I Dagsavisen 10. januar («Ekstremister misbruker historien») og 21. februar 2023 («Wien: Kristne og muslimer kjempet på samme side») korrigerer idéhistoriker Dag Herbjørnsrud påstander fra lokalhistoriker Jan Eivind Myhre om at Wien-slaget i 1683 var en religionskrig mellom kristne og muslimer. Snarere var grunnlaget for krigen at protestantene i Ungarn ba om hjelp fra ottomanene i Istanbul mot det katolske styret i Wien. Og de som reddet livet til Wiens redningsmann, polske kong Sobieski, var polske, sunnimuslimske lipka-tatarer.
NB! Tekstene i Dagsavisen er utdypet i Herbjørnsruds engelske Aeon-tekst «The Real Battle of Vienna» (2017), som er blitt henvist til i flere fagbøker: aeon.co/essays/the-battle-of-vienna-was-not-a-fight-between-cross-and-crescent
Full tekst er nedenfor. Her skjermbilde fra Dagsavisen:
«Ekstremister misbruker historien»
Myter skapte 22. juli-terroren og moskéangrepet i Bærum. På tide med et oppgjør.
Av Dag Herbjørnsrud, idéhistoriker og forfatter av bl.a. Globalkunnskap (2016)
I kronikken «Vi må bekjempe ideene bak» viser Mustafa Mahmood og Osman Chaudry hvordan historien misbrukes av ekstremister. Terroristene Breivik og Manshaus brukte i 2011 og 2019 vrangforestillinger om historien for å rette angrep mot muslimer i dag.
Slaget ved Wien, i juli-september 1683, står sentralt i de siste tjue års konspirasjonsteorier om «Eurabia». Men Wien-slaget representerte ikke «islam mot kristendom». Snarere kjempet kristne og muslimer på hver side i konflikten.
Mahmood og Chaudry viser til min Aeon-artikkel «The Real Battle of Vienna» (2017), som også engelskspråklige fagartikler og fagbøker nå refererer til. Men lokalhistoriker Jan Eivind Myhre protesterte 13/12 mot forsøket på å korrigere unyanserte historiefremstillinger. Han påstår at 1683-slaget ved Kahlenberg utenfor Wien «ble oppfattet som en religionskrig, fra begge sider». Altså at dette kun var et slag med kristne europeere mot tyrkiske/ottomanske muslimer.
Myhre viser til John Stoyes bok «The Siege of Vienna» (1964). Men Stoye omtaler allerede på første side bakgrunnen for slaget: Nemlig at den protestantiske madjarlederen Imre Thököly (1657–1705) ba ottomanene om hjelp mot undertrykkelse fra den tysk-romerske keiseren Leopold 1 i katolske Wien. Lutherske Thököly endte sine dager fredelig utenfor Istanbul, etter å ha fått landområder og grevetittel av sultan Mustafa 2. En statue av den ungarske frihetshelten Thököly står i dag også på «Helteplassen» i Budapest.
Solkongen oppfordret ottomanene
Stoye skriver at Ludvig 14 («Solkongen») i 1679 og 1680 forgjeves ba sultan Mehmet 4 om å lede det protestantisk-ungarske opprøret mot de katolske habsburgerne i Wien. «Solkongen», som selv var katolsk, var nemlig i konflikt både med Pave Innocens 11 og pavens Wien-allierte. Ludvig 14 førte ikke noe «korstog mot islam til sjøs», slik Myhre påstår. Snarere ble Solkongen kalt «den mest kristne tyrk» etter at han gjenopplivet Frankrikes allianse med Istanbul, en franko-ottomansk allianse opprettet i 1536.
Stoye lister opp hvilke andre regionale, kristne ledere som også kjempet på sultanens side i 1683: Transylvanias prins Michael Apafi (kalvinist), Moldavia-prins George Ducas (ortodoks) og den ambivalente Valakia-prinsen Serban Cantacuzene (ortodoks).
Danmark-Norge nektet hjelpe
Myhre påstår uriktig at ottomanenes kristne allierte, som utgjorde titusener av soldater, generelt «holdt seg borte fra Kahlenberg». Men de kristne som holdt seg borte fra Wien, var snarere de som kunne ha hjulpet Leopold i Wien. Tross langvarig press fra paven nektet Europas kristne ledere å bistå. Protestantiske Danmark-Norge var på denne tiden allierte med franske Ludvig 14, og danskene-nordmennene ville ikke hjelpe paven og de katolske habsburgerne. Det ville heller ikke stormakten Sverige, som lå an til å bli angrepet av Leopolds Wien-imperium, skriver Stoye.
I protestantiske Nederland hadde William I allerede i 1566 bedt de multireligiøse ottomanene om hjelp mot undertrykkelsen fra det katolske Spania. Nederlenderne lagde sølvmedaljonger, formet som halvmåner, med slagordet «Heller tyrkisk enn pave». Og sultan Murad 3 sendte brev til «lutheranerne i Flandern og Spania», der han understreket likhetene mellom sunni-islam og protestantismen. Fagfolk har konkludert med protestantismen knapt kunne overlevde i Tyskland og Europa uten det ottomanske riket (Jack Goody. 2004).
Paven ba Persia om hjelp
Så det blir misvisende, slik Myhre påstår, at det fra «paven og mange kristne land» var «tale om ‘korstog’». For istedenfor å spørre protestantiske hollendere og skandinaver, tryglet pave Innocens 11 i juni 1683 heller om hjelp fra Persias sjia-muslimske sjah Suleiman 1, skriver Stoye. Noen er i dag mer katolske enn det paven var for tre århundrer siden.
For det var det persiske riket som var ottomanenes hovedfiende, ikke kristne europeere. Det er ikke grunnlag for Myhres påstand om at «den tyrkiske sultanen gjentatte ganger forsøkte å erobre Europa for 300–500 år siden». For det ottomanske riket var alliert med flere andre europeiske stater. Etter Poltava-slaget i Ukraina, i 1709, bosatte Sveriges kong Karl 12 seg fem år i det osmanske riket, der han fikk dekket livsopphold av sultanen.
Den eneste kristne statslederen som i 1683 kom Wien til unnsetning, var kong Johan 3. Sobieski fra Det polsk-litauiske samveldet. Men heller ikke han kan brukes av de som fremmer et verdensbilde av «kristne mot muslimer». For med seg til Wien hadde Sobieski sunni-muslimske lipka-tatarer, som var hans mest betrodde krigere.
De muslimske tatarene fikk i 1397 asyl og landeiendommer av Litauens storfyrste Vytautas. Tatarene ble sentrale i forsvaret av Litauen-Polen i over fem århundrer, også mot nazistene under 2. verdenskrig. Sobieski var i 1654 polsk utsending til Istanbul, der han lærte seg tatarenes språk og kultur. Da Sverige angrep Warszawa i 1656, ledet Sobieski et kavaleri på 2000 tatarske soldater, sendt av sultanen, mot svenskene.
Sobieski reddet av muslimske tatarer
Respekten mellom Sobieski og de muslimske tatarene var gjensidige. Rett etter slaget ved Wien skrev Sobieski i et brev, fra fronten, til sin kone Marysienka: «Våre tatarer (…) vokter fangene, og de har bevist at de er lojale og til å stole på.» Under Wien-slaget bar Sobieskis muslimske lipka-tatarer kvister i hjelmene for ikke å bli forvekslet med ottomanenes krimtatarer.
Den muslimske lipka-tataren og obersten Samuel Murza reddet livet til Sobieski under slaget ved Parkany, 7. oktober 1683. Som takk ga kongen landsbyen Kruszyniany, nå på Polens grense mot Belarus, i gave til tatarene. Han sikret at moskeer ble bygget for tatarene. Og disse moskeene og tatarenes etterkommere finnes ennå i Polen og Belarus. Sobieski er den historiske helten for muslimske tatarer i nord-Europa.
Myhre avviser betydningen av at Sobieski hadde med seg muslimer til Wien fordi «de var hans undersåtter». Men med slik logikk hadde Sobieski ikke med seg kristne av verdi heller, siden de også da «kun» blir «undersåtter» under kongen.
Tatarer æres i Gdansk
Et bevis på det muslimsk-kristne samarbeidet kan nå ses i Orunski-parken i Gdansk. Der står det en statue av en tatarsk rytter, bærende på en stang med en halvmåne. Skulpturen ble avduket i november 2010, til minne om alle slagene muslimske tatarer har kjempet for Polen-Litauen siden 1410. Polens daværende president, Bronislaw Komorowski, sa i sin tale:
«Det var ingen fiende av Polen som tatarene ikke trakk frem sitt våpen mot, for det beste for sitt moderland. De kjempet og presset ut russere, svensker og til og med tyrkere, tross deres felles religion – islam. Uten dem ville den minneverdige seieren i Slaget ved Wien ikke ha vært mulig, og av denne grunn trykket kong Johan 3 Sobieski dem til sitt hjerte.»
Det trengs mye arbeid for å få frem mer nyansert historiekunnskap i norsk offentlighet.»
Svar i Dagsavisen 21.02.2023:
Wien: Kristne og muslimer kjempet på samme side
Myter skapte 22. juli-terroren og moskéangrepet i Bærum. På tide med et oppgjør.
Av Dag Herbjørnsrud, idéhistoriker og forfatter av bl.a. Globalkunnskap (2016)
I kronikken «Vi må bekjempe ideene bak» viser Mustafa Mahmood og Osman Chaudry hvordan historien misbrukes av ekstremister. Terroristene Breivik og Manshaus brukte i 2011 og 2019 vrangforestillinger om historien for å rette angrep mot muslimer i dag.
Slaget ved Wien, i juli-september 1683, står sentralt i de siste tjue års konspirasjonsteorier om «Eurabia». Men Wien-slaget representerte ikke «islam mot kristendom». Snarere kjempet kristne og muslimer på hver side i konflikten.
Mahmood og Chaudry viser til min Aeon-artikkel «The Real Battle of Vienna» (2017), som også engelskspråklige fagartikler og fagbøker nå refererer til. Men lokalhistoriker Jan Eivind Myhre protesterte 13/12 mot forsøket på å korrigere unyanserte historiefremstillinger. Han påstår at 1683-slaget ved Kahlenberg utenfor Wien «ble oppfattet som en religionskrig, fra begge sider». Altså at dette kun var et slag med kristne europeere mot tyrkiske/ottomanske muslimer.
Myhre viser til John Stoyes bok «The Siege of Vienna» (1964). Men Stoye omtaler allerede på første side bakgrunnen for slaget: Nemlig at den protestantiske madjarlederen Imre Thököly (1657–1705) ba ottomanene om hjelp mot undertrykkelse fra den tysk-romerske keiseren Leopold 1 i katolske Wien. Lutherske Thököly endte sine dager fredelig utenfor Istanbul, etter å ha fått landområder og grevetittel av sultan Mustafa 2. En statue av den ungarske frihetshelten Thököly står i dag også på «Helteplassen» i Budapest.
Solkongen oppfordret ottomanene
Stoye skriver at Ludvig 14 («Solkongen») i 1679 og 1680 forgjeves ba sultan Mehmet 4 om å lede det protestantisk-ungarske opprøret mot de katolske habsburgerne i Wien. «Solkongen», som selv var katolsk, var nemlig i konflikt både med Pave Innocens 11 og pavens Wien-allierte. Ludvig 14 førte ikke noe «korstog mot islam til sjøs», slik Myhre påstår. Snarere ble Solkongen kalt «den mest kristne tyrk» etter at han gjenopplivet Frankrikes allianse med Istanbul, en franko-ottomansk allianse opprettet i 1536.
Stoye lister opp hvilke andre regionale, kristne ledere som også kjempet på sultanens side i 1683: Transylvanias prins Michael Apafi (kalvinist), Moldavia-prins George Ducas (ortodoks) og den ambivalente Valakia-prinsen Serban Cantacuzene (ortodoks).
Danmark-Norge nektet hjelpe
Myhre påstår uriktig at ottomanenes kristne allierte, som utgjorde titusener av soldater, generelt «holdt seg borte fra Kahlenberg». Men de kristne som holdt seg borte fra Wien, var snarere de som kunne ha hjulpet Leopold i Wien. Tross langvarig press fra paven nektet Europas kristne ledere å bistå. Protestantiske Danmark-Norge var på denne tiden allierte med franske Ludvig 14, og danskene-nordmennene ville ikke hjelpe paven og de katolske habsburgerne. Det ville heller ikke stormakten Sverige, som lå an til å bli angrepet av Leopolds Wien-imperium, skriver Stoye.
I protestantiske Nederland hadde William I allerede i 1566 bedt de multireligiøse ottomanene om hjelp mot undertrykkelsen fra det katolske Spania. Nederlenderne lagde sølvmedaljonger, formet som halvmåner, med slagordet «Heller tyrkisk enn pave». Og sultan Murad 3 sendte brev til «lutheranerne i Flandern og Spania», der han understreket likhetene mellom sunni-islam og protestantismen. Fagfolk har konkludert med protestantismen knapt kunne overlevde i Tyskland og Europa uten det ottomanske riket (Jack Goody. 2004).
Paven ba Persia om hjelp
Så det blir misvisende, slik Myhre påstår, at det fra «paven og mange kristne land» var «tale om ‘korstog’». For istedenfor å spørre protestantiske hollendere og skandinaver, tryglet pave Innocens 11 i juni 1683 heller om hjelp fra Persias sjia-muslimske sjah Suleiman 1, skriver Stoye. Noen er i dag mer katolske enn det paven var for tre århundrer siden.
For det var det persiske riket som var ottomanenes hovedfiende, ikke kristne europeere. Det er ikke grunnlag for Myhres påstand om at «den tyrkiske sultanen gjentatte ganger forsøkte å erobre Europa for 300–500 år siden». For det ottomanske riket var alliert med flere andre europeiske stater. Etter Poltava-slaget i Ukraina, i 1709, bosatte Sveriges kong Karl 12 seg fem år i det osmanske riket, der han fikk dekket livsopphold av sultanen.
Den eneste kristne statslederen som i 1683 kom Wien til unnsetning, var kong Johan 3. Sobieski fra Det polsk-litauiske samveldet. Men heller ikke han kan brukes av de som fremmer et verdensbilde av «kristne mot muslimer». For med seg til Wien hadde Sobieski sunni-muslimske lipka-tatarer, som var hans mest betrodde krigere.
De muslimske tatarene fikk i 1397 asyl og landeiendommer av Litauens storfyrste Vytautas. Tatarene ble sentrale i forsvaret av Litauen-Polen i over fem århundrer, også mot nazistene under 2. verdenskrig. Sobieski var i 1654 polsk utsending til Istanbul, der han lærte seg tatarenes språk og kultur. Da Sverige angrep Warszawa i 1656, ledet Sobieski et kavaleri på 2000 tatarske soldater, sendt av sultanen, mot svenskene.
Sobieski reddet av muslimske tatarer
Respekten mellom Sobieski og de muslimske tatarene var gjensidige. Rett etter slaget ved Wien skrev Sobieski i et brev, fra fronten, til sin kone Marysienka: «Våre tatarer (…) vokter fangene, og de har bevist at de er lojale og til å stole på.» Under Wien-slaget bar Sobieskis muslimske lipka-tatarer kvister i hjelmene for ikke å bli forvekslet med ottomanenes krimtatarer.
Den muslimske lipka-tataren og obersten Samuel Murza reddet livet til Sobieski under slaget ved Parkany, 7. oktober 1683. Som takk ga kongen landsbyen Kruszyniany, nå på Polens grense mot Belarus, i gave til tatarene. Han sikret at moskeer ble bygget for tatarene. Og disse moskeene og tatarenes etterkommere finnes ennå i Polen og Belarus. Sobieski er den historiske helten for muslimske tatarer i nord-Europa.
Myhre avviser betydningen av at Sobieski hadde med seg muslimer til Wien fordi «de var hans undersåtter». Men med slik logikk hadde Sobieski ikke med seg kristne av verdi heller, siden de også da «kun» blir «undersåtter» under kongen.
Tatarer æres i Gdansk
Et bevis på det muslimsk-kristne samarbeidet kan nå ses i Orunski-parken i Gdansk. Der står det en statue av en tatarsk rytter, bærende på en stang med en halvmåne. Skulpturen ble avduket i november 2010, til minne om alle slagene muslimske tatarer har kjempet for Polen-Litauen siden 1410. Polens daværende president, Bronislaw Komorowski, sa i sin tale:
«Det var ingen fiende av Polen som tatarene ikke trakk frem sitt våpen mot, for det beste for sitt moderland. De kjempet og presset ut russere, svensker og til og med tyrkere, tross deres felles religion – islam. Uten dem ville den minneverdige seieren i Slaget ved Wien ikke ha vært mulig, og av denne grunn trykket kong Johan 3 Sobieski dem til sitt hjerte.»
Det trengs mye arbeid for å få frem mer nyansert historiekunnskap i norsk offentlighet.»
