KRONIKK NRK YTRING 08.12.2015:
10. desember får den tunisiske «Kvartetten» Nobels fredspris 2015. Norges ambassade bør flyttes fra gassdiktaturet i Algerie og tilbake til det demokratiske Tunisia.
(NB! Debatt med statssekretær Tore Hattrem (H) og Joachim Nahem på Dagsnytt Atten den 10.12.2015).
24. november skjedde det igjen. Daesh (IS) slo til mot Tunisias hovedstad Tunis. En selvmordsbomber drepte 13 av livvaktene til den sekulære og italiensk-ættede presidenten Beji Caid Essebsi, som ble folkevalgt for ett år siden.
Dette er det tredje terrorangrepet mot Tunisia i år. Bardo-museet ble angrepet i mars, 38 turister ble drept på et hotell i Sousse i juni. For i likhet med Paris og Frankrike er Tunis og Tunisia en provokasjon for Daesh. Her har et relativt stabilt og sekulært demokrati vokst fram i kjølvannet av Den arabiske våren – en omveltning som startet nettopp i Tunisia da gateselgeren Mohamed Bouazizi (26) tente på seg selv i protest for ganske nøyaktig fem år siden, 17. desember 2010.
Resultatet ble omfattende protester og diktator Ben Alis flukt. Så fulgte en inkluderende politisk prosess som har endt i en liberal grunnlov og et demokratisk samarbeid mellom sekulære og religiøse partier, der kvinner inkluderes.
Daesh frykter en slik arabisk suksesshistorie, for den beviser at
demokrati og arabisk islam er forenlig.
Det er da også derfor den sivile «Kvartetten for nasjonal dialog»– arbeidsgiverorganisasjonen, fagbevegelsen, menneskerettighetsorganisasjonen og advokatforeningen – er blitt tildelt årets fredspris.
Nobelkomiteen skriver i sin begrunnelse at Kvartetten får årets fredspris fordi den «etablerte en alternativ og fredelig politisk prosess da landet sto på randen av borgerkrig. Slik bidro den til at Tunisia på få år har kunnet etablere et konstitusjonelt styresett med grunnlovsfestede rettigheter for hele befolkningen, uavhengig av kjønn, politisk overbevisning og religiøs tro».
Statoil presset UD
I en slik situasjon bør Norge gi sin støtte til Tunisia, der folket og de folkevalgte fronter den terroren som nå truer også Europa. Paradoksalt nok har Norge imidlertid lagt ned sin ambassade i Tunisia, mens vi har ambassader i diktaturene Egypt og Algerie og i det kongestyrte Marokko.
Årsaken er at Norge i oktober 2007 flyttet ambassaden fra turistlandet Tunisia til olje- og gasslandet Algerie. Det skjedde etter at Statoil-direktør Helge Lund presset daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre (Ap) for å få opprettet ambassade i Alger. Det statlige norske selskapet skulle tross alt investere 12 milliarder i regimet til Adelaziz Bouteflika.
Og Bouteflika-regimet satte en norsk ambassade som betingelse for å tildele Statoil lukrative gasskontrakter i In Amenas, har forsker Helge Ryggvik påpekt.
UDs vedtak om Algerie-ambassade kom i 2006, året før Statoil startet sin virksomhet på det senere terrorrammede gassfeltet. På den tiden var det ikke så stor forskjell på regimene i Tunisia og Algerie. En ambassadeflytting hadde slik ikke demokratisk betydning. I dag er verden imidlertid en annen. Under den pågående krigen mot Daesh vil en offisiell norsk tilstedeværelse i årets fredsprisland bety langt mer enn symbolsk støtte. Det vil være et økonomisk håndslag til et fredfullt og sekulært folk ved Middelhavet, i et skjørt demokrati som fortjener flere turister.
Tunisia har hatt fast ambassade i Oslo siden 1993. Bør da ikke Norge klare å gjøre gjengjeld i 2016, utenriksminister Børge Brende?
Kartago i Europa
For Tunisia er et arnested også for europeisk kultur. For 2300 år siden skrev Aristoteles i sin klassiker Politikken at fønikerne i metropolen Kartago, en forstad til dagens Tunis, har et eldre, mer stabilt og mer demokratisk styresett enn greske byer som Sparta og Athen. Og med mer ytringsfrihet. Kartago startet tinnhandel med Cornwall og bygde byer i Europa. I den romerske dikteren Vergils
Æneiden kan vi lese om den fønikiske dronningen Dido, som grunnla Kartago og ga husly til Æneas på vei til Roma da han flyktet fra Troja.
Den arabiske verdenshistorikeren og sosiologen Ibn Khaldun ble født i Tunis i 1332. Khaldun beskrev hvor viktig sosiale bånd («al-asabiyyah») er for et samfunns velstand. Og er det noe som er viktig nå ved inngangen til 2016, så er det sosiale bånd – både internt i Tunisia og utad med land som Norge.
Kontrast til Algerie og Libya
Hvorfor er det så gått så mye bedre med Tunisia enn med naboland som Algerie og Libya?
Ett svar kan være at Tunisia i 1956 fikk sin selvstendighet fra Frankrike uten blodsutgytelse, mens hundretusener av innbyggere i Algerie ble drept i frigjøringskrigen mot kolonimakten Frankrike. Og Tunisia fikk i januar 2011 kastet sin diktator på egen hånd, uten vold. Landet slapp da vestlig militærinnblanding og påfølgende kaos – slik Libya fikk etter at 588 bomber ble sluppet fra norske F16-fly.
I 1994 ble Norges ambassade i Tunisia opprettet som et resultat av Osloprosessen og den viktige rollen landet da spilte. Samme år delte Arafat, Peres og Rabin Nobels fredspris. Årets fredspris til sivilsamfunnet i Tunisia bør medføre en tilsvarende gjenopprettelse av den demokratiske kontakten mellom våre to land.