Ros til «Flerkulturelle scenarioer»: Les «Kultur som mur i koronaens tid: ‘Kulturelle barrierer kan ikke endres over natten’»

25. april 2023 ble boken Flerkulturelle scenarioer: Mur, bru eller båt? (Cappelen Damm Akademisk) lansert på Høgskolen Kristiania. I tillegg til de to redaktørene Sharam Alghasi og Thomas Hylland Eriksen var bidragsyterne Michelle Tisdel og Dag Herbjørnsrud (SGOKI) invitert til å presentere sine artikler. Boken har nå fått en lang rekke positive anmeldelser.

Herbjørnsruds bidrag (kapittel 4) har tittelen «Kultur som mur i koronaens tid: ‘Kulturelle barrierer kan ikke endres over natten'» (sitatet er fra en Aftenposten-kronikk i feb. 2021 av helsedirektøren og IMDI-direktøren). Herbjørnsruds bidrag er publisert nedenfor.

Lenke til Flerkulturelle scenarioer: utdanning.cappelendamm.no/_flerkulturelle-scenarioer-mur-bro-eller-bat-9788202740351
Utdrag fra boken: issuu.com/cdundervisning/docs/flerkulturelle-scenarioer-mur-bro-b_t

Anmeldelser av Flerkulturelle scenarioer:

Jan Skrobanek i Apollon (06.06.2023): «Sharam Alghasis og Thomas Hylland Eriksen og medforfatterne av boken leverer et tiltrengt kritisk og reflekterende bidrag til diskusjonen om mangfold, flerkultur og integrasjon – ikke bare i en norsk kontekst, men også i et internasjonalt perspektiv.»

Malin Kleppe i Norsk Antropologisk Tidsskrift (Vol. 34, nr. 3-4, 01.12.23): «Dag Herbjørnsrud beskriver i sitt kapittel «Kultur som mur i koronaens tid» (s. 80–108) hvordan uklare kulturforståelser ble sammenblandet med helseforebyggende tiltak når Folkehelseinstituttet (FHI) skulle gi helseråd til en hel befolkning i 2020. Bruk av munnbind ble først avfeid fra FHI som en «kulturell greie» fra «deler av Asia». Herbjørnsrud går da kulturhistorisk til verks og ved å trekke linjer tilbake til 1910-tallet viser han hvordan munnbind slettes ikke er en «kulturell greie» fra Asia. FHI sine uttalelser vitner dermed ikke bare om lite kunnskap rundt munnbind, men også hvorfor det er viktig å ikke rote med kulturbegrep i møte med globale kriser.»

Rikke Raknes, i Forebygging.no (kunnskapsbase/tidsskr. for helsefremmende og rusforebyggende arbeid) (17.01.2024):
«Jeg satt med mange ulike følelser underveis mens jeg leste. Først og fremst lærte jeg mye, fikk nytt blikk og nye vinklinger på kjent stoff, og ikke minst et kritisk blikk på både media og styresmakter. Det var tidvis artig lesing, for det er alltid gøy å bli utfordra med nye momenter og koblinger. Og tidvis vond lesing; vi har hatt alt for mange hendelser både internasjonalt og i Norge, der murbyggerne har agert og det med katastrofalt resultat.»
«Et eget kapittel er viet kulturelle barrierer, med interessante eksempler fra corona-pandemien. Kapittelforfatter Herbjørnsrud er sterkt kritisk til nasjonale myndigheters bruk av kulturbegrepet under pandemien og hvordan de dels skjevinformerte om og dels særbehandla innvandrere i sin dialog, sine råd og sine statusbeskrivelser. For eksempel når det gjaldt bruk av munnbind. I følge Herbjørnsrund har det historisk vært et virkemiddel i mange slags pandemier, men under corona ble det plutselig kulturforklart som noe asistisk. Her ble kultur brukt som mur.»

Majoran Vivekananthan i Utrop (15.09.23): «Et fenomen idéhistoriker og samfunnsanalytiker Dag Herbjørnsrud beskriver veldig presist i et kapittel av antologien Flerkulturelle scenarioer: Mur, bro eller båt (2023), forfattet av Sharam Alghasi og Thomas Hylland Eriksen. 
Her tar Herbjørnsrud blant annet for seg begrepet kultur og hvordan norske helsemyndigheter brukte begrepet i starten av koronapandemien. Folkehelseinstituttet forklarte da en samlet befolkning hvordan bruk av munnbind var «en kulturell greie» brukt i «deler av Asia». Og Herbjørnsrud forklarer videre hvordan forestillingen om menneskers påståtte «kultur» gjorde at norske helsemyndigheter i praksis bygde mur overfor deler av befolkningen, midt under en pandemi.
Et relativt uskyldig, og av mange positivt ladet, begrep som «kultur» ble altså redskap i dehumanisering – og det fra høyeste hold.» 

Ida Skjelderup i Periskop.no (08.09.23): «I en forskningsantologi jeg nettopp leste, kom jeg over en artikkel jeg synes illustrerer poenget mitt: I bidraget avslører idéhistorikeren Dag Herbjørnsrud kulturelle fordommer i de norske myndighetenes helsekommunikasjon under pandemien[1]. Det som gjør artikkelen særlig viktig, er risikoen idéhistorikeren løper ved å kritisere nettopp fagfolk og myndigheter i en så betent sak. Ironisk nok tror jeg det er statusen hans som høyt ansett akademiker som gjør det mulig for ham å skrive om temaet.»

Ida Jahr i Forskerforum.no (09.05.23): «Særlig Michelle Tisdels kapittel om George Floyd-demonstrasjonene i 2020 og Dag Herbjørnsruds kapittel om fordommer som vises i ideen om covid-respons som «kulturelt betinget» er viktig arbeid (…)

Kapittel 4

Kultur som mur i koronaens tid: «Kulturelle barrierer kan ikke endres over natten»

Dag Herbjørnsrud

Sammendrag: Mens store deler av verden søkte tiltak mot korona og covid-19 fra slutten av januar 2020, begynte Folkehelseinstituttet (FHI) å fraråde den norske befolkning å bruke munnbind. FHI avskrev nemlig munnbind som en «kulturell greie» fra «deler av Asia». I tillegg mente FHI at det var større risiko for at koronasmitte ville komme til Norge med personer fra Thailand enn med returnerende norske skiturister fra Italia og Østerrike. Da det i februar 2021 pågikk en massiv mediedekning av innvandreres påståtte «overrepresentativitet» av koronasmitte, påsto direktørene for Helsedirektoratet og FHI at problemet egentlig var «kultur»: «Kulturelle, sosiale og religiøse barrierer handler om forhold som sitter dypt i oss. De er ikke fenomener som kan endres over natten.»  (Guldvog, Rieber-Mohn 2021).

Denne artikkelen gjennomgår retorikken fra det offisielle Norge i møte med koronaviruset/covid-19 i 2020–2021. I sum påviser teksten en ikke-faglig og uvitenskapelig bruk av «kultur»-begrepet fra norske helsemyndigheter. Dette er hva vi kan kalle kultursynsing forkledd som helseråd. Forestillingen om menneskers påståtte «kultur» gjorde at norske helsemyndigheter i praksis bygde mur overfor deler av befolkningen, midt under en pandemi.

Som et alternativ til en utbredt, kollektivorientert kulturretorikk skisserer artikkelen isteden muligheten for et mer individorientert perspektiv. For vi mennesker er ikke produkter av vår kultur, slik dagens hovednarrativer gjerne vil ha det til. Det argumenteres her med at dagens befolkning, før man går i gang med brobygging og båtbygging, først trenger individuell svømmeopplæring for å håndtere 2020-tallets samfunnsbølger. Helsemyndighetenes kulturforestillinger indikerer at det norske ordskiftet kan trenge en mental avkolonisering og «avkulturalisering». Det behøves en intellektuell detoksifisering av kulturbegrepet for å utvikle en mer vitenskapelig diskurs i det offentlige rom.

Abstract: The paper “Culture as a Wall in the Time of Cholera: ‘Cultural Barriers Cannot be Changed overnight’” demonstrates how the Norwegian Institute of Public Health (FHI), from January 2020, argued that the public should not use masks to protect themselves from the Coronavirus. The reason was that – according to the FHI spoke persons – such masks are just “a cultural thing” from “parts of Asia”.

In addition, the state agency declared that the virus was more likely to spread to Norway from people traveling out of Thailand than Norwegian ski tourists returning from Italy and Austria. In February 2021, the two top leaders of FHI and the Norwegian Directorate of Health wrote an op-ed in one of Norway’s most influential papers: They argued that the claimed “over-representation” of virus infection among some immigrants was due to “cultural barriers” that “rest deep within us.”
As a contrast to the “cultural speculations” of Norway’s health agencies, this paper delves into the arguments of the Persian scientist Ibn Sina (980–1037), who, in his main work The Canon of Medicine (ca. 1025), argued that one should use rationality and logic, like keeping distance, in order to battle particles (“agents”) humans cannot see. In concluding remarks,

Herbjørnsrud suggests an alternative to constructing “bridges” and “boats,” namely to teach individuals of the 2020s to swim for themselves in the troubled waters of our era. The paper concludes that the official Norwegian response to the Coronavirus demonstrates the necessity of a decolonial detox of the “culture” term in the Scandinavian public discussions.

Introduksjon: Tiltak mot virussmitte, fra Ibn Sina til FHI

For ganske nøyaktig ett årtusen siden beskrev den persiske medisineren og filosofen­ Ibn Sina (latinsk navn Avicenna, født år 980, død år 1037) hva som bør gjøres dersom en epidemi rammer. Mot slutten av bind I av sitt mesterverk Medisinens kanon (1025, persisk originaltittel: Qanun-e dâr Tâb) kommer Ibn Sina nemlig frem til del III: «Opprettholdelse av helse». Han anbefaler der god lufting for å hindre smitte. Og han innleder punkt 877 slik:

Når atmosfæren blir epidemisk (pestilential), bør kroppen bli gitt et uttørkende regime, og bolighuset bør bygges slik at det kan holdes kjølig og tørt. (Avicenna 1973: 444)

Ibn Sina ble født i Afshana, tre mil fra kulturhovedstaden Bukhara i det samanidiske riket, i dagens Usbekistan. Han fikk her den beste muslimske utdanningen, altså så komplekst og globalt som man kunne få det i verden på den tiden, i det minste utenfor Kina og India. Ibn Sinas akademiske arbeid er da også basert på en rasjonell, vitenskapelig og metodisk innfallsvinkel – hans medisinske kanon baserte seg på både kinesiske, indiske, greske og arabiske skrifter. Hans storverk fra år 1025 ble (mellom år 1150 og 1187) oversatt til latin (som Canon medicinae), i det flerkulturelle Toledo i Andalucia, av Gerard fra Cremona (Cambra 2016: 427).

Vi kan bevitne Ibn Sinas store innflytelse på europeisk åndsliv eksempelvis i begynnelsen av Dantes Komedien (1321, verket fikk senere tilnavnet Den guddommelige), nærmere bestemt i delen «Limbo». Her, i Canto IV, omtaler Dante hvordan han og Vergil på en slette ser persiske Ibn Sina sammen med læremestre som Hippokrates, Galen og arabisktalende Ibn Rushd (Averroes) (Dante 2003: 101, strofe 143). Ibn Sinas hovedarbeid skulle da også bli den viktigste læreboken i medisin på europeiske universiteter fra 1200-tallet og frem til 1700-tallet. Medisinens kanon kan slik omtales som den mest avgjørende og livgjørende boken i nyere europeisk idéhistorie.

Selv om Ibn Sina og andre sentrale arabisk-persiske akademikere i vitenskapshistorien gradvis synes å ha forsvunnet fra den europeiske kanon det siste århundret (Herbjørnsrud 2021a, 2021b), bevares om ikke annet kunnskapen andre steder. For eksempel i en biografisk film fra 1957. I filmen Avitsenna, skapt av den sovjetiske regissøren Kamil Yarmatov (født i Tadsjikistan), visualiseres Ibn Sinas epidemiologiske arbeid i en lengre scene. Yarmatov gjenskaper her det som skal ha vært et historisk møte hvor Ibn Sina (spilt av Marat Aripov) besøker en annen av sin tids universalgenier i den persiskdominerte regionen, nemlig tenkeren, India-kronikøren og naturviteren Al-Biruni (ca. 970–1050), spilt av Razak Khamrayev. Dette intellektuelle stormøtet, øyensynlig i Gorgan (Jurjan/Hyrcania), i dagens Iran, inntraff i en tid med pest og død. På vei til Al-Biruni forteller Ibn Sina derfor først sin medhjelper om hvordan han har forsket seg frem til at smittsomme sykdommer spres gjennom «små skapninger» som menneskene ikke kan se med det blotte øye. De to kommer så frem til selveste Al-Biruni, som umiddelbart skal til å omfavne sin berømte besøkende. Men Ibn Sina avviser høflig forsøket på klem og sier: «Kjære Biruni: Kan du først sørge for at vi får rene klær og en krukke med eddik, slik at vi kan vaske hendene og ansiktene våre?» (Yarmatov 1957).

En overrasket Al-Biruni spør så, i Yarmatovs Ibn Sina-film: «Hva slags tradisjon er dette? Og hvilket land følger disse reglene?» Ibn Sina svarer: «Dette er tradisjoner som trengs følges hvor enn smittsomme sykdommer spres og dreper mennesker.» Al-Biruni smiler hjertelig: «Ja vel, velkommen.»

Når de så møtes etter vask og klesskift, spør Biruni: «Kan vi bekjempe epidemien med vitenskap?» Og Ibn Sina svarer, med flere tilhørere til stede:

Ja, det kan vi. Først og fremst trenger vi å roe folk ned. De bør ikke være redde. Pesten er en sykdom som sprer seg fra menneske til menneske gjennom små partikler (agenter). Den videreføres seg når mennesker berører hverandre. Sykdommen kan også spre seg gjennom hår, klær og overflater. Vind kan også spre disse små partiklene. Derfor bør ikke folk samles mange sammen. Dere må også holde dere vekk fra syke folk. For en stund må vi også stenge basarene og moskeene. Folk kan be hjemme for en stund.

I Yarmatovs historiebaserte film vises det så hvordan det gis ordre i byen om å holde «fysisk avstand»: Kokkene blir bedt om å sende maten hjem til folk istedenfor å selge i basarene. Bekjentgjørere i byen ber om at man vasker mynter og hender i eddik. Og folk flest blir beordret til å holde seg hjemme. Syke skal være i egne rom, og de som skal ivareta de syke, blir bedt om å dekke nesen med bomull dynket i eddik. En naturvitenskapelig logikk blir slik fulgt i praksis, kommer det frem hos Yarmatov.

Vi gjenfinner da også denne argumentasjonen i Ibn Sinas egne skrifter. Han skriver for eksempel, i nevnte utdrag fra bind I av Medisinens kanon, at man ved en smittebølge «bør sikre sakte ventilasjon, ved hjelp av små vifter og ventilatorer» (Avicenna 1973: 445). Ibn Sina anbefaler i sin medisinske kanon også at man ved en epidemi ikke sitter på bakken, men snarere på sofaer. Samt at man med fordel kan bo i boliger i høyden, slik at vinden lettere kan få tak der.

Ibn Sina understreker i sitt hovedverk at de smittsomme stoffene i luften «har en kvalitet som for tiden er ukjente for menneskene». Slik understreker han begrensningene i kunnskap i samtiden generelt, men også hos seg selv spesielt. Ibn Sina skriver at det ved et epidemisk utbrudd er «best å trekke seg tilbake til underjordiske boliger, til hus som er omgitt av murer på alle sider, eller til huler». Og som det også kommer frem i Yarmatovs film fra 1957, anbefaler han eddik som renselse.

Ganske nøyaktig ett årtusen etter at universalgeniene Ibn Sina og Al-Biruni drøftet den mest rasjonelle og vitenskapelige tilnærmingen til epidemier, kom koronaviruset og covid-19 til Norge. Nedenfor skal vi se på noen eksempler på hvordan norske helsemyndigheter, da spesielt Folkehelseinstituttet (FHI), handlet og reagerte på epidemien, som raskt utviklet seg til en pandemi fra våren 2020. Reaksjonsmønsteret vil bli sammenlignet med Ibn Sinas skrifter. Metoden som her brukes, er basert på konseptene kompleksitet, forbindelse og komparasjon (Herbjørnsrud 2016, 2021a).

Munnbind som «kulturell greie» – bakgrunnen fra 1910-tallet

Fra midten av januar 2020 publiserte norske medier de første rapportene om spredningen av det nye koronaviruset – da hovedsakelig fra millionbyen Wuhan, hovedstad i Hubei-provinsen i det sentrale av Folkerepublikken Kina. Allerede 30. januar 2020 gikk Folkehelseinstituttet (FHI) ut i Norges største avis, VG, og polemiserte mot asiatiske lands «kulturelle» tiltak mot koronaviruset. Tittelen på VG-oppslaget, publisert på nett kl. 01:15 og supplert med tekst fra NTB, var følgende:

Mener munnbind ikke fungerer mot virus: – En kulturell greie (Røset 2020).

Ingressen lød: «Det nye coronaviruset har økt etterspørselen også utenfor Kina, men norske myndigheter sier de aldri kommer til å anbefale bruk av munnbind.» Artikkelen ble illustrert med et bilde fra Seoul i Sør-Korea, med følgende bildetekst: «PÅ SIGHTSEEING: Turister med munnbind i den sørkoreanske hovedstaden Seoul onsdag.»

Hovedteksten i artikkelen begynner med følgende sitat:

– Det er en kulturell greie i deler av Asia at man bruker mye munnbind når det går ulike virus som influensa. Men det er ingen gode holdepunkter for at det har noe for seg, sier overlege Preben Aavitsland ved Folkehelseinstituttet til VG. Han opplyser at FHI aldri har anbefalt folk i Norge å bruke munnbind. Det kommer vi heller ikke til å gjøre, sier han.

«Aldri» skulle her vise seg å vare ganske nøyaktig 34 uker, snaut åtte måneder. I uttalelsen over kan vi se hvordan ulike tiltak mot viruset allerede i januar 2020 ble «kulturforklart»: Når man i Asia bruker munnbind, skyldes det kun deres «kultur», øyensynlig noe som er tradisjonsbasert. Praksisen skyldes, ifølge logikken fra norske helsemyndigheter, i det minste ikke asiatiske lands vitenskap eller rasjonalitet. Bare deres «kultur». Vel å merke helsemyndighetenes forestillinger om «asiatiske menneskers kultur». Slik blir kultur brukt for å bygge mur.

Vi kan erindre at også en skeptisk-nysgjerrig Al-Biruni, i Yaramatovs film fra 1957 først stilte spørsmål til Ibn Sina om «hvilket land» de nyintroduserte smitteverntiltakene kom fra. Men både han og befolkningen aksepterte den vitenskapelige forklaringen som ble gitt av Ibn Sina, slik det også kommer frem i hans Medisinens kanon (1025). Logikk ble ikke avfeid med kulturretorikk.

FHIs uttalelser i VG-artikkelen spredte seg raskt i norsk offentlighet. 30. januar 2020 ble tittelen hos Norges største private radiostasjon, P4, følgende: «– Munnbind fungerer ikke» (Vikre 2020). Ingressen lyder: «Det nye coronaviruset har økt etterspørselen etter munnbind, men det kommer norske myndigheter aldri til å anbefale.»

Her kan det kort nevnes at det heller ikke i januar 2020 fantes vitenskapelige studier som konkluderte med at munnbind ikke hjelper mot spredning av koronavirus. Snarere ble munnbind og fysisk avstand raskt blant de viktigste tiltakene internasjonalt mot spredning av koronaviruset under pandemien. Forskningen både var og er entydig: Det å dekke munn og nese med munnbind, eller på annet vis, demper spredning av viruset (se f.eks. Howard, Huang, Li mfl. 2021). Først 23. september 2020 snudde FHI, etter at Oslo kommune først hadde anbefalt munnbind for alle som ikke klarte å holde avstand på minst én meter (Andresen og Dorholt 2020).. Som muligens det siste folkehelseinstituttet i Europa tok også FHI høsten 2020 til orde for bruk av munnbind (FHI 2020).

Når det gjelder FHIs påstånd om at munnbind er en «kulturell greie» fra Asia, er det heller ikke dekning for en slik fremstilling. Riktignok var det den Malaysia-fødte legen Wu Lien-teh (1879–1960, på kantonesisk: Ng Leen Tuck), med far fra kinesiske Taishan og en mor med hakka-bakgrunn, som i moderne tid først utviklet munnbind med filtrering som tiltak mot smitte. Dette skjedde under lunge-epidemien i Harbin, i Nordøst-Kina, høsten 1910 (Flohr 1996). Og Lien-tehs forskning la vel å merke grunnlaget for dagens kirurgiske N95-munnbind. Men allerede mot slutten av første verdenskrig ble munnbind et relativt globalt tiltak, som ikke hadde noe med kinesisk «kultur» å gjøre. Munnbind ble for eksempel innført som smitteverntiltak i USA etter at «den store influensaen» brøt ut der i mars–april 1918, før den spredte seg til Vestfronten i Europa. I løpet av to år tok denne virussykdommen, i Norge kjent som «spanskesyken», anslagsvis 25–50 millioner menneskeliv. Altså langt mer enn covid-19-pandemien, som høsten 2022 anslås å ha drept 15–25 millioner mennesker, offisielt 6,3 millioner.

Eksempelvis bidro Røde Kors 27. september 1918 til at The Washington Post trykket et bilde av en sykepleier med dobbelt munnbind, som dekket tilnærmet hele ansiktet unntatt øynene. Tittelen på artikkelen var: «Gauze Mask to Halt Spread of the Plague.» Det ble i artikkelen påpekt at munnbindene «are designed to halt the exhaling or inhaling of the influence germ». I for eksempel San Francisco ble det 25. oktober 1918 innført påbud om bruk av munnbind, og selv ordføreren der ble ilagt bot for ikke å gå med munnbind under en boksekamp. Både kinoer og teatre ble stengt. Både i USA og i europeiske land ble munnbind tatt i bruk som smitteverntiltak mot spanskesyken i perioden 1918–1920. Så munnbind kan historisk sett, i tilfelle man skal være prinsipiell, vel så gjerne bli omtalt som en såkalt «kulturell greie» i såkalt «vestlige land». Men også for et århundre siden, som nå, var det motstand mot «ubehagelige tiltak»: I januar 1919 samlet fem tusen amerikanere seg i protest på vestkysten av USA, for så å starte kampanjen «The Anti-Mask League of San Francisco».

Årsaken til at en del ikke-europeiske land langt tidligere enn Norge spesielt, mens også Europa generelt, begynte å bruke munnbind nå i det 21. århundre, kan spores til at spesielt Kina, Hongkong, Taiwan og Canada ble rammet av pandemien SARS-Cov fra april 2002. Over 770 døde av dette koronarelaterte viruset. I 2009 ble så svineinfluensaviruset (H1N1) først oppdaget i USA. Den kraftig økende munnbindbruken før koronapandemien skyldtes altså ikke «kultur», i den grad dette begrepet kan fylles med definerbar mening, men sykdom.

Utbruddene fra 2002 og 2009 gjorde at det av medisinske grunner ble økt bruk av munnbind i land som fulgte en vitenskapelig tilnærming for å dempe virussmitte. I tillegg er man i land som Japan, Sør-Korea, Taiwan og Kina mer vant til å leve tett på hverandre i millionbyer, i kontrast til det hovedsakelig rurale Norge, noe som gjorde at økt bruk av munnbind ble naturlig for å beskytte seg mot død og sykdom. Men de urban-rurale «kulturforskjellene» mellom storbyer i Øst-Asia og norske tettsteder er ikke større enn at apotekene også i for eksempel Trøndelag ble utsolgt raskt for munnbind i 2003, da trøndere flest ble bekymret for SARS-smitte (Brøgger 2003). Og allerede i 2005 var munnbind blant tiltakene Aftenposten varslet om kunne komme ved en større pandemi (Andreassen 2005). Statens helsetalspersoner mangler altså ikke kun kunnskap om situasjonen i Asia og Amerika tidligere på 1900-tallet. Det skorter også på viten om forholdene i Norge i det 21. århundre.

FHI til Finansavisen om «kulturelle aspekter»

La oss se nærmere på den nevnte VG-artikkelen fra 30. januar 2020, en drøy måned før koronaviruset skulle slå inn over Norge. Den fortsatte slik:

I likhet med andre kjente luftveisvirus smitter det nye coronaviruset gjennom såkalt dråpesmitte. Men et munnbind vil ikke være et effektivt hinder, mener overlegen.
– Men er det noe negativt med å bruke et munnbind?
– Det kan kanskje gi litt falsk trygghet. Dessuten vil en som stadig tar seg i ansiktet for å rette på munnbindet dra virus fra hendene og opp i ansiktet. Det ønsker vi ikke, det er der virusene kommer inn, sier Aavitsland.

Her ser vi hvordan FHI forsøker å vitenskapeliggjøre argumenter mot bruk av munnbind. Men det er ingen vitenskapelig forklaring å påstå at personer vil «dra virus fra hendene og opp i ansiktet». Dette er en legmannsforklaring, uten henvisning til kliniske studier. Her ser vi hvordan FHI baserte seg på en misoppfatning av at koronaviruset «setter seg på hendene», i tråd med en oppfatning av «synlig» smitte gjennom kontaktsmitte og dråpesmitte. Men de vitenskapelige studiene viser at koronasmitten i all hovedsak spres «usynlig», gjennom luften, via luftbårne aeorosoler (ørsmå partikler). I de oppdaterte retningslinjene fra Det hvite hus i mars 2022 understrekes det nettopp hvor viktig god lufting er (Nelson 2022), i tråd med Ibn Sinas råd fra år 1025.

Det hjelper altså ikke å sprite hendene på en full buss når man snarere blir smittet av å puste inn luften til smittede i samme rom. Problemet når man står på en full T-bane under en pandemi, spesielt før vaksiner, er altså ikke at noen retter på et munnbind, men at noen ikke beskytter luftveiene med munn- og nesebind. Omtrent samtidig med at FHI begynte å advare mot munnbind som «kulturimport» fra Asia, noe som skjedde halvannen måned før Norge skulle stenge ned for fullt, startet FHI og Helsedirektoratet en kampanje der de anbefalte nordmenn å hoste og nyse i albuekroken, gitt at man ikke har papir tilgjengelig. Disse rådene bryter med anbefalingene fra Verdens helseorganisasjon (WHO). Allerede 29. januar 2020 så derfor professor dr.med. Bjørg Marit Andersen seg nødt til å gå ut med en korreksjon i Aftenposten, under tittelen «Ikke host eller nys i armkroken»:

Helsedirektør Bjørn Guldvog hostet i armkroken sin i beste sendetid på TV (27. januar) som ‘tiltak’ mot det nye SARS-lignende Wuhan-viruset (coronaviruset) og fortalte at det er dråpesmitte innen en meter fra pasienten. Hverken Guldvog eller andre vet levetid for Wuhan-viruset i miljøet og hvordan smitten skjer. (…) Sars coronavirus ble overført mellom personer via kontakt- og luftsmitte. (…) Ved å hoste i armkroken overføres mikrober og snørr fra luftveier til klær. Derfra kan smitten spres i mange døgn. Helsepersonell med bruk av armkroken til lommetørkle, kan bli smittespredere for utsatte pasienter. (Andersen 2020)

Men Helsedirektoratet fortsatte å fraråde munnbind, samtidig som de anbefalte folk å nyse i armkroken også etter at Norge ble «stengt ned» 12. mars 2020. Slik ble det formulert i lokalaviser landet rundt: «Man bør også tilstrebe å hoste/nyse i et papirtørkle (som kastes etterpå med etterfølgende håndvask) eller i armkroken» (Solungavisa 26.03.2020, «FHI anbefaler ikke munnbind»). Retorikken gikk ut på å sikre folk rene hender, ikke ren og smittefri luft.

FHI fortsatte utover våren 2020 å problematisere munnbind, som ble ansett som tegn på en «kulturell» og ikke en vitenskapelig praksis. Blant de som reagerte, var tidligere forskningssjef i biotekselskapet A-Viral, Jørgen Karlsen. Han gikk ut i Finansavisen 17. mars 2020 under tittelen «Uforståelig at nordmenn ikke bruker munnbind» (Setsaas 2020). «Vi må lære av Asia», uttalte Karlsen, før han la til: «Dagens anbefalinger fra FHI gjør at en del folk som har lyst til å bruke ansiktsmaske blir intimidert og lar være.»

Finansavisen siterte så FHIs egne hjemmesider, der det sto:

I media ser vi ofte bilder av sivilbefolkningen i ulike land som benytter munnbind når de ferdes på gata, tilsynelatende for å beskytte seg mot luftveisvirus. Det er imidlertid svært lite som tyder på at bruk av munnbind hos friske mennesker i vanlig sosial omgang har effekt. (FHI 2020).[1]

På spørsmål fra Finansavisens journalist om hvorfor Norge ikke følger eksempelet fra Sør-Korea, Japan og Kina for å forhindre smitte, viste også seksjonsleder Hanne Eriksen-Volle til «kultur»: «Vi vet at det i stor grad er kulturelle aspekter, ikke smittevernbegrunnelse, som ligger bak munnbindbruk.»
Finansavisens journalist spør: «– Man kan vel ikke skylde på kultur hvis munnbind faktisk hjelper?»

Og her er finansjournalisten inne på en sentral sosialantropologisk problemstilling i sin samtale med helsemyndighetenes representant. For hva er egentlig denne «kulturen» som både FHI, Helsedirektoratet, leger, medisinere, PR-rådgivere og mediene prater om med den største selvfølgelighet? Finnes «kulturen», sett bort ifra idealer som ikke følges i praksis? Eller er den mest et «forestilt fellesskap», slik Benedict Anderson omtalte de nykonstruerte nasjonene i sin klassiker fra 1983, Forestilte fellesskap. Refleksjoner omkring nasjonalismens opprinnelse og spredning?  Er «kultur», slik som den antivitenskapelige vrangforestillingen om «rase», kun en imaginær størrelse som blir reell gjennom mental massesuggesjon?

Kulturproblemer: Begrepshistorikk fra Tylor til Weiner

Et svar på spørsmålene over kan vi få ved å gå til roten for kulturbegrepet og dets historikk. Begrepet «kultur» stammer fra det latinske begrepet «cultura»: «å dyrke», «å kultivere». Så vi kan altså snakke om å dyrke en hage, eller å dyrke bakteriekulturer, men i hvilken grad gir det mening å dyrke menneskekulturer?

Om ikke annet er kulturbegrepet brukt på mennesker relativt nytt. På 1870-tallet lanserte britiske Edward Burnett Tylor kulturbegrepet innenfor antropologifaget, da han søkte å overføre en darwinistisk utviklingslære til studiet av menneskets kulturutvikling. Tylors Primitive Culture (1871) kom symptomatisk nok ut samme år som Charles Darwins The Descent of Man (1871), der Darwin skriver nedsettende om afrikaneres intelligens. I forordet til andreutgaven av Primitive Culture berømmer Tylor både Darwin og sosialdarwinisten Herbert Spencer for deres innflytelse på hans arbeid (Tylor 1903: vii). Tylor starter da også første kapittel med en beskrivelse av hvordan alle «de lavere raser» ligner på hverandre (Tylor 1903:6), dette i kontrast til de «høyere raser» (164). Tylor bruker begrepet «lower races» 66 ganger i boken, mens «higher races» benyttes 11 ganger.

Nesten 70 år senere ble Alfred Radcliffe-Brown (1881–1955) president for Royal Anthropological Institute (RAI) i Storbritannia. I kontrast til funksjonalismen, utarbeidet av sin polske kollega Bronislaw Malinowski, kalte han seg selv «anti-funksjonalist». Og i skyggen av nazi- og fascistregimenes fremvekst i Europa holdt han sin første presidenttale, gjengitt som teksten «On Social Structure» (1940). Radcliffe-Brown tar her et oppgjør med den relativt nye forestillingen om at alle mennesker har en «kultur», som man så kan utlede deres handlinger fra. Han definerer faget sosialantropologi ikke som studiet av «kulturer», men snarere som studiet av «det menneskelige samfunn». Han påpeker at dette er en veldig viktig nyanseforskjell. For når man beskriver individer og deres oppførsel overfor andre, så er det ikke noen abstrakt og vag «kultur» man observerer, men snarere en konkret realitet: «We do not observe a ‘culture,’ since that word denotes, not any concrete reality, but an abstraction, and as it is commonly used a vague abstraction» (Radcliffe-Brown 1940: 2).

Istedenfor det abstrakte begrepet «kulturer» bruker Radcliffe-Brown begrepet «sosiale strukturer». Han tar samtidig til orde for en komparativ metode. Om nødvendig mener han at man også gjerne kan kalle sosialantropologifaget for «komparativ sosiologi».

Mot slutten av talen forklarer Radcliffe-Brown hvordan det etter første verdenskrig gradvis ble en vending bort fra sammenlignende (komparative) studier. Han opplyser om hvordan han på 1920-tallet studerte hvordan endringene i de tradisjonelle sør-afrikanske samfunnene endret seg da de engelske koloniherrene gradvis overtok mer og mer makt. For ham ble det viktig å studere hvordan de komplekse endringene i dette heterogene samfunnet påvirket hele settet av forhold menneskene imellom. Men i mellomkrigstiden ble det brått en slutt på slike studier av individer. Nå skulle menneskene isteden forstås som representanter for ulike «kulturer». Individene forsvant, kulturene overtok. Eller som Radcliffe-Brown påpeker: «A few years ago, as a result perhaps of re-defining social anthropology as the study, not of society, but of culture, we were asked to abandon this kind of investigation in favour of what is now called the study of ‘culture contact.’»

Den ledende sosialantropologen fortsatte slik med sin «kulturkritikk» av abstraksjoner: «European culture is an abstraction and so is the culture of an African tribe. I find it fantastic to imagine these two abstractions coming into contact and by an act of generation producing a third abstraction» (10).

Radcliffe-Brown opponerte altså mot «kulturabstraksjoner» allerede for over åtti år siden. I kontrast til språk og religion sier nemlig en abstraksjon som «kultur» lite. Han ville analysere enkeltmennesket, ikke dets påståtte «kultur». For individer inngår i strukturer, og i samhandling med andre mennesker, ikke i kulturer: «There is contact, but it is between human beings, European and African, and it takes place within a definite structural arrangement» (11).

Radcliffe-Brown var av de første akademikere som protesterte mot den nye bruken av «kultur» for å forklare mennesket i verden. Men han ble ikke den siste: I 1975 kritiserte Mary Douglas begrepsbruken til kulturantropolog Clifford Geertz: «[Geertz] would generally do far better to talk directly about systems of meaning and drop ‘culture’ all together.» (Douglas 2013: 199). Douglas tilføyde så: «For there was never such a fluffy notion at large in a self-styled scientific discipline, not since singing angels blew the planets across the medieval sky or ether filled in the gaps in Newton’s universe.»

I 1991 argumenterte Lila Abu-Lughod for at man burde skrive «mot kultur» («against culture»). Årsaken var blant annet at kulturbegrepet «påtvinger oppdelinger» som uvegerlig medfører «en form for hierarki» («operates in anthropological discourse to enforce separations that inevitably carry a sense of hierarchy») (Abu-Lughod 1991: 137–138). Isteden anbefalte hun sosialantropologer å bruke «partikulære etnografier» (ethnographies of the particular), som et instrument for «taktisk humanisme».

Og i 1993 advarte Annette Weiner, i sin avsluttende presidenttale for nord-amerikanske antropologer, mot hvordan sosialantropologiens «kulturkonsept» ble appropriert i den offentlige dagligtalen, spesielt etter den kalde krigens slutt. Selv om hun i sin tale ikke viser til Radcliffe-Brown, kan vi likevel se en parallell ved at hun påpeker at kulturbegrepet gjør sammenligning vanskelig. I talen, publisert under tittelen «Culture and Our Discontents», påpeker Weiner at hun ikke vil gå så langt som Douglas ved å avvise tidligere tiders kulturbegrepsforsøk. Men hun plederte at med en postmoderne «de-sentrering» av de privilegertes roller, så vil ikke lenger «kultur» være et naturlig forskningsobjekt («culture is no longer a place or a group to be studied») (Weiner 1995: 18). Isteden lanserer Weiner et «globalkomparativt perspektiv» («a global comparative perspective») (Weiner 1995:19).

Faglig sett er altså kulturbegrepet diskutabelt, spesielt hvis det ikke defineres svært nøyaktig. Allerede i 1952 fant to sosialantropologer hele 164 definisjoner på «kultur» (Kroeber & Kluckhohn 1952). Siden den tid har kulturbegrepet blitt enda mer omseggripende, slik at det nå i praksis brukes om både alt og ingenting.

I kontrast til de langvarige fagdiskusjonene om det ytterst uklare kulturbegrepet, kan vi se hvordan FHI gjør «kultur» til en diskursiv konstant. Kultur blir til en «ideologisk representasjon», for å følge opp Stuart Hall, som det vises til i denne bokens innledning. Bruken av «kultur» som forklaringsmodell gjør at FHI i en stress-situasjon – der representantene gir inntrykk av å ha en fagkompetanse de ikke innehar – fyller ut mentale skjemaer med kulturbegrepet og «et system av representasjoner» for å forklare en verden de ikke forstår (Hall 1996: 26). Norske helsemyndigheter fremstilte det som om munnbind var en «kulturell greie», selv om dette ikke ga faglig mening. FHI påsto at den påstått asiatiske munnbindtradisjonen medførte en «smitterisiko», selv om det Det europeiske smittevernbyrået (ECDC) fra tidlig i april 2020 anbefalte europeiske medlemsland å råde befolkningen til å bruke munnbind i det offentlige rom.

FHIs motstand mot «en kulturell greie» fra Asia kan ses i lys av en utbredt tro på egen «kulturs» fortreffelighet. En Pew Research-undersøkelse avdekket i 2018 at hele 58 prosent av nordmenn mener deres egen «kultur» er «overlegen andres» (Pew 2018). I de langt større «kulturlandene» Spania og Sverige er det ifølge undersøkelsen kun henholdsvis 20 og 26 prosent som mener deres kultur er bedre enn andres (begrepet «kulturland» brukes i den foregående setningen i en kontekst der «kultur» henviser til klassisk kunst/litteratur osv., noe som er noe annet enn det Radcliffe-Brown mfl. problematiserte). Selv i Frankrike og Danmark er det «kun» en minoritet på henholdsvis 36 og 44 prosent som svarer at de bekjenner seg til en kulturell overlegenhetsteori.

FHIs motstand mot bruk munnbind kan forstås med at munnbindbruk ble oppfattet som å være noe nytt fra en «fremmed» kultur. Hadde FHIs og Helsedirektoratets talspersoner – generelt uten utdanning i historie etter videregående skole – derimot hadde dypere historisk kunnskap, ville de kunnet overvinne en tradisjonell «kulturell overlegenhetstanke» ved å vise til at munnbindbruk var en del av «vestlig kultur» allerede under bekjempelsen av spanskesyken for et århundre siden. Kombinasjonen av uklare kulturteorier, lite utdanning og svak historiekunnskap kan forklare den sene innføringen av munnbindbruk fra norske helsemyndigheter.

«Vi er særlig bekymret for Thailand»: Koronasmitte som kultursmitte

Ett eksempel på hvordan statlige helsemyndigheters «kulturelle representasjon» fikk praktiske følger, viste seg i slutten av februar 2020. Da kom FHI med sin advarsel om hvor koronasmitten kunne komme fra, en advarsel som påvirket handlingsmønstrene til grensekontrollørene ved flyplassene.

Det ble i ettertid fort klart at den første smittebølgen til Norge kom med skiturister som hadde dratt til Østerrike (Ischgl, Kitzbühl) og Nord-Italia i vinterferien mellom 22. og 29. februar 2020. For det meste var dette velbemidlede menn fra Bærum, Oslo vest og det sentrale Østlandet. Det ble fra våren 2020 registrert hele 695 smittede fra Østerrike, de aller fleste norske slalåmturister, noe som i midten av mars utgjorde nær halvparten av alle kjent koronasmittede i Norge (Herbjørnsrud 2021c).

Kombinasjonen av ferie, alkohol og begrenset innsikt i egen helserisiko blant skituristene skulle kanskje tilsi at FHI ville advare mot smitte fra Alpene. Men da FHI kom med sitt notat om smitterisiko 25. februar 2020, var det snarere Thailand norske helsemyndigheter advarte mot. Dette til tross for at det ikke var meldt om smitte i Thailand.

FHI påpekte også at det var spredning i Italia, men notatet syntes å legge til grunn at viruset ville spre seg mer i Asia enn i Europa. FHI skrev at «vi antar at spredning også skjer i andre asiatiske land, som Thailand, Vietnam og Kambodsja» (FHI 2020a: 25). Til tross for at Thailand både da og nå er blant landene i verden med minst koronasmitte, blant annet grunnet tidlig og systematisk bruk av munnbind og testing, skrev FHI følgende:

Vi er særlig bekymret for Thailand, som er et populært turistmål for nordmenn i tillegg til at vi har en betydelig norsk diaspora i Thailand og en betydelig thailandsk diaspora i Norge med mye reising fram og tilbake, også ved direkte flyruter.

Men det var i februar–mars 2020 ingen «betydelig» reisevirksomhet mellom Thailand og Norge. Snarere hadde klimaendringer gjort at det var lite snø i de norske fjellene i vinterferieruken, slik at velbemidlede i Oslo-regionen strømmet til de høyereliggende Alpene i Østerrike og Italia. Og da den statlig nedsatte Koronakommisjonen fremla sin NOU-rapport Myndighetenes håndtering av koronapandemien, i april 2021, ga den på følgende diplomatiske vis kritikk til FHI for den grunnløse advarselen mot smitte «spesielt» fra Thailand:

FHIs overvåking av reisemønstre framstår lite systematisk. Det ser ut til at FHI i liten grad tok høyde for at smitte fra Asia til Norge kunne komme via andre land, og det er uklart hvorfor Thailand ble viet større oppmerksomhet i vurderingene enn land i Europa. (NOU 2021)

FHIs forskjellsbehandling fortsatte 3. mars 2020. Da frarådet FHI «reiser til Iran, Sør-Korea, samt Lombardia, Veneto, Emilia-Romagna og Piemonte i Italia på grunn av den store spredningen av koronaviruset i disse områdene». Hele Sør-Korea, altså, men kun deler av Italia. Til tross for at Sør-Korea både var og er blant landene i verden med minst koronasmitte.

Og først 11. mars frarådet FHI reiser til hele Italia og til deler av Østerrike (Tirol). Men da var det for sent – alle skiturister fra Alpene hadde for lengst kommet tilbake til Norge. I kontrast til hva andre land, som Thailand, hadde gjort siden slutten av januar 2020, ble ingen av skituristene fra Alpene koronatestet og isolert da de ankom Gardermoen. Dette medførte at en rekke taxisjåfører med somalisk og pakistansk bakgrunn ble smittet av skituristene, da flere av de norske skituristene allerede var blitt dårlige og derfor ville kjøres rett hjem til Bærum og Oslo vest med drosje.[2]

I likhet med i Tyskland kom koronasmitten i Norge først til de mest velbemidlede områdene av landet. Årsaken var importsmitte fra de som hadde råd til å dra utenlands på ski- og vinterferie i februar 2020. Men etter hvert skulle det likevel bli i de fattigste områdene at konsekvensene av smitten ble størst. En studie av Thomas Plümper (Wien-universitetet) og Eric Neumayer (London School of Economics) viser hvordan øvre middelklasse lettere kan ha hjemmekontor og distansere seg fra smitte, mens arbeidere som drosjesjåfører, sykehjemsansatte og renholdere ikke har den luksusen. Plümper og Neumayer oppsummerer slik om smitten i Tyskland: «The longer the pandemic lasts, the more the disease becomes socio-economically stratified.»[3]

Også i Norge er det store sosioøkonomiske skiller mellom innvandrere fra Afrika/Asia og resten av befolkningen. En gjennomgang viser at over 90 prosent av taxisjåførene, over 90 prosent av renholderne og mer enn 50 prosent av pleieassistentene i urbane strøk i Norge har innvandrerbakgrunn.[4] Innvandrerne sto slik i frontlinjen i kampen mot korona, siden de er kraftig overrepresentert i «koronayrkene».

«Kulturelle, sosiale og religiøse barrierer handler om forhold som sitter dypt i oss»

Men slike sosioøkonomiske og realpolitiske forklaringsmodeller var i både 2020 og 2021 underordnet da norske helserepresentanter skulle fordele skyld og ansvar for koronasmitte i befolkningen. Bjørn Guldvog (direktør i Helsedirektoratet) og Libe Rieber-Mohn (direktør for Integrerings- og mangfoldsdirektoratet) gikk 13. februar 2021 til det uvanlige skritt å skrive et lengre innlegg i Aftenposten sammen, der temaet kun var koronasmitte blant innvandrere (Guldvog, Rieber-Mohn 2021). Tittelen var «Koronasmitten handler om mer enn informasjon». Underforstått: Informasjon alene holder ikke når det er snakk om å dempe koronasmitten blant innvandrere i Norge.

Guldvogs og Rieber-Mohns avisinnlegg kom et par måneder etter at hundrevis av ansatte med somalisk bakgrunn ble fysisk utestengt fra jobben i Stavanger kommune. Noen få tilfeller med smitte blant somalisk-norske innbyggere gjorde nemlig at kommunen i romjulen 2020 sendte ut melding om at somaliske helsearbeidere måtte levere negativ covid-19-prøve før de kom på jobb, eller så måtte de holde seg hjemme.[5] Selv ikke LO og andre arbeidstagerorganisasjoner reagerte på forskjellsbehandlingen. Alle er like, men noen er som kjent alltid mindre like enn andre.

Mens januar–mars 2020 kan omtales som koronapandemiens «limbo»-fase, for å følge Dantes oppdeling i Komedien, gikk den offentlige oppmerksomheten fra april 2020 over til å fokusere på innvandrerne som problem. Den norske koronadebatten endret form, den gikk fra komedie til tragedie. Det har da også skjedd før i historien at minoriteter får skylden for sykdommer som rammer majoritetsbefolkningen.

Det norske ordskiftet gikk fra april 2020 fra «limbo»- til «inferno»-fasen: Nær 4000 medieartikler ble fra april 2020 og ut året produsert om korona og innvandrere. 12. november lanserer Aftenposten begrepet «innvandrersmitten» på førstesiden av avisen: «Innvandrersmitten bekymrer» brukes som hovedtittel.[6] I 2021 blir det på tilsvarende vis publisert over 4100 artikler om korona og innvandrere, viser søk i Retriever/Mediearkivet.

Guldvog og Rieber-Mohn nevner i sitt Aftenposten-innlegg i februar 2021 verken denne mediedekningen eller konkrete tilfeller av «koronadiskriminering», som mot helsepersonell med somalisk bakgrunn i Stavanger. Snarere var den utløsende årsaken til Guldvog-Rieber-Mohn-teksten en artikkel fra en av Aftenpostens kommentatorer, som ga innvandrere med bakgrunn fra Pakistan og Somalia ansvar for å være påstått «overrepresentert» med koronasmitte. Guldvog og Rieber-Mohn påstår først at det som har fått «mest oppmerksomhet i mediene», er slikt som «sosiale og økonomiske barrierer som trangboddhet, mer utsatte yrker og fattigdom». Til dette er det å si at det er ikke grunnlag for å si at de få medieoppslagene om slike forhold utgjør «mest oppmerksomhet». Men muligens tenker de to på Shazia Majids VG-kommentar 10. februar 2021, der det for første gang ble trukket frem at nær 40 prosent, åtte ganger så mange som snittet, av pakistansk-norske over 67 år bor under samme tak som andre i familien – altså med barn og/eller barnebarn.[7] Guldvog og Rieber-Mohn påpeker vel å merke også at de med innvandrerbakgrunn kan være «økonomisk sårbare ved fravær». Men det er likevel noe helt annet de to mener er viktigst for å forklare påstått «overrepresentativitet» i smitte blant innvandrere:

Dette er imidlertid bare en del av bildet. Selv om sosioøkonomiske faktorer bidrar, kan ikke disse fullt ut forklare overrepresentasjonen, tyder internasjonale studier på. Det påpeker Folkehelseinstituttet.

Men ser man nøyere på FHIs rapporter, er det intet «kulturelt» som instituttet «påpeker» i de internasjonale studiene (Herbjørnsrud 2021c). Snarere viser FHI til en studie i UK, som viser at mørkhudede forskjellsbehandles i helsevesenet, samt at genetikk/blodtype også kan påvirke hyppighet av og reaksjon på koronasmitte.[8] Det er heller ikke slik at innvandrere har et kulturelt «ønske» om å påføre seg selv koronasmitte.

Guldvog og Rieber-Mohn nevner i sitt innlegg heller ikke at redaktøren av Tidsskriftet for den norske legeforening, Martine Rostadmo, tolv dager tidligere hadde omtalt nye forskningsrapporter om hvordan mørkhudede blir utsatt for rasisme i det norske helsevesenet. For kvinner født og oppvokst i Norge og med pakistansk bakgrunn har dobbelt så høy fare for å oppleve dødfødsler som hvite norske kvinner.[9] Kvinner med somalisk bakgrunn får sjeldnere smertestillende når de føder, enn hvite (Waldum mfl. 2020). Rostadmo konkluderer: «Ulik etnisitet gir ulikt utfall i norsk helsevesen. Hvis vi skal gjøre noe med det, må vi konfrontere våre egne fordommer. (…) For medisinen er ikke fargeblind.»[10]

En rapport fra 2021 viser at helsepersonell i helsevesenet selv mener at etniske minoritetskvinner blir diskriminert i møte med helsevesenet, og at de rammede kvinnene har høyere tillit enn de ansatte (Lien 2021). Og Oslo kommunes rapport fra våren 2022 viser da også at 37 prosent av respondentene med innvandrerbakgrunn har opplevd å bli forskjellsbehandlet i møte med helsevesenet i kommunen (Bangstad mfl. 2022: 62).[11]

Men Guldvog og Rieber-Mohn nevner ikke slike problemstillinger i sitt Aftenposten-innlegg. Isteden kommer de med følgende forklaring på påstått overrepresentativitet i koronasmitte blant innvandrere:

Det kan også dreie seg om sosiale forventninger eller religiøs overbevisning. Det kan også være at man forholder seg til annen informasjon enn den som blir formidlet av norske myndigheter.

Vi kan legge merke til at «kan» her brukes i begge setningene, som for øvrig begge mangler forskningsmessig belegg. Hvilke «sosiale forventninger» «kan» det være? Det forklares ikke. Ei heller forklares spekulasjonen om at «religiøs overbevisning» blant innvandrere skulle være til hinder for koronatiltak. Det som imidlertid kan dokumenteres, er at moskeene var offensive med å bekjempe koronasmitte, mens kristne/hvite menigheter var skeptiske til vaksine. Pastoren i Risør baptistmenighet gikk offentlig ut med et innlegg i Dagen og sa han ikke ville ta vaksinen: «Samtidig undrer jeg meg over, som en kristen, at så mange av oss lever i frykt for et virus som Jesus vant seier over på korset for 2000 år siden. Det var ikke Pfizer eller Moderna som først gav oss legedom og beskyttelse mot korona, men Guds egen sønn.»[12]

Innlegget fra Guldvog og Rieber-Mohn sto også i motstrid til FHIs egne tall, som viste at pakistansk-norske var de i landet som var flinkest til å teste seg mot koronaviruset. (Noe av dette kan forklares også med at de bor mer urbant enn snittet, men urbaniseringen forklarer også at det i perioder kan ha vært høyere smitte blant denne gruppen, grunnet overrepresentativitet i enkelte bydeler.) Mens 40 prosent nordmenn flest hadde testet seg minst én gang i februar 2021, lå pakistansk-norske signifikant høyere: «Andelen som har testet seg minst én gang er høyest blant personer med foreldre født i Pakistan (46 prosent) og lavest blant personer med foreldre født i Litauen (13 prosent).»[13]

Vi kan legge merke til at påstandene om innvandrernes «lave testing» da i tilfelle spesielt skyldes tallene fra hvite, kristne østeuropeere – som vel å merke er sterkt overrepresentert som arbeidsinnvandrere. Tallene fra begynnelsen av 2021 viste også at hele 88 prosent av de korona-døde i Norge ikke hadde innvandrerbakgrunn.[14] Av totalt 353 korona-døde var «kun» 22 født utenfor Norge – og disse 22 kom fra hele 18 ulike land. Dødstallene var så lave at ingen land kunne bli påpekt å være «overrepresentert».[15]

Guldvog og Rieber-Mohn konkluderer likevel slik i februar 2021, i tråd med kulturteoriene FHI lanserte ett år tidligere: «Kulturelle, sosiale og religiøse barrierer handler om forhold som sitter dypt i oss. De er ikke fenomener som kan endres over natten.»

Dette er ikke bare dystopi, det er kultursynsing forkledd som helseråd. Her ser vi igjen forestillinger om at det finnes «kulturelle barrierer» som «sitter dypt i oss». Menneskers «kultur» oppfattes som noe nær medfødt, nesten som om det er noe genetisk. I det minste er «kulturen» et «fenomen» som ikke kan «endres over natten».

Mens sosialantropologer i over åtti år har diskutert hvordan «kultur» skal forstås, eller om begrepet bør brukes, kunne Norges statlige helsemyndigheter under koronapandemien, med den største selvfølge og autoritet, fastslå hvordan menneskers «kultur» og handlemønster er når de er fra Asia og Afrika.

I tillegg til avisinnlegg brukte FHI i perioden 2020–2021 påfallende mye tid og plass på å skrive om «innvandrersmitten». I april 2021 kom FHI med rapporten Covid-19 blant personer født utenfor Norge, justert for yrke, trangboddhet, medisinsk risikogruppe, utdanning og inntekt.[16] Her påstås det at de sosioøkonomiske forhold de undersøkte, ikke kunne forklare all overrepresentativitet, altså at det ennå er noe «mystisk». Men heller ikke her var flergenerasjonsboliger undersøkt, eller hvor mange som bodde i hver husstand. Ei heller var det undersøkt hvor mange som jobbet i «koronayrker» som taxisjåfør eller bussjåfør.

FHI-rapporten gjorde at en kommentator i Aftenposten skrev en mye delt tekst med tittelen «Ni ganger så høy smitte blant pakistanere. Hvorfor?». Forskningsleder Magne Aldrin ved Norsk Regnesentral, han er også medlem i faggruppen for Nasjonalt kunnskapsprogram for covid-19, gikk så gjennom FHI-rapporten. Han påviste en rekke metodiske feil: For eksempel ble det ikke gjort forskjell i smitterisiko for en enkeltperson som bodde på 20 kvadratmeter og en familie på fem på 80 kvadratmeter.[17] Begge husstander ble definert som «trangbodde».

Etter at FHI kom med et motsvar og endret beregningene sine, måtte Aldrin ta en ny gjennomgang, som fikk tittelen «Sosioøkonomiske forhold forklarer mer enn 59 prosent av koronasmitte blant pakistanskfødte».[18] Det viste seg nemlig at FHI sluttet å justere for kommune, men så begynte å justere kun for fylke isteden: «FHI velger nå altså å behandle personer bosatt i Sarpsborg på samme måte som personer i Nesbyen. Men forfatterne er garantert klar over at dette gir mindre nedjustering enn om en tar hensyn til kommune, slik de gjorde opprinnelig.»

Aldrin konkluderte: «FHI har ikke undersøkt hvor godt den gamle og den nye modellen passer til dataene, altså hvor stor forskjell det er mellom predikert verdi fra modellen og de observerte tallene. Enten er de lite interessert i hvilken modell som passer best til akkurat disse dataene, eller de er bekymret for svaret.»

Avslutning: Forbi kulturen – svømmetak i opprørt sjø

Det moderne kulturbegrepet oppsto i en kolonial kontekst på 1870-tallet. Koronapandemien gjorde at vi fikk se en lignende kolonisert bruk av «kultur», ikke så ulik den Tylor sto for i 1871. Allerede fra sent i januar 2020 ble «kultur» brukt av norske helsemyndigheter for å forklare asiaters bruk av munnbind. Etter en kortere limbo-fase ble «kultur» i inferno-fasen, fra april 2020, så brukt for å forklare hvorfor urbane «innvandrere» i en påstått kort periode skal ha hatt høyere koronasmitte enn gjennomsnittet i landet.

Overflatisk sett kan det virke som om «kultur» ble tatt i bruk av Folkehelseinstituttet (FHI) og helsedirektøren for å bygge «bro» – slik det ble formulert i rapportene. Men i praksis ble kulturbegrepet brukt for å bygge «mur», når vi hensyntar hvordan retorikken ble brukt i mediene og i såkalt sosiale medier.

I 2022 synes norsk debatt å ha gått over i «purgatorio»-fasen, altså skjærsilden. FHI har nå sluttet å lage egne rapporter kun om innvandrernes smitte- og vaksinasjonsnivå. På motsatt måte unnlot FHI i sine senere beregninger å inkludere smittede fra perioden mars–juni 2020, den gang hvite, bemidlede nordmenn var betydelig overrepresentert på koronastatistikken.

Statistikk kan brukes til så mangt. Akkurat som begrepet «kultur». I sum kan vi si at raptusen med koronapandemi synliggjorde hvem vi «egentlig» er. Og legger vi til grunn utspillene fra norske helsemyndigheter, og symbiosen med utspill i sentrale medier, spørs det om vårt selvbilde passer med vårt speilbilde. Vår «kultur» er vårt ubehag i kulturen.

Om ikke annet synliggjorde språkbruken under pandemien hvor misvisende det sosialantropologiske kulturbegrepet er i dagligtalen, slik Annette Weiner advarte mot i 1993. Eller som det står i en bok fra samme år: «Det burde være unødvendig å si at verden bebos av mennesker og ikke av kulturer, men i dag ser dette faktisk ut til å være en sannhet som har vanskelige kår» (Hylland Eriksen 1993: 18).

Tretti år senere er disse ord enda mer aktuelle. Vi utsettes daglig for hva vi kan kalle «kulturterrorisme»: en ukultur bygget på en anti-vitenskapelig illusjon om at mennesket er et produkt av sin kultur. Derav foreslås det her, basert på gjennomgangen av helsemyndighetenes kulturretorikk under koronapandemien, at flest mulig på 2020-tallet frigjør seg fra våre koloniserte kulturforestillinger. Det trengs en mental detoksifisering av samfunnsforståelsen og kulturbegrepet. I det 21. århundre er en opplysende «avkulturalisering» menneskets frigjøring fra dets selvforskyldte umodenhet. Norsk akademia og samfunnsdebatt vil få en kvalitetsforbedring dersom vi anerkjenner behovet for å avkolonisere våre koloniale vrangforestillinger (Herbjørnsrud 2021).

For det fremste kjennetegnet ved mennesket er ikke at vi er slaver av vår påståtte «kultur», men snarere at vi bryter med våre tradisjoner og vår «kultur», hver dag. Samfunnene er tross alt i evig endring. «Panta rei,» alt flyter. Og vi kan aldri stige ned i den samme «kulturen» to ganger. Skulle en gjennomsnittsnorsking møte sitt eget «jeg» fra 1970-tallet, vil hun ikke kjenne igjen verken Norge eller seg selv. Mennesker har tross alt ikke røtter, men føtter.

Det beste for samfunnsdebatten er derfor at vi avliver kulturbegrepet med det samme. «Kultur» er en livsløgn som fratar individene ansvar for egen handling og personlighet. En grunnleggende menneskerettighet i det 21. århundre burde være retten til å kunne slippe å tilhøre en påstått «kultur». Norske helsemyndigheters «kulturbruk» under koronapandemien viser hvor ille det kan gå, da ordbruken satte innbyggernes fysiske og psykiske helbred i fare.

Nye studier viser at «selv» en skjære kan bryte med sin opplærte tradisjon og «kultur». Som ved å skaffe seg vann gjennom å putte stein i en flaske, for slik å heve vannstanden (Arkimedes’ lov).[19] Fuglen lærer seg dette på noen sekunder. Da burde det være mulig også for norske statsansatte å anerkjenne at mennesker kan bryte ned påståtte «kulturelle barrierer» raskt. Ja, muligens også «over natten».

Vi kunne kanskje satt oss ned og bygget en båt, som en kontrast til murbygging, slik det påpekes i denne bokens innledning. For ja, vi er muligens på en øy sammen. Og som John Donne skrev for fire århundrer siden, så er vi aldri noen øy alene: «No man is an island entire of itself; every man is a piece of the continent, a part of the main.»

Så la oss si at vi befinner oss ute på en øy. Sammen med mange andre, siden vi jo alle er kun én liten del av helheten. Hva gjør vi da når kulturterroristen ankommer med gevær?

Bygger oss en bro? Umulig. Bygger vi båt? Dét vil ta for lang tid. For noe haster.

Det som i en slik situasjon best redder liv, har erfaring lært oss, er å hoppe i vannet øyeblikkelig – for så å svømme for harde livet. Det var da også god svømmeopplæring som reddet liv på Utøya. Og på tilsvarende vis vil det viktigste være, før vi bygger båt, å lære folk flest å svømme i vår æras stormfulle sjø. Individuell tilnærming til våre felles problemer. Folk trenger først å lære seg grunnleggende intellektuelle svømmetak for å holde hodet over vannet i møtet med de underliggende, kulturkrigerske strømningene på 2020-tallet. Først når vi kommer til land, kan vi begynne å bygge noe konstruktivt.

Som et alternativ til den utbredte, kollektivorientert kulturretorikken som FHI, Helsedirektoratet og IMDi sto for under koronapandemien, kan vi altså isteden søke oss til en individorientert innfallsvinkel. For før både brobygging og båtbygging trenger dagens befolkning individuell svømmeopplæring. På 2020-tallet behøver det norske ordskiftet en mental «avkulturalisering»: en intellektuell detoksifisering for å sikre en mer vitenskapelig diskurs. Et alternativ til et narrativ preget av «kolonisert kulturterrorisme».

Denne teksten kan slik også forstås som et innspill til akademikere og andre folk for lettere å navigere i vårt felles, globale kunnskapshav. For å konkludere med Ibn Sina i engelsk språkdrakt: «The knowledge of anything, since all things have causes, is not acquired or complete unless it is known by its causes» (Rothman 2011: 11).

***

Dag Herbjørnsrud er idéhistoriker og grunnlegger av Senter for global og komparativ idéhistorie (SGOKI), www.sgoki.org. Den teoretiske delen av denne teksten bygger videre på fagartikkelen «Beyond decolonizing: global intellectual history and reconstruction of a comparative method» (Global Intellectual History, 2021, nov., på nett fra mai 2019) og boken Globalkunnskap (2016, Scandinavian Academic Press). Ytterligere teoretisk bakgrunn er skissert i Herbjørnsruds leder (Editorial) «Decolonization Must Be Global» i tidsskriftet Cosmopolis (Brüssel), 3/4-2020. Herbjørnsruds globalidéhistoriske alternativ til koloniale narrativer er publisert i Dialogue and Unversalism 3/2021 under titlene «The Quest for a Global Age of Reason. Part I: Asia, Africa, the Greeks and the Enlightenment Roots» og «The Quest for a Global Age of Reason. Part II: Cultural Appropriation and Racism in the Name of Enlightenment». Herbjørnsrud har holdt forelesninger for ansatte/postdok/stud. ved for eksempel University of Cambridge, Royal Holloway (University of London) og Howard University (Washington, D.C.) Foredraget «Redefining the Canon» startet den nye «Decolonizing Knowledge»-serien ved Howard. Herbjørnsrud er tidligere bl.a. ansvarlig redaktør/admin. dir. i Ny Tid – hvori opptatt Orientering – og tidligere ansatt i Aftenposten.

LITTERATURLISTE

Abu-Lughod, L. (1991). Writing Against Culture. I Fox, R.G. (red.), Recapturing Anthropology: Working in the Present. Santa Fe: School of American Research Press.

Aldrin, M. (2021a). «Smitte blant pakistanere: Jeg stusser over resultatet i Folkehelseinstituttets rapport.» Aftenposten, 26. april.

Aldrin, M. (2021b). «Sosioøkonomiske forhold forklarer mer enn 59 prosent av koronasmitte blant pakistanskfødte.» Aftenposten, 5. mai.

Andersen, B.M. (2020). «Ikke host eller nys i armkroken.» Aftenposten, 29. januar.

Andreassen, T.A. (2005). «Fuglevirus: Forbereder seg på dødelig epidemi». Aftenposten, 4. oktober.

Andresen, F. og I. Dorholt (2020). «FHI snur om munnbind.» Dagbladet, 23. september. https://www.dagbladet.no/nyheter/fhi-snur-om-munnbind/72869703

Avicenna (1973, opptrykk av London 1930). The Canon of Medicine of Avicenna. Oversatt av Oskar Cameron Gruner. New York: AMS Press.

Bangstad, Sindre og Netta Marie Rønningen, Edvard Nergård Larsen, Tony Sandset og Prisca Bruno Massao. (2022). Kartlegging av rasisme og diskriminering i møte med Oslo kommune. KIFO, rapport 2022:2. www.kifo.no/wp-content/uploads/2022/05/Kartl_ras_Oslo_k_rapport_m_omsl.pdf

Brøgger, J. (2003). «SARS-frykt og karantene». Adresseavisen, 23. juni.

Cambra, L.M.A. (2016). The Editions and the Translations of Avicenna’s Canon of Medicine. Journal of Advances in Humanities, 4(1), s. 423–430.

Dante (2003). The Divine Comedy: Volume 1: Inferno. Oversatt av Mark Musa. New York: Penguin.

Douglas, M. (2013). A Very Personal Method: Anthropological Writings Drawn from Life. London: Sage.

Eriksen, Thomas Hylland. (1993). Kulturterrorismen. Et oppgjør med tanken om kulturell renhet. Oslo: Spartacus.

FHI (2020a). Covid-19-epidemien: risikovurdering og respons i Norge – andre versjon. Utbruddsgruppa ved Folkehelseinstituttet, 25. februar. www.fhi.no/contentassets/c9e459cd7cc24991810a0d28d7803bd0/vedlegg/notat-om-risiko-og-respons-2020-02-25.pdf

FHI (2020b). Bør personer i samfunnet bruke munnbind for å redusere spredningen av Covid-19? FHI.no, 19. november. https://www.fhi.no/publ/2020/-bor-personer-i-samfunnet-bruke-munnbind-for-a-redusere-spredningen-av-covi/

FHI (2021) Covid-19 blant personer født utenfor Norge, justert for yrke, trangboddhet, medisinsk risikogruppe, utdanning og inntekt. FHI, 15. april. https://www.fhi.no/publ/2021/covid-19-blant-personer-fodt-utenfor-norge-justert-for-yrke-trangboddhet-me/

Flohr, C. (1996). The plague fighter: Wu Lien-teh and the beginning of the Chinese public health system. Annals of science, 53(4), s. 361–80. doi: 10.1080/00033799608560822.

Guldvog, B. og L. Rieber-Mohn (2021): «Koronasmitten i innvandrerbefolkningen handler om mer enn informasjon»: Aftenposten, 12. februar. www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/yROOv2/koronasmitten-i-innvandrerbefolkningen-handler-om-mer-enn-informasjon

Hall, S. 1996. Introduction: who needs ‘identity’? I Hall, S. & P. du Gay (red.), Questions of

cultural identity, s. 1–17. SAGE Publications Ltd.

Herbjørnsrud, D. (2016). Globalkunnskap. Renessanse for en ny opplysningstid. Oslo: Scandinavian Academic Press.

Herbjørnsrud, D. (2021a). Beyond decolonizing: global intellectual history and reconstruction of a comparative method. Global Intellectual History, 6(5), s. 614–640, DOI: 10.1080/23801883.2019.1616310 (på nett fra 10. mai 2019).

Herbjørnsrud, D. (2021b). The Quest for a Global Age of Reason. Part I: Asia, Africa, the Greeks and the Enlightenment Roots. Og: The Quest for a Global Age of Reason. Part II: Cultural Appropriation and Racism in the Name of Enlightenment». Dialogue and Universalism, 31(3), s. 113–155. https://philpapers.org/rec/HERTQF-2

Herbjørnsrud, D (2021c). «Feil fra FHi og IMDi om korona blant innvandrere.» Utrop, 5. mars. www.utrop.no/plenum/ytringer/247195/

Holte, E. A. «Ansatte med innvandrerbakgrunn overrepresentert i korona-yrker: Flerkulturelle i frontlinjen mot korona». Utrop, 5. april. https://www.utrop.no/nyheter/nytt/212741/

Howard, J., Huang, A., Li, Z. mfl. (2021). An evidence review of face masks against COVID-19.  Proceedings of the National Academy of Sciences, 118(4). doi: https://doi.org/10.1073/pnas.2014564118

Indseth T, Grøsland M, Arnesen T, et al. (2021). COVID-19 among immigrants in Norway, notified infections, related hospitalizations and associated mortality: A register-based study. Scandinavian Journal of Public Health. 49(1), s. 48-56. doi:10.1177/1403494820984026

Kroeber, A.L. & Kluckhohn, C. (1952). Culture: A Critical Review of Concepts and Definitions. Cambridge, Mass.: Peabody Museum.

Lassale C, Gaye B, Hamer M, Gale CR, Batty GD. (2020). Ethnic disparities in hospitalisation for COVID-19 in England: The role of socioeconomic factors, mental health, and inflammatory and pro-inflammatory factors in a community-based cohort study. Brain Behav Immun. 88, s. 44-49. doi: 10.1016/j.bbi.2020.05.074.

Lien, I.L. (2021). Health workers and Sub Saharan African women’s understanding of equal access to healthcare in Norway. PLoS ONE, 16(9). DOI: https://doi.org/10.1371/journal.pone.0255934

Majid, S. (2021). «Covid-døden i innvandrermiljøene». VG, 10. februar. www.vg.no/nyheter/meninger/i/kRQR4Q/covid-doeden-i-innvandrermiljoeene

Nelson, A. 2020. Let’s Clear the Air on COVID. The White House, 23. mars. www.whitehouse.gov/ostp/news-updates/2022/03/23/lets-clear-the-air-on-covid/

NOU 2021:6. Myndighetenes håndtering av koronapandemien. Koronakommisjonen, 14. april.

Pew Research, 2020. Being Christian in Western Europe. 29. mai. Pew Research Center.

Radcliffe-Brown, A.R. (1940). On Social Structure. The Journal of the Royal Anthropological Institute of Great Britain and Ireland, 70(1), s. 1–12.

Plümper, T. og E. Neumayer. (2020). The pandemic predominantly hits poor neighbourhoods? SARS-CoV-2
infections and COVID-19 fatalities in German districts. European Journal of Public Health, 30(6), s. 1176–1180. DOI: https://doi.org/10.1093/eurpub/ckaa168

Ragab, A. (2018). The Medieval Islamic Hospital: Medicine, Religion, and Charity. Cambridge: Cambridge University Press.

Riaz, W. mfl. (2020). «Taxisjåfør Mohammed Egeh havnet på intensiven etter å ha blitt smittet av korona. Yrke pekes ut som smitteårsak i det norsksomaliske miljøet.» Aftenposten, 18. april. https://www.aftenposten.no/norge/i/GGLm4J/taxisjaafoer-mohammed-egeh-havnet-paa-intensiven-etter-aa-ha-blitt-smittet-av-korona-yrke-pekes-ut-som-smitteaarsak-i-det-norsksomaliske-miljoeet

Rostadmo, M. (2020). Svart hud er tykkere enn hvit. Tidsskrift for Den norske legeforening, 1. februar. DOI: 10.4045/tidsskr.21.0058

Rothman, K.J. (2011). Epidemiology: An Introduction. New York: Oxford University Press.

Røset, H.H. & NTB (2020). «Mener munnbind ikke fungerer mot virus: – En kulturell greie». VG, 30. januar www.vg.no/nyheter/innenriks/i/g7O1KB/mener-munnbind-ikke-fungerer-mot-virus-en-kulturell-greie

Setsaas, G. (2020). «– Uforståelig at nordmenn ikke bruker munnbind.» Finansavisen, 16. mars. https://www.finansavisen.no/nyheter/helse/2020/03/16/7507681/uforstaelig-at-nordmenn-ikke-bruker-munnbind

Sørbye, IK, Stoltenberg, C, Sundby, J, Daltveit, AK, Vangen, S. (2014). Stillbirth and infant death among generations of Pakistani immigrant descent: a population-based study. Acta Obstet Gynecol Scand, 93: 168– 174. https://obgyn.onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1111/aogs.12303

Stavanger Aftenblad (2020). «Stavanger krever at somaliere koronatester seg før de går på jobb». Aftenbladet.no, 31. desember. https://www.aftenbladet.no/lokalt/i/bnX7qv/stavanger-krever-at-somaliere-koronatester-seg-foer-de-gaar-paa-jobb 

Tylor, E.B. (1903). Primitive Culture. Researches into the Development of Mythology, Philosophy, Religion, Art, and Custom. 4. utg. London: John Murray, Albermarle Street.

Vikre, M. (2020). «- Munnbind hjelper ikke». P4, 30. januar. www.p4.no/nyheter/–munnbind-fungerer-ikke/artikkel/791294/

Waldum, Å.H., Jacobsen, A.F., Lukasse, M. mfl. (2020). The provision of epidural analgesia during labor according to maternal birthplace: a Norwegian register study. BMC Pregnancy and Childbirth, 20: 321.

Weiberg-Aurdal, J.M. (2020). «Reagerer på Aftenposten-tittel om «innvandrersmitte»: – Dette er veldig, veldig farlig». M24, 13. november. https://m24.no/aftenposten-korona-stian-a-antonsen/reagerer-pa-aftenposten-tittel-om-innvandrersmitte–dette-er-veldig-veldig-farlig/273917

Weiner, A.B. (1995). Culture and Our Discontents. American Anthropologist, 97(1), s. 14–21.

Yarmatov, K. (regissør) (1957). Avitsenna. Tashkent Studios, IMDB-info: https://www.imdb.com/title/tt0312400/?ref_=nm_flmg_dr_6 Utdrag fra møtet mellom Ibn Sina og Al-Biruni kan f.eks. ses her: https://www.youtube.com/watch?v=FlFLTj4t6IM&ab_channel=LisanArabiLTD

NOTER:

[1] Sitatet er nå fjernet fra FHIs nettside, det er her gjengitt fra Dagbladet 15.04.20.

[2] Se https://www.aftenposten.no/norge/i/GGLm4J/taxisjaafoer-mohammed-egeh-havnet-paa-intensiven-etter-aa-ha-blitt-smittet-av-korona-yrke-pekes-ut-som-smitteaarsak-i-det-norsksomaliske-miljoeet

[3] Se https://voxeu.org/article/richer-poorer-covid-19-phases-germany

[4] «Ansatte med innvandrerbakgrunn overrepresentert i korona-yrker: Flerkulturelle i frontlinjen mot korona» https://www.utrop.no/nyheter/nytt/212741/

[5] https://www.aftenbladet.no/lokalt/i/bnX7qv/stavanger-krever-at-somaliere-koronatester-seg-foer-de-gaar-paa-jobb

[6] https://m24.no/aftenposten-korona-stian-a-antonsen/reagerer-pa-aftenposten-tittel-om-innvandrersmitte–dette-er-veldig-veldig-farlig/273917

[7] Majid: https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/kRQR4Q/covid-doeden-i-innvandrermiljoeene

[8] https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC7263214/

[9] Sørbye, IK, Stoltenberg, C, Sundby, J, Daltveit, AK, Vangen, S. (2014). Stillbirth and infant death among generations of Pakistani immigrant descent: a population-based study. Acta Obstet Gynecol Scand, 93: 168– 174. https://obgyn.onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1111/aogs.12303

[10] https://tidsskriftet.no/2021/02/fra-redaktoren/svart-hud-er-tykkere-enn-hvit

[11] https://www.kifo.no/wp-content/uploads/2022/05/Kartl_ras_Oslo_k_rapport_m_omsl.pdf

[12] https://www.dagen.no/okategoriserade/derfor-sier-jeg-nei-takk-til-vaksinen/

[13] Død FHI-lenke, sitert her: https://www.utrop.no/plenum/ytringer/247195/

[14] https://www.stortinget.no/globalassets/pdf/dokumentserien/2020-2021/dok15-202021-0984-vedlegg4.pdf

[15] https://www.utrop.no/plenum/ytringer/247195/

[16] https://www.fhi.no/publ/2021/covid-19-blant-personer-fodt-utenfor-norge-justert-for-yrke-trangboddhet-me/?fbclid=IwAR3Rf3GxA8TXhs_j_appMofKPUHS4x04K9ZkSYFF2GpUgKGlEEQ-9Au1DlQ

[17] https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/JJe5pm/smitte-blant-pakistanere-jeg-stusser-over-resultatet-i-folkehelseinstituttets-rapport

[18] https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/OQvlWA/sosiooekonomiske-forhold-forklarer-mer-enn-59-prosent-av-koronasmitte-blant-pakistanskfoedte

[19] https://www.youtube.com/watch?v=xVSr22kqSOs&ab_channel=Newsflare



 

SHARE THIS: