I Utrop-teksten «Rasisme, woke og fantasi» (04.01.24) gjennomgår idéhistoriker Dag Herbjørnsrud tre av de mest omtalte utgivelsene fra bokhøsten 2023: Et liv i redningsvest: Dagbokopptegnelser om norsk rasisme av Sumaya Jirde Ali (Cappelen Damm), Woke (Res Publica) av Lisa Esohel Knudsen og Kanseller meg hvis du kan (Aschehoug) av Danby Choi.
Nedenfor utdrag fra Utrop-omtalen «Rasisme, woke og fantasi»: utrop.no/plenum/ytringer/351607/
Om Jirde Alis bok Et liv i redningsvest:
«Stopp! Ikke mer!» Slik kan man lett utbryte under lesningen av Sumaya Jirde Alis Et liv i redningsvest. Dagboksopptegnelser om norsk rasisme (Cappelen Damm).
Dette var den sterkeste sakprosautgivelsen høsten 2023. Boken er hudløs. Og den burde vært obligatorisk lesning. Punktum.
For det er nemlig en rystende skildring den 25 år gamle bodøværingen Jirde Ali her gir av hverdags-Norge. Hoveddelen av boken er formet som et brev, eller som en dagboksopptegnelse, til hennes yngre jeg. På vellykket vis får hun slik frem hva hun – og flere med hennes hud, hår og klesstil – kan oppleve tilnærmet daglig. Tilsynelatende over alt. Og ironisk nok synes det å skje spesielt når hun føler seg som gladest og tryggest, når hun minst venter det. Som når hun danser glad til bar med en venninne.
Eller som når hun av feministiske venner inviteres til bursdagsfest, på trygge Rodeløkka, for å feire en som overlevde terroren på Utøya 22. juli. Da brått er det en ung mann på festen som sier til henne at han er nær venn med en som støtter Anders B. Breivik. Og at den gode vennen «misliker mørkhudete og muslimer», noe han mener er «vanlig». Med ett bryter en annen ung, hvit mann inn og påstår at han «ikke kjenner noen» som misliker eller er mistenksomme. Og disse to fortsetter så en absurd diskusjon. Mens forfatteren, før hun utslitt forlater festen, synker ned i en sofa med «erkjennelsen av at dere tre har et barn av en samtale ingen av dere vil ha».
Det er som hun aldri får fred. Hele tiden denne evige besattheten av hennes hud og hår. Av hva hun har på seg. Av hva hun sier. Av hvordan hun sier det. For ytringsfriheten er ikke lik for alle. Spesielt ikke hvis man er ung, feministisk og mer talefør enn de som vil benekte at vi har et rasismeproblem i Norge. Da kommer hatet, drapstruslene. Og uten at ytringsfrihetsfundamentalistene kommer til unnsetning. Poeten Sumaya Jirde Ali måtte begynne med voldsalarm som 19-åring, kun på grunn av sine ytringer. Så ja, ytringsfriheten for enkelte i Norge er faktisk truet.
I høstens bok kommer det frem hvordan hun alltid må være på vakt. Selv når hun bekymret ser en gutt bli slått ned i Storgata i Tromsø. Hun river seg løs fra vennene og springer mot gutten, som ligger nede på ryggen. Hun går mot ham med utstrakt hånd og spør vennlig: «Går det bra?» Men istedenfor å ta imot hånden, slynger han ut et rasistisk utbrudd mot henne. Han vil tydeligvis heller bli slått, eller fengslet, enn å bli reddet av en omtenksom somaliskfødt kvinne med skaut. Hadde han han bare blitt opplært i Jirde Alis sakprosadebut, Ikkje ver redd sånne som meg (Samlaget, 2018) eller i Camara Lundestad Joofs Eg snakkar om det heile tida (2018). Disse bøkene er ennå ikke nok pensum blitt.» (…)
«Jirde Ali debuterte som 19-åring med diktsamlingen Kvinner som hater menn (2017). Hun debuterte så som dramatiker på Den Nationale Scene i Bergen i 2021. Og de tre første lyrikksamlingene gjorde at Jirde Ali samme år også ble tildelt den høythengende Amalie Skram-prisen. Juryens begrunnelse var at hennes poesi og «litteratur bringer nye innsikter og åpner for en dypere forståelse, slik god litteratur skal gjøre».»
Årets bok fra Jirde Ali, der deler også skrives fra sykeleiet, får meg likevel til å tenke mer på Henrik Wergeland enn på Skram. Det er noe med den episke kraften. Søket etter det humanistiske og allmennmenneskelige. Den nådeløse boringen inn i eget indre. Og så altså fem kraftfulle bøker i en alder av 25 år – vi har ikke sett noe lignende i norsk litteratur på lang, lang tid.
Et liv i redningsvest er ikke vanlig sakprosa. Det skrives her nær frem en ny litterær sjanger i norsk sammenheng, en slags saklig poetisk prosa. Om levd poetisk urettferdighet. Og om den smertefulle erkjennelsen av at Jirde Ali aldri vil komme «over det du stadig blir utsatt for». Det vanskeligste er nemlig ikke «å overleve hendelsene, men etterdønningene».
Og den ubehagelige erkjennelsen, til slutt, er at «det i all hovedsak handler om å leve med ubehaget». Dette er ubehaget i kulturen. Det er som man hører et ekko av Dag Solstads hovedkarakter i romanen Arild Asnes, 1970 (1971). Han som i to setninger fanget essensen sin slik: «Det er likevel umulig. Jeg må vekk herfra.» Men hvordan komme seg vekk fra noe som synes være over alt?
Om Esohel Knudsens Woke-bok:
Men først om to andre av høstens bøker, som begge kan leses i forlengelse av Jirde Ali. Den ene er jevngamle Lisa Esohel Knudsens Woke – Kulturkrig, kansellering og identitetspolitikk (Res Publica), en slags oppfølger til Minotenk-nestlederens debutbok fra i fjor, Det er personlig – om rasisme og ytringsfrihet.
I årets bok er Knudsen mindre personlig. Til tider er hun kanskje noe vel akademisk og balansert drøftende. Men samtidig ønsker nok mange bøker som ikke taler for tydelig makten og mot urettferdigheten midt imot, da flere lar seg støte av utestemme og tydelig tale. Knudsen gir i sin «Woke»-bok en nødvendig og folkeopplysende innføring i bakteppet for dagens opphetede kulturkriger. (…)
«Knudsen viser i sin bok hvordan «woke»-begrepet oppsto etter at folkesangeren Huddie «Lead Belly» Ledbetter i 1938 besøkte tre fengslede, uskyldige gutter – dømt til døden for voldtekt av to hvite kvinner. Ledbetter kom nemlig i et forklarende etterord til sangen «Scottsboro Boys» med en advarsel til andre svarte i USAs sørstater:
«Jeg anbefaler alle å være litt forsiktige når de går rundt der – best å stay woke, holde øynene åpne.»
Å være woke betyr altså å være på vakt mot rasisme og urettferdighet. Å holde øynene åpne for den urett som kan ramme både deg selv og andre.
Etter en systematisk kampanje fra russiske nett-troll, Trump-tilhengere og ytre høyre har imidlertid dette opprinnelige woke-hedersbegrepet fått en ny betydning. Også her i Norge, hvor Knudsen påpeker at spesielt kulturnettavisen Subjekt og forskningsnettavisen Khrono har profilert seg på å kopiere amerikansk anti-woke-retorikk inn i det norske ordskiftet (her kunne nok også Klassekampen og Aftenposten blitt nevnt).»
Om Danby Chois Kanseller-bok:
«Noen vil kanskje gjenkjenne Ramaswamis retorikk i argumentasjonen til Danby Choi, den unge mannen og selverklærte liberaleren som på kort tid har bygget opp det kulturorienterte nettstedet Subjekt. I høst er han ute med sin første bok, Kanseller meg hvis du kan. Mitt oppgjør med woke (Aschehoug). Hovedtittelen er ikke helt heldig, som er den hentet fra skoleoppgaven til en gutt i 9. klasse og ikke fra et styremedlem i Oslo Redaktørforening.»
Hovedproblemet med Chois Kanseller meg hvis du kan er imidlertid ikke det selvmotsigende, selvsentrerte og selvhevdende. Slikt er faktisk lov – og teksten er ikke noe verre enn det en gjennomsnittlig påvirker (les: influencer) publiserer daglig i sosiale medier. Det som imidlertid er langt verre enn hva som bedrives fra rosabloggere i tenårene, er bokens systematiske bruk av faktafeil for å stemple meningsmotstandere.
Choi innrømmer i boken at han har tatt seg nær av påpekningene av han ikke har hatt noen reelle eksempler på at antirasister har «kansellert» noen i Norge. Og dermed prøver han her å nevne en rekke anekdoter, men der feilgjengivelsene og uriktighetene florerer som koronavirus på boksidene. For bare å nevne 5 eksempler på usann fremstilling i Kanseller meg hvis du kan:
1) Bandehy: Choi starter sin kamp mot «identitetspolitikken» med å påstå om Nettavisen-spaltist Lily Bandehy at hun er «en av Norges fremste kritikere av det iranske presteskapet. For dette har hun blitt anklaget for å være rasist.» (s. 35). Og så knytter han dette opp mot et arrangement av Sosialistisk Ungdom (SU).
Men nei: Verken SU eller andre kan ses å ha anklaget Bandehy for å være rasist fordi hun kritiserer Iran-regimet. Jeg finner ikke noen som har kalt Bandehy for rasist, men muligens er det kritikk av hennes utsagn om islam/muslimer som Choi tenker på? Hvor er Aschehoug?
2) Hamidi: Choi påstår at SV-politiker Hasti Hamidi mente at «Botanisk hage var et utrygt sted, siden det stod en benk til minne om botanikeren Carl von Linné der» (s. 93).
Men nei: Et klart flertall i Gamle Oslo bydelsutvalg (BU) stemte snarere for å sette opp en plakat med informasjon om at Linnés teorier hadde bidratt til dagens raseteorier, noe selv Linné-samfunnet i London åpent erklærer. Våren 2023 kunne museumsdirektør Brit Lisa Skjelkvåle og Hamidi stå frem og fortelle om løsningen med en opplysende plakett ved siden av benken, slik BU hadde etterlyst. Det er trist å se at Aschehougs redaksjon ikke bruke noen sekunder på et Google-søk for å se om de presenterer faktiske opplysninger eller falske nyheter.
3) Kunsthøyskolen (KHiO): Choi gjentar så en gammel vandrehistorie om at 137 studenter ved KHiO sommeren 2020 skal ha signert på et opprop mot rasisme der de «krevde at både pensum og professorer ble byttet ut til fordel for flere fargede forfattere og forelesere» (s. 97 & 107).
Men nei: Det står ingenting i oppropet om å «bytte ut» hvite professorer «til fordel» for flere fargede. Tvert imot: I Subjekts egen oversettelse/gjengivelse av oppropet (i en artikkel signert Choi selv), kommer det frem at studentene heller foreslår å bruke KHiOs midler på å øke antall ansatte i Oslo istedenfor å hyre inn dyre utenlandske forskere til forelesningsrekker («Slik vi ser det, bør midler brukes til å diversifisere og bygge kunnskap internt ved fakultetene, fremfor å hente inn dyre gjesteforelesere.») Choi har spredt disse sparke-usannhetene tidligere, som i en debatt på Deichman Bjørvika i mars 2023. Der var også Lisa Esohel Knudsen, og i hennes Woke-bok (som kom ut noe før Chois) faktakorrigeres han slik: «Det står ingen steder at man ønsket hvite professorer sparket. Hvordan Choi kom til å tolke det slik, er vanskelig å forstå. Man kan selvsagt være uenig i og argumentere mot studenters krav om representasjon i demokratiske prosesser, men da bør man argumentere mot det de faktisk krever – ikke uten videre gi et inntrykk av at studenter og ansatte ved Kunsthøgskolen skrev under på et opprop som ordrett krevde hvite professorer sparket.» Absurd nok var det de antirasistiske studentene – og ikke anti-woke-aktivistene – som i debatten ble stemplet som Hitler og Hitlerjugend og anklaget for å ha fremstilt KHiO som Stalins «Gulag»-konsentrasjonsleire. Aschehougs faktasjekk synes her ikke bedre enn hva som ble gjort med Hege Storhaugs selvpubliserte og bestselgende Islam – den 11. landeplage (2015). Også Aschehoug synes nå å satse mer på skrøner, oppspinn og vandrehistorier enn på beskrivelser fra den virkelige verden.
4) Sløseriombudsmannen: Choi påstår, igjen uten kildehenvisning, i sin bok at Sløseriombudsmannen er «nå kjent som Are Søberg etter en avsløring i Subjekt» (s. 121).
Men nei: Allerede i mars 2021 skrev Aftenposten om Søberg: «Navnet hans ble nevnt for første gang i et kunstprogram på Radio Tenthaus forrige uke.» For det var kunstner og programleder Hanan Benammar som på en direktesending på radio, 2. mars 2021, avslørte Søbergs navn – i en sending der også Morten Traavik deltok. Dette skjedde etter at Vi Menn da i flere år hadde samarbeidet med krefter i Liberalistene for å la den anonyme Sløseriombudsmannen-kontoen publisere sterke og anonyme anklager mot norske kunstnere – i strid med norsk presseetikk. Og Subjekt spilte med: I mars 2020 møtte Choi så Søberg på Egon Café, men anonymiserte ham. Istedenfor å opplyse om at Søberg var en fondsforvalter som stilte til valg for Liberalistene, som vil ha slutt på all statlig støtte til kunst, omtalte Choi den politiske investoren som en «vanlig» mann. Og på løgnaktig vis fikk Søberg da usant påstå «jeg har ikke noe partipolitisk ståsted». I Chois bok ser vi en lignende uredelighet. Har noen i Aschehoug lest denne boken før den gikk i trykken?
5) Samerådet: Choi påstår at Samerådet – et samarbeidsorgan mellom de samiske organisasjonene i Sverige, Finland, Norge og Russland – «har krevd at de japanske spillutviklerne» bak Final Fantasy XIV «fjerner de samisklignende draktene i spillet». Årsaken skal være «woke-tollen», nemlig at samer nekter andre å bruke klærne deres. Noe som Choi omtaler som «dystopisk» (s. 239).
Men nei: Det som kommer frem i VGs dekning, er at det nordiske Samerådet sendte ut en melding om at det var samenes økonomiske, intellektuelle og juridiske rettigheter som er brutt, ved at spillgiganten Square Enix tjener store summer på å selge «Far Northern Attire» digitalt. Og dette uten engang å informere om at de selger samiskinspirerte drakter. I 2019 inngikk Samerådet en samarbeidsavtale med Disney i forbindelse med innspillingen av Frost 2. Det var altså en lignende avtale som Samerådet nå søkte. Men slikt får man ikke vite i Chois bok, selv om han har 320 sider til disposisjon.
Og så videre. Tidvis står det omtrenteligheter og faktafeil på hver side i Chois bok. Her bygges stråmann på stråmann, for å vinne argumenter mot en UFO-lignende «woke-bevegelse» som ikke finnes – annet enn inne i hodet til Subjekt-redaktøren. Choi minner slik ofte om en moderne Don Quijote, som forveksler vindmøller med onde kjemper.
Verre er stemplingene og skjellsordene hans mot navngitte personer han er uenig med. Disse omtales som aggressive og ekstreme. I boken tas igjen en omkamp om den første PFU-dommen mot ham, etter at han hadde unnlatt å sende sms eller epost til Begard Reza. Hadde denne boken vært omfattet av Vær Varsom-plakaten, ville PFU-fellelsene stått i kø.
I 2020 kom Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO) med en «Etisk sjekkliste for sakprosa». Det virker ikke som Aschehougs redaksjon har hørt om denne etikklisten – eller så har de bare ikke brydd seg om den. Den gode nyheten er at man kan lese Lisa Esohel Knudsens Woke-bok dersom man ønsker en boklig faktasjekk av Chois fremstilling.»
LES HELE I UTROP:
