Resett, Document & Human Rights Service (HRS): Hjelp til ytre høyres nettsteder fra Redaktørforeningen og Presseforbundet

De radikale og islamfiendtlige nettstedene Resett (ansvarlig: Helge Lurås), Document (Hans Rustad) og Human Rights Service (HRS, v Rita Karlsen og Hege Storhaug) har de siste tre årene fått bistand fra Norsk Redaktørforening og Norsk Presseforbund i sentrale saker. Presseforbundet innførte i mars 2018 brått nye regler som medførte at Sumaya Jirde Alis klage på Resett ikke ble behandlet. Document ble tatt opp i Redaktørforeningen i juni 2018 uten offentlig debatt. Og Redaktørforeningen samarbeidet våren 2020 med HRS for å få stanset en bot statsadvokaten ila nettstedet for å ha publisert et bilde av en muslimsk bestemor foran Oslo City, skriver Dag Herbjørnsrud i «Slik hjelper pressen Resett, HRS og Document» (to deler) for Utrop. Tekstene medførte at Redaktørforeningen måtte rette feilinfo på sine nettsider.

Nedenfor er utdrag fra Herbjørnsruds to Utrop-tekster «Slik hjelper pressen Resett, HRS og Document» (del I, 26.08.21 og del II, 29.08.), i tillegg til det avsluttende svaret «Redaktørforeningen, Presseforbundet og ytre høyre» (03.10.21).

Utdrag fra del I, ingress: «Etter 2018 har presseorganisasjonene næret et noe besynderlig samarbeid med tre ytre høyre-nettsteder, skriver Dag Herbjørnsrud i Del I av sin gjennomgang av hvordan nettstedene har tjent på samarbeidet både juridisk, økonomisk og statusmessig.»

Utdrag fra hovedtekst:

«Først fikk Presseforbundet stanset Sumaya Jirde Alis PFU-klage mot Resett. Så gjorde Redaktørforeningen Document til medlem uten krav om Breivik-åpenhet. Og så bisto medieorganisasjonene Human Rights Service mot statsadvokaten. Slik hjelper norsk presse høyreradikale nettsider.

I dag, torsdag 26. august, klokken 10.55 skjer det: Ytre høyre-nettstedet Resett presenterer sitt innspill om ytringsfrihet i det nyåpnede Pressens Hus i Skippergata, Oslo. Anledningen er Ytringsfrihetskommisjonens «Innspillsmøte for mediebransjen».

Resett og dets leder Helge Lurås er ikke med i noen presseorganisasjon. Likevel omtales han i dette pressearrangementet som en av de inviterte «representanter fra mediene». Kun fire andre medier får komme til orde. Resett får her «anledning til å komme med innspill til kommisjonen». Lurås skal holde sitt innlegg rett etter NTB og NRK, samt rett før Medietilsynet.

Bortsett fra én artikkel i Journalisten har ingen norske medier sett noe diskutabelt i at Resett presenteres som en vanlig avis og som et akseptabelt presseorgan. Dette står i kontrast til for eksempel Europarådets rapport om rasisme i Norge, publisert i februar. Der omtales Resett i avsnittet om hvordan «hatprat utgjør en seriøs trussel mot offentlig debatt og demokrati» i Norge.

Europaråd-rapporten skriver om hvordan Resett og dets kommentarfelt har hetset den prisbelønte og poeten Sumaya Jirde Ali (23), som måtte begynne med voldsalarm da hun var 19 grunnet sine meninger. På Resetts Facebook-side ble for eksempel følgende trussel postet om Ali: «Slå ring om henne, søl bensin og tenn faklene.»»

Etter 2018: Presseorganisasjonene og Resett, Document og HRS

Nedenfor vises det hvordan Norges ledende presseorganisasjoner har bistått Resett, Document og Human Rights Service (HRS, rights.no) – både når det gjelder anerkjennelse, økonomi og juridisk bistand. Det påpekes også hvordan Presseforbundet og Pressens Faglige Utvalg (PFU) har unnlatt å rette et kritisk søkelys på publiseringspraksisen til disse høyreradikale nettstedene.

Det er nok av enkelteksempler på hvordan hvordan flere medier ukritisk har publisert ytre høyre-retorikk. For eksempel har NRK brukt det antisemittiske og nazistiske begrepet «jødesvin», noe PFU ikke syntes var et brudd på god presseskikk. Mens Aftenposten har, uriktig, omtalt muslimer som selve «smittekilden» for antisemittismen i Norge, uten å beklage i ettertid. Avisen har i høst så brukt «innvandrersmitten» som hovedtittel på førstesiden, et begrep senere brukt også av innvandrerfiendtlige for å gjøre innvandrere til syndebukker under koronapandemien.

Klassekampen var på sin side først til ukritisk å invitere Resett til mediedebatt. Mens «NRK Debatten» legitimerte Lurås som rikssynser ved å la ham diskutere Trump med en motdebattant fra Rødt.

Sentrale deler av norsk presse har også, gjennom Nordiske Mediedager i Bergen, invitert høyreekstreme Steve Bannon til koseprat uten motdebattanter eller kritiske spørsmål. Denne samtalen ble så direktesendt på NRK. Noe lignende skal ingen andre allmennkringkastere i et demokratisk land ha gjort. Bannon er i ettertid blitt utestengt fra blant annet Twitter, siden han uttalte at USAs «koronalege» Anthony Fauci burde halshugges. Da disse uttalelsene ble kjent, nektet de norske mediearrangørene å delta i videre debatt om Bannon-invitasjonen.»

I denne teksten er fokuset vel å merke ikke slike enkelttilfeller med ukritisk gjengivelse av høyreradikale begreper og røster i mediene. Snarere er temaet den overordnede praksisen til de mektige presseorganisasjonene, som Norsk Presseforbund og Norsk Redaktørforening. Og fokuset er da spesielt de siste tre årene med hensyn til Resett, Document og HRS.

Disse tre nettstedene er de samme som faktasjekkerne i Faktisk.no ettergikk i juni, og de er blant Norges mest leste: Resett og Document er større på sosiale medier enn for eksempel Aftenposten. Men hvorfor er de så store? En analyse av 185 000 innlegg på sosiale medier viste at de er blant landets mest leste grunnet «et nettverk av nasjonalistiske, islamkritiske og konspirasjonsteoretisk anlagte Facebook-grupper». Faktisk.no konkluderte med at islamfiendtlige SIAN er «sentral i nettverket».

Jeg presiserer her at det i denne teksten ikke ligger noen anklage mot presseorganisasjonene i at de er «rasistiske», islamofobe eller at noen der har sympatier med ytre høyre. Denne teksten er kun en faktagjennomgang av hva som har skjedd siden våren 2018 i forholdet mellom sentrale deler av pressen og de tre nevnte nettstedene.

Årsakene til det noe unike norske «pressesamarbeidet» med ytre høyre-nettsteder kan være mange: Som det at man i norske medier har tradisjon for å ha en lavere teoretisk-akademisk bakgrunn enn mange andre vest-europeiske land, slik at det er lettere å bli mer troskyldig og naiv. Eller det at pressemiljøet ble ekstra preget av debatten om de dansk-norske Muhammed-karikaturene i 2005–2006. 

Samtidig er det slik at alle de åtte største avisene i Norge er borgerlige. Landets største nasjonale aviser har altså en redaksjonell utgiverprofil som støtter høyresiden, noe som gjør at Norge skal ha Vest-Europas mest høyreorienterte presse på riksplan. Noe som viser seg når den nye pressesjefen i Høyre, som var kommunestyrerepresentant for partiet før han begynte i pressen, kommer direkte fra politisk journalist-jobb i NRK. Mens den nye  kommunikasjonssjefen i Frp i mai kom rett fra TV 2s politiske redaksjon. Og Sylvi Listhaugs PR-rådgiver Espen Teigen ble politisk reporter i Nettavisen før han i sommer gikk rett tilbake til Frp ved å bli pressesjef for partiets stortingsgruppe – uten at han fikk noen “karantenekrav”.

Her en gjennomgang av hvordan norske presseorganisasjoner har bistått Resett, Document og Human Rights Service (HRS) siden 2018:

1) Resett slapp PFU-behandling grunnet Presseforbundet: 

Innvandrerfiendtlige Resett ble lansert 1. september 2017. Blant investorene var

mangemilliardær Øystein Stray Spetalen, som da også var «allmennhetens representant» i Pressens faglige utvalg (PFU). Det tok ikke lang tid før den da 19-årige poeten Sumaya Jirde Ali ble viet enorm oppmerksomhet. Etter at Ali også våget å kritisere Siv Jensen, publiserte Resett 24. februar 2018 en tekst der anonyme «Mumler Gåsegg» skrev at hun var «spissen på det somaliske og særdeles aktivt fødende, tunge spydet som er kastet inn i Norge».

Hundrevis kastet seg på hetsen i Resetts «modererte» kommentarfelt. På Resetts Facebook-side var «slå ring om henne, søl bensin og tenn faklene» en av kommentarene. 

Generalsekretær Elin Floberghagen i Norsk Presseforbund kunne ha krevd PFU-behandling av brudd på presseetikken, som Resett påstår at de følger. Men Floberghagen lot være. Dermed måtte poet Ali selv klage Resett inn for PFU

Takket være Alis standhaftighet fikk altså PFU og norsk presse mulighet til å sette en nedre grense for hva som er forenlig med Vær Varsom-plakaten (VVP) og presseetikken. 

Men et par uker etter Alis klage ble det plutselig en ny omdreining i saken. Da kom Presseforbundets generalsekretær, Floberghagen, med et forslag som i praksis spente bein under en behandling av Alis klage. Styret i Norsk Presseforbund hadde nemlig bedt «om et forslag til endring» i PFUs formålsparagraf. Og etter forslag fra generalsekretæren vedtok Presseforbundet da, 16. mars 2018, å fjerne mulighetene for å klage inn Resett og andre som påstår at de følger Vær Varsom-plakaten. Med et pennestrøk ble kravet for en klage nå plutselig at en ansvarlig redaktør i publikasjonen må være medlem av Redaktørforeningen, noe Lurås tilfeldigvis ikke var. 

Dermed ble følgende to setninger fjernet fra PFUs formålsparagraf: «Det samme gjelder frittstående utgivere som ikke er medlem av NP, men som er tilknyttet Vær Varsom-plakaten. Andre medier kan klagebehandles hvis de samtykker til det.» 

Dette åpnet i praksis åpnet opp for at Resett kunne fortsette som før, i strid med presseetikken. Og samtidig kunne nettstedet da fortsette med å reklamere med, slik det ennå gjør nå i 2021, at «Resett følger Vær Varsom-plakaten, Redaktørplakaten og Resett-plakaten». Uten at Presseforbundet reagerer. 

Men hva så med Alis PFU-klage, som var sendt inn tre uker før Presseforbundets vedtak? Klagen ble kansellert. Uten begrunnelse fikk vedtaket tilbakevirkende kraft. Det ble bare kort omtalt i Dagbladet at Alis klage «ikke vil bli behandlet».

Paradoksalt nok hadde imidlertid PFU så sent som 27. februar 2018 behandlet en klage på Resett, angående omtalen av redaktøren i Oppland Arbeiderblad. Dette var to dager etter at Alis klage ble kjent og tre uker før Presseforbundets vedtak. Da felte PFU Resett på fire punkter i VVP for en langt mildere omtale av avisredaktøren enn det Ali hadde blitt utsatt for. Redaktørsaken er den eneste gangen Resett er blitt behandlet i Pressens Faglige Utvalg. 

Selv statsminister Erna Solberg hadde 6. mars gått ut og erklært sin støtte til Sumaya Jirde Ali, etter at hun måtte avlyse invitasjonen til 8. mars-arrangementer grunnet Resett-hetsen: «Måten Sumaya og andre unge debattanter møtes på, er forkastelig. Det er helt uakseptabelt at Sumaya utsettes for negativ sosial kontroll fra nett-troll på ytterste høyre,» uttalte Solberg.

En slik kritikk av Resett og dets metoder har ennå ikke kommet fra norske presseorganisasjoner. Som vi skal se nedenfor, aksepterte Redaktørforeningen så Document-redaktør Hans Rustad som medlem kort tid etter Presseforbundets paragrafendring. Samtidig som kampanjen for å inkludere Resett i presseorganisasjonene fortsatte, tross at poet Alis klage ble nektet behandlet: 

I september 2018 fikk Lurås og Resett avslag på å bli medlem i Redaktørforeningen. Men avslaget ble konkret kun begrunnet med formidling av pengebeløp i Trine Skei Grande-saken og «oppfordring til boikott av andre medier», i tillegg til en henvisning til gjentatte brudd på Vær Varsom-plakatens “intensjoner”. (Siste del av setningen ble tillagt 31.08.21, red. anm.). Resett og dets kommentarfelts omtale av Ali ble ikke verdiget ett ord. Og Redaktørforeningens styreleder Harald Stanghelle avsluttet med å nærmest å oppfordre Resett til å søke medlemskap: 

«Det står Resett-redaktøren fritt til å sende inn en ny søknad på et senere tidspunkt. NR vil være åpen for videre kontakt med Helge Lurås.»

Og kontakten fortsatte. I oktober 2019 kunne Kampanje avsløre at Norsk Redaktørforening under fanen «Redaktørnyheter fra Retriever» lenket til artikler fra Resett. I kommentarfeltet til en av de tendensiøse Resett-artiklene det ble lenket til, om pressestøtten, blir det publisert utsagn om «landssvik» og «tvangsskatt for å betale en udugelig presse». Men generalsekretær Arne Jensen i Redaktørforeningen kunne ikke se problemet med å presentere slike Resett-tekster som redaktørnyneter: 

«Hva skulle vært feil med dette? (…) Vi har hatt flere lenker til saker fra Resett liggende på forsiden tidligere.»

Jensen kalte Resett-artikkelen «en helt relevant kommentar». To uker tidligere hadde Resett søkt om medlemskap i Redaktørforeningen på ny. 

Lurås omtalte Redaktørforeningens Resett-henvisning slik: 

«Vi synes at det er bra at de lenker til oss (…) Jeg oppfatter at redaktørforeningen har holdt døren på gløtt. Det var ikke noe bastant nei eller et evig avslag. Jeg opplever for så vidt at vi har hatt en god dialog med redaktørforeningen, og at vi har et godt forhold.»

I november 2019 fikk Resett enda en sjanse til å «forbedre» seg av Redaktørforeningen. Søknadsbehandlingen ble nemlig utsatt til februar. Undertegnede var blant de som i februar 2020 reagerte på at Resett nå kunne bli medlem i Redaktørforeningen – og slik få statlig pressestøtte. Dette ville i tilfelle til overmål skje rett etter at Høyesterett hadde avsagt to dommer mot hatprat i januar, den ene saken var det Sumaya Jirde Ali som vant frem med. 11. februar 2020 avslo Redaktørforeningens styre igjen Resetts søknad, men kun på grunnlag av «alminnelige publisistiske prinsipper» – ikke på grunn av den hets som blant andre Ali utsettes for. 

Og blant dem som kjempet mest for at Resett skulle bli tatt opp i redaktørforeningen, var sjefredaktør Mads Inge Storvik i Norsk Telegrambyrå (NTB). Dagen før Redaktørforeningens styremøte uttalte han til Medier24:

«For NTBs del, som leverer innhold til Resett, noe vi ofte må forsvare både ut fra et ytringsfrihetsperspektiv og et kommersielt perspektiv – så ville det vært en stor fordel om redaktøren i Resett var med i Norsk Redaktørforening og at journalistikken deres dermed er omfattet av Vær varsom-plakaten.»

Storvik kom med uttalelsene til tross for at det helt siden januar 2018 har vært kjent at NTBs journalister har vært kritiske til at deres artikler og navn blir publisert av innvandringsfiendtlige Resett. Klubbleder Grethe Brandsø uttalte da at et nettsted som Resett «ønsker å framstå som pålitelige ved å låne nettopp presseetikkens troverdighet, og på den måten bidrar de til å svekke denne. Hvis slike alternative medier publiserer og presenterer stoff fra NTB, låner de også NTBs og NTBs journalisters presseetiske troverdighet.»

En faglig gjennomgang (Bjerke, Flo og Fonn, 2019) viste da også at NTB står for hele 65 prosent av alt innhold på Resett, noe nettstedet betaler for. NTB har slik tjent svært gode penger på Resett, som ble startet opp av milliardærer som Spetalen. Det er dog hemmelig om det også er eventuelle høyreradikale grupper som finansierer Resett – og det er da uklart hvilke finansieringskilder som står bak

Resetts innbetalinger til NTB. 

2) Gjorde Document til redaktørmedlem uten debatt: 

Det gikk bare fire måneder fra Presseforbundet endret PFUs formålsparagraf, som utestengte nettsteder som Resett og Document, til Redaktørforeningen plutselig innlemmet det samme Document. Dette ble offentlig kjent 8. juni 2018. Redaktør Hans Rustad, tidligere NTB-journalist, ble medlem i foreningen – uten debatt i forkant.

Den manglende debatten skjedde tross at Document publiserer artikler der for eksempel skribent «Andersen» kan oppfordre til «enorm maktbruk» mot muslimer i Europa:

«Myndighetene i Europeiske land må velge side, og ta tilbake kontrollen og sikkerheten med alle midler. Dette innebærer enorm maktbruk mot muslimske enklaver…»

Document var også i flere år favorittnettstedet til høyreekstreme Anders Behring Breivik, slik det kommer frem i terroristens «manifest» med hovedtittel «2083»Breivik kommenterte flittig på Documents nettsider i årene før 22. juli 2011. Dagen etter terrorangrepet publiserte redaktør Rustad det som skal være Breiviks bidrag på Document-sidene – vel å merke uten konteksten med andres bidrag i diskusjonene med den senere terroristen.

Men de senere årene har denne Breivik-oversikten forsvunnet fra Documents nettsider – på nettadressen med hans navn ledes leserne isteden til en artikkel fra 2015 der det påstås at Breivik ikke lenger er kristen. Redaktørforeningen satte i 2018 ingen krav om at dette historiske materialet, som bakgrunn for 22. juli-terroren, skulle tilgjengeliggjøres før Rustad og Document ble tatt opp i foreningen.

Innlemmelsen av Document kom ikke helt som en overraskelse. Norsk Redaktørforening omtalte eksempelvis Rustad som «redaktør» av Document-nettstedet allerede i november 2016, da han ble invitert av Oslo Redaktørforening og Oslo Journalistklubb for å diskutere USA-valget. Grunnet hemmeligholdet i søknadsprosessen ble det først litt debatt etter opptaket i juni 2018, da redaktør Grete Gaulin omtalte det hun kalte et «Uverdig knefall fra Norsk Redaktørforening». Hun fikk et usaklig svar fra generalsekretær Arne Jensen.

Så sent som to dager før innlemmelsen av Document endret nettstedet på en NTB-melding det publiserte, ved å sette «asylbarn» i hermetegn da Rustad publiserte artikkelen «FNs barnekomité bekymret for Norges behandling av asylbarn».

Kommunikasjonssjef Linn Hegna i Redd Barna reagerte sterkt på manipuleringen av NTB-teksten: «– Vi i Redd Barna synes det er alvorlig at innholdet fra NTB blir endret på denne måten. Vi ble sjokkert [da] vi så det (…)»

(….)

I februar i år tok Redaktørforeningen igjen opp hvorvidt Document fortsatt burde være med i foreningen. Årsaken var hans støtte til kongressstormingen i Washington D.C. i januar og kritikk av pressen. Rustad i Document fikk fortsette som redaktørforeningsmedlem. Men igjen ser vi hvordan det kun er medie- og utenrikstekstene til Document som problematiseres av foreningen, ikke hva nettstedet publiserer om norske borgere og minoriteter:

«– Det vi ser på som problematisk, er at han indirekte og direkte stempler alle redaktørstyrte medier som løgnere,» sa styreleder Hanna Relling i Norsk Journalistlag.

Som en kontrast uttalte redaktør Grete Gaulin: «– Uttalelsen som ble tatt opp er helt innenfor ytringsfriheten. Fokus burde heller rettes mot det Rustad skriver om hvordan man burde hamle opp med og renske ut muslimer.»

Det skal ikke være andre redaktørforeninger i Vest-Europa som har tatt opp et tilsvarende ytre høyre-nettsted som Document og gjort det til en formelt anerkjent del av landets presse. Presseforbundets og Redaktørforeningens praksis strider slik mot de avsluttende ord i ytringsfrihetsorganisasjonen PENs charter, slik det har vært formulert siden 1921:

“Og siden frihet innebærer selvbeherskelse, pålegger medlemmene seg å være vaktsomme overfor den frie presses iboende farer, som å komme med løgnaktige påstander eller bevisste usannheter og forvrenge fakta for politiske og personlige siktemål.”

I del II kan du lese mer om aktører som har styrket HRS’ arbeid og om PFUs rolle som hvitvasker. Les del II her

UTDRAG FRA DEL II AV «SLIK HJELPER PRESSEN RESETT, HRS OG DOCUMENT»:

Ingress: «Da statsadvokaten ville ilegge Human Rights Service (HRS) forelegg for brudd på en muslimsk bestemors rett til privatliv, kom Norsk Redaktørforening til juridisk unnsetning, skriver Dag Herbjørnsrud i Del II av sin gjennomgang av hvordan pressen har bistått Resett, HRS og Document de siste tre årene.»

Utdrag fra del II:

«Her er del II av Herbjørnsruds redegjørelse for dynamikken mellom de norske presseorganisasjonene og tre av ytre høyres nettsteder. Del I ble publisert torsdag 26. august 2021, og du finner den her. Der beskrives hvordan en hurtig paragrafendring fra Presseforbundet gjorde at Resett slapp behandling i Pressens Faglige Utvalg (PFU) av sin Sumaya Jirde Ali-omtale. Og det gis informasjon om hvordan Document kort tid etterpå ble innlemmet i Redaktørforeningen i 2018, uten debatt eller krav om offentliggjøring av Breiviks bidrag på nettstedet. Torsdag holdt Resett innlegg i nyåpnede “Pressens Hus” i Oslo, som var det et presseorgan, etter de ulike presseorganisasjonene.

Den mest direkte og mest verdifulle hjelpen norsk presse har gitt ytre høyre-nettstedene, er antagelig den som ble gitt Human Rights Service (HRS, rights.no) og dens daglige leder Rita Karlsen i fjor vår. Både Norsk Redaktørforening, Norsk Journalistlag og Pressefotografenes Klubb kom HRS til unnsetning for at de skulle slippe å bli ilagt bøter.

I del I ble to punkter gjennomgått der ytre høyre-nettstedene har tjent på handlinger fra norske presseorganisasjoner. Nedenfor, i denne del II, gjennomgås to nye punkter:

3) Redaktørforeningen og NJ ber Riksadvokaten droppe HRS-forelegg

Norsk Redaktørforening (NR) sendte 20. februar 2020 ut en melding der de støtter klagen fra Human Rights Service til Riksadvokaten. Meldingen er titulert: “NR støtter klage fra HRS“.

Redaktørforeningen påpeker her at den gir “full støtte til en klage fra Human Rights Service og Rita Karlsen, etter at de har fått forelegg på henholdsvis 20.000 kroner og 8.000 kroner (…)”

Ved hjelp av foreningens advokat, Vidar Strømme hos Schjødt, tok NR på eget initiativ opp foreleggene og klaget dette inn for Riksadvokaten. HRS slapp slik unna mulige advokatutgifter for titusener av kroner.

Bakgrunnen for saken er at Human Rights Service 1. oktober 2017 startet kampanjen, eller “fotoprosjektet”, “HRS dokumenterer den kulturelle revolusjonen i Norge”. Det islamfiendtlige nettstedet oppfordret da leserne sine til å sende inn islamrelaterte bilder. Skribent Hege Storhaug startet opp kampanjen gjennom å illustrere sin første tekst med et bilde av fire kvinner ved en bussholdeplass på Tøyen.

Praksisen, med noe uavklart lovlighet, vakte sterke reaksjoner. Høyres Oslo-representanter på Stortinget var blant dem som gikk ut i mediene og mente statsstøtten til HRS nå burde revurderes.   

Men HRS fortsatte sitt fotoprosjekt. Storhaug publiserte 21. oktober så teksten «Koranklosser utenfor Oslo City». Teksten var illustrert med et bilde HRS hadde tatt ved Oslo City, der en identifiserbar kvinne med tørkle/skaut passerer i forgrunnen, foran betongklossene (NB! Først senere er bildet blitt sladdet av HRS). Kvinnen viste seg å være bestemoren Fatima Ababri (76), med bakgrunn fra Marokko. Hun jobbet som renholder for ISS i Norge fra 1980-tallet og frem til hun pensjonerte seg. 

Ababri sto raskt frem i Dagbladet, og avisen skrev at hun var “snikfotografert” av en HRS-leser. Familien, hennes barnebarn er født i Norge, hadde gjenkjent henne i delinger på sosiale medier. Hun fortalte at hun ønsket å politianmelde HRS for å få fjernet bildet. Allerede her var Presseforbundets jurist imidlertid raskt på banen og forsvarte HRS, ved å påstå at det “ikke var noe grunnlag” for et slikt krav.

Uttalelsen kom til tross for at Lov om opphavsrett til åndsverk tydelig sier om “Retten til eget bilde” (tidligere paragraf 45, nå 104): “Fotografi som avbilder en person, kan ikke gjengis eller vises offentlig uten samtykke av den avbildede”.

Det finnes riktignok unntak: Hvis bildet har “allmenn interesse”, hvis personen er mindre interessant enn hovedinnholdet, eller hvis bildet viser “folkeforsamlinger”. Altså unntak som gjør at pressen kan utføre sitt allmenne oppdrag. Spørsmålet er om bildet med Ababri – brukt i denne teksten hos rights.no, som ikke er med i noen presseorganisasjon, og koblet opp mot tittel/innhold – kan omfattes av unntaket.

Da HRS-bildeleggingen ble anmeldt, fulgte Oslo-politiet en lignende tankegang som den formidlet av pressens organer, og de henla saken. (NB! Denne setningen, samt en setning i foregående avsnitt, er endret: Det var Presseforbundets, og ikke Redaktørforeningens, jurist som uttalte seg til Dagbladet, red. anm.) Men statsadvokat Ingrid Vormeland Salte overprøvde henleggelsen. Oslo statsadvokatembeter påpekte nemlig at bestemoren var identifiserbar gjennom publiseringen – og at det ikke var “tilfeldig” at skautbærende Ababri var fremst og mest synlig i bildet. Hele poenget med fotoprosjektet var jo nettopp å fotografere og “henge ut” muslimer.

I oktober 2019 ble HRS derav ilagt et forelegg på 20 000 kroner av statsadvokaten, mens daglig leder Rita Karlsen fikk et på 8000 kroner. HRS/Karlsen nektet å vedta foreleggene.

Som en følge av HRS nektet vedta bøtene, og etter Redaktørforeningens utspill, skrev statsadvokat Salte et ni sider langt dokument til Riksadvokaten, i mars 2020. Hun viser der til dommer fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) angående lignende forhold. Salte viser til at det var den eldre kvinnens egen familie som oppdaget bildet på internett. Interessant nok har ingen i norsk presse tidligere gjengitt statsadvokatens argumentasjon, som her (Sitatene er gjengitt fra en tekst hos rights.no):

«Fornærmedes barnebarn (navn), er avhørt i saken, se dok. 11. Han har forklart at han fikk opp den aktuelle artikkelen fra HRS i sin egen «feed» på Facebook. Han gjenkjente da bestemoren på bildet i artikkelen. Han forklarer videre at han viste artikkelen og bildet til sin familie, til sin mor, far og søster, som alle gjenkjente fornærmede på bildet. Det er således på det rene at familiemedlemmer og de som kjenner fornærmede, både i Norge og i Marokko, gjenkjente fornærmede på bildet i den aktuelle artikkelen. Statsadvokaten er derfor av den oppfatning at vilkåret om at personen på bildet må være identifiserbar er oppfylt, idet det nettopp er påvist at fornærmede ble gjenkjent.»

Mange i pressen vil så si at man skal kunne publisere bilder fra det offentlige rom. Men for eksempel magasinet Memo ble dømt i Høyesterett for en sammenlignbar identifisering da avisen brukte et nærbilde av en identifiserbar mann, Ahmad Youssef El Youssef med bakgrunn fra Libanon, våren 2006. Vi kan legge merke til at Memo ble felt i tingretten og frikjent i lagmannsretten, så dette er ikke enkle avveininger for rettsapparatet.

Men Høyesterett tilkjente til slutt, i 2009, Ahmad Youssef El Youssef 100 000 kroner i erstatning for å ha fått bildet av seg plassert over forsidetittelen «– Frykter sosial bombe». Konteksten for bildebruken ble avgjørende. Bildet ble nemlig tatt under en demonstrasjon på Youngstorget, men brukt for å vise “problemer” med innvandringen. Altså ikke så ulikt det HRS gjorde i 2017. Magasinforlaget, eid av Dagbladet, ble også felt i PFU, et utvalg som den gang hadde en annen sammensetning.

I kontrast til Redaktørforeningen, som vi snart skal se, påpeker statsadvokat Salte følgende angående bildet fra betongklossene foran Oslo City: «Fornærmede er avbildet fra siden i forgrunnen i venstre side av bildet gående rett foran og mellom to av betongklossene. Andre personer har ikke samme fremtredende posisjon i bildet som fornærmede.»

Og statsadvokaten fortsetter: «Av samtlige personer på bildet er hun den som trer mest frem, hele hennes person er avbildet og den er i bevegelse. Samtidig har hun ikke hovedfokus i bildet, hvilket er et relevant moment som må tillegges noe vekt i ovennevnte avveining. På den annen side bidrar overskriften i saken til å rette oppmerksomheten mot islam og derigjennom muslimer, som igjen kan ha gjort flere lesere oppmerksomme på kvinnen i bildet som bærer hijab.»

Det kommer frem at statsadvokaten ikke tror på Rita Karlsen og HRS sin påstand i avhør om at de «ikke la merke til kvinnen» med skaut på bildet. Statsadvokaten mener publiseringen er brudd på åndsverkloven (1961). Og påpeker følgende:

«Ytringsfriheten må, som vist ovenfor, tåle begrensninger av hensyn til andres privatliv. Dette følger både av ordlyden i EMK artikkel 10.2 ‘for å verne andres omdømme eller rettigheter’ og av statens plikt til å sikre privatlivet, EMK artikkel 8. Statsadvokaten har funnet at fornærmedes rett til privatliv er krenket, og at vernet av retten til eget bilde i åndsverkloven § 45c og EMK artikkel 8 må gå foran HRS’ ytringsfrihet i EMK artikkel 10 og grunnloven § 100.»

Statsadvokatens argumentasjon kan også ses i lys av Høyesteretts konklusjon i Memo-saken, som ble endelig avgjort i 2009. I likhet med statsadvokaten i 2020 viste også Høyesterett da til åndsverkloven og til det at EMK går foran et nettsteds ytringsfrihet: «Høyesterett viste til at retten til eget bilde er beskyttet av EMK artikkel 8, men at dette vernet må praktiseres med de begrensningene som følger av ytringsfriheten etter artikkel 10.»

Det er altså ikke slik, ifølge lovverket, at man fritt kan gå rundt og ta bilder av folk på åpen gate og så publisere disse på private nettsider. Ei heller kan man gjøre slikt under den tittel man vil, slik som på rights.no.

Statsadvokat Salte mente slik at HRS og Karlsen «forsettelig» hadde overtrådt åndsverkloven. Derav ble de ilagt forelegg:

«Ved denne vurdering er det også sett hen til at fornærmede har opplyst at hun via sin datter har anmodet HRS om å slette det aktuelle bildet, uten at dette har skjedd. Dette er bekreftet av Rita Karlsen i avhør (…), som i tillegg uttalte at det heller ikke var noe tema å redigere bildet slik at fornærmede ble fjernet, eventuelt ta et nytt bilde.»

Det at Karlsen/HRS nektet å endre på bildebruken, kan vitne om, slik statsadvokaten antyder, at det nettopp var et bevisst poeng fra dem å ha en kvinne med skaut på bildet foran det de kaller «koranklosser». Hele poenget med innleggene i “fotoprosjektet” var jo å bildelegge islam og muslimer.

Dermed ikke sagt at saken er enkel. Dette ville vært en svært interessant sak å få avklart i det norske rettssystemet. Men slik skulle det ikke gå. Presseorganisasjonene, og spesielt Norsk Redaktørforening, slo på alle alarmknapper – dette til tross for at HRS ikke er en del av pressekorpset. HRS har slik fått en hjelp fra Redaktørforeningen som andre utenfor pressen aldri har fått: 

Redaktørforeningen reagerte aldri da politiet våren 2019 krevd å få ransake hjemmet til kunstnerne bak teaterstykket “Ways of Seeing” (WoS). Ransakingskravet kom før det ble kjent at justisministerens samboer ble tiltalt for angrepene på eget hjem. Ei heller fikk kunsterne støtte fra norske presseorganisasjoner da politiet tapte i tingretten og anket videre til lagmannsretten. Snarere har Redaktørforeningens generalsekretær, Arne Jensen, i sommer gått aktivt ut med uriktige, slik jeg ser det, påstander i Dagsavisen om at WoS-kunstner Hanan Benammar der skal ha anklaget mediene for å spre “ren løgn”.

Redaktørforeningen var også helt stille da politiet straffeforfulgte musikeren Marcus Kabelo Møll Mosele (Kamelen) for å ha uttalt “Fuck politi” under et konsertarrangement han hadde. Mosele ble frifunnet av Lagmannsretten våren 2021, og han har vunnet frem i alle saker der hans ytringsfrihet er blitt forsøkt innskrenket. (…)

Hvordan argumenterte så Redaktørforeningen for å hindre en avklarende rettsprosess mot Human Rights Service? Jo, generalsekretær Jensen innledet skarpt i brevet til riksadvokat Jørn S. Maurud:

«Norsk Redaktørforening slutter seg til klagen fra Rita Karlsen og Human Rights Service, og vil på det sterkeste anmode Riksadvokaten om å ta klagen til følge.»

Men Jensen sier ikke noe i brevet om den svært relevante konteksten om at bildetagningen av Ababri inngikk i et langvarig “fotoprosjekt” fra HRS, rettet mot muslimer. Noe som kunne vise seg å bli en helt avgjørende kontekst for domstolene.

Snarere avslutter Redaktørforeningens generalsekretær enda sterkere. Dersom ikke foreleggene ble forkastet, så truet Jensen med følgende: «Det kan ikke norske medier leve med.»

Riksadvokat Maurud hadde altså hele pressen mot seg før han skulle ta en beslutning. Redaktørforeningen viste også til et eget partsinnlegg fra advokat Strømme i advokatfirmaet Schjødt.

Jensen påstår så følgende i brevet til Riksadvokaten«Dersom det utstedte forelegget blir stående, og dette blir akseptert som gjeldende rett i Norge, vil det nærmest umuliggjøre helt vanlig reportasjevirksomhet fra offentlige steder og aktuelle begivenheter.»

Påstanden fra Jensen kan vanskelig ses å være tilfelle. Det at Memo ble dømt i PFU i 2006, og så i Høyesterett i 2009, har ikke vanskeliggjort pressens reportasjevirksomhet. Det som gjør forholdet mindre ille her, er at det er mindre grad av identifisering på HRS-bildet enn på Memo-bildet.

Men det som gjør forholdet mer problematisk nå, er at Memo-bildet ble tatt på en offentlig og medieomtalt demonstrasjon, mens Oslo City-bildet ble tatt i skjul. I tillegg kommer det at bildet øyensynlig ble tatt og brukt langt mer bevisst – som del av et planlagt “fotoprosjekt” mot muslimer i Norge. I tillegg kommer det at bildet, nå med “evig tilgjengelig” internett og Facebook-eksponering, har et langt større nedslagsfelt enn et papirmagasin hadde ved å stå i noen butikkhyller i én uke.

I sitt svar går Jensen god for HRS-forklaringen om at det er «helt tilfeldig» at bestemoren med skaut er plassert på bildet foran klossene. Det påstås også i dag, i august 2021, på Redaktørforeningens hjemmesider at de viser frem det originale HRS-oppslaget (“Slik ble det omstridte bildet presentert”). Men dette stemmer ikke. NRs advokat skriver snarere følgende i sitt notat: “Ansiktet hennes på fotografiet ble sladdet etter at det var kommet klager.” 

Også Norsk Journalistlag (NJ), ved leder Hege Iren Frantzen, sendte Riksadvokaten et brev i februar 2020 med ønske om at HRS ikke skulle ilegges forelegg. Det ble også fra NJs side argumentert med at bildet av Jababri er et eksempel som får unntak, siden det “i slike tilfeller ikke er personene på bildet som er grunnen til at det ble tatt”.

Både NJ og NR legger slik til grunn at forklaringen fra Rita Karlsen og HRS om at bestemoren med skaut ikke ble fotografert, og brukt, bevisst i et fotoprosjekt om “den kulturelle revolusjonen” der “(i)slam dominerer mer og mer i det offentlige rommet”. Dette er en diskutabel fortolkning og presentasjon av saken.

Det kunne vært avgjørende og avklarende å få en vurdering av denne saken av rettssystemet, om nødvendig helt opp til Høyesterett. Istedenfor ble den vanlige rettsprosessen avbrutt. For etter Redaktørforeningens og presseorganisasjonenes sterke protester var det ikke overraskende at riksadvokat Maurud drøyt to uker etter NJ-brevet vedtok å frafalle foreleggene. Det ble vist til unntaket (punkt b) i loven som viser til tilfeller der personen er “mindre viktig enn hovedinnholdet i bildet”.  

Presset fra pressen var i forkant uvanlig massivt, til tross for at HRS ikke er en del av pressen. Og en slik interessant og kompleks sak, slik også statsadvokaten fremstiller den, er lite egnet for å havne i konflikt med presseorganisasjonene.

Etter massiv hjelp fra presseorganisasjonene ble statsadvokatens forelegg opphevet. I praksis mottok HRS her juridisk hjelp fra Redaktørforeningen, NJ og pressefotografene i et slikt omfang og med en slik styrke at det her forstås som et samarbeid.  

4) PFU frikjenner Document, irettesetter Fosli-kritiker

Norsk Presseforbunds generalsekretær Elin Floberghagen har såkalt initiativrett overfor Pressens Faglige Utvalg (PFU). Men hun har ikke én gang benyttet seg av denne muligheten til å PFU-behandlet noen av Documents tekster etter at dette nettstedet ble medlem i Redaktørforeningen i juni 2018. Ei brukte generalsekretæren muligheten til å innklage Resetts artikler, som de om poeten Sumaya Jirde Ali, før februar 2018, da det ennå var anledning til å PFU-behandle Resett-tekster.

Grunnet presseorganisasjonenes manglende vilje til å sette ned noen grensepåler overfor ytre høyre-nettstedene, sendte jeg derfor i april 2020 inn en PFU-klage på en Document-tekst. Dette gjorde meg til den første navngitte person som fikk en PFU-klage på Document behandlet. Årsaken til min klage var at nettstedet, helt uten begrunnelse eller henvisning, påsto at undertegnede har «hevdet at sharia-reglene beviser sin praktiske anvendelse og berettigelse».

Påstanden ble fremmet tross for at undertegnede aldri hadde skrevet noe om sharia, ei heller hadde jeg ment noe slikt. Medlemmene i PFU, og spesielt den aktive Erik Schjenken, syntes imidlertid det var helt greit at Document publiserer en slik faktafeil og usann påstand. Så Document og Rustad ble frikjent for brudd på god presseskikk.

Som en kontrast til denne vurderingen av Documents virksomhet kan vi se hvordan PFU, kort tid etter i fjor, behandlet en klage fra Halvor Fosli mot en bokomtale fra Rogalands Avis. Fosli mislikte at en anmelder hadde skrevet at Foslis løsning for norske muslimer i en tenkt fremtid er «eit par hundre tusen som skal tvangssendast til eitt eller anna vagt ‘dit’». Riktignok ble også Rogalands Avis frikjent av PFU. Men i motsetning til Document fikk avisen følgende korreks:

«På generelt grunnlag vil utvalget imidlertid minne om viktigheten av at mediene tilstreber et konstruktivt og fruktbart debattklima.»

Et mindretall, bestående av Aftenposten-journalist Gunnar Kagge, gikk enda lenger. Kagge tok dissens og ville felle Rogaland Avis, da han var uenig i lesningen av anmeldelsers innhold i Foslis bok: «Påstanden blir enda vanskeligere på grunn av at den ikke har dekning i Foslis bok.»

Med mulig unntak av Danmark, er det så vidt sees ingen andre presseorganisasjoner i Vest-Europa som har hatt et like nært forhold til ytre høyre-nettsteder som de norske. Som forsøksvis vist i del I og II av denne Utrop-teksten har både høyreradikale Resett, Document og HRS nytt godt av dette – både juridisk, økonomisk og statusmessig. I praksis mener undertegnede at forholdet kan karakteriseres som et, om enn ofte ubevisst, samarbeid. 

Dag Herbjørnsrud er idéhistoriker, samfunnsanalytiker og sakprosaforfatter. Tidligere journalist, kommentator og reportasjeleder i Aftenposten gjennom et tiår. Tidligere ansvarlig redaktør i Ny Tid, også gjennom et tiår.«

UTDRAG fra «Redaktørforeningen, Presseforbundet og ytre høyre«:

Publisert i Utrop 3. oktober 2021, ingress: «Pressens representanter bommer når de fraskriver seg sitt forhold til Resett, Human Rights Service og Document, skriver Dag Herbjørnsrud i sitt tilsvar.»

Utdrag: «Når kritiserte debattanter har en dårlig sak, pleier de påstå at faktabaserte tekster har «etterlatt inntrykk av at …». Og etter dette så tilføyer de ofte fantasifulle og misvisende påstander. Som ved å skrive at de føler at en teksts «etterlatte inntrykk» er at de er blitt anklaget for å være «rasist, nazist» og så videre. Sleipt, men klassisk.

Godt dokumentert samarbeid

Arne Jensen (generalsekretær) og Eirik Hoff Lysholm (styreleder) i Norsk Redaktørforening bruker en lignende metode i sitt svar til mine to tekster «Slik hjelper pressen Resett, HRS og Document», del I og del II. Hele tre ganger bruker de dette «inntrykk»-argumentet, istedenfor å forholde seg til hva som faktisk står i mine tekster. 

I første del (26/8) viste undertegnede hvordan ytre høyre-nettstedet Document ble tatt opp i Redaktørforeningen, i juni 2018, uten offentlig debatt i forkant og uten krav i etterkant om at Document igjen tilgjengeliggjør Breiviks innlegg hos dem før terrorangrepet. I andre del (29/8) ble det vist hvordan Redaktørforeningen hjalp og støttet Human Rights Service (HRS, rights.no) da statsadvokaten i Oslo ila det islamfiendtlige nettstedet forelegg for å ha lagt ut bilde av en identifiserbar, muslimsk bestemor foran «koranklosser» ved Oslo City. 

I sum er det altså dokumentert ganske klart at Redaktørforeningen (NR) har samarbeidet med henholdsvis Document og HRS. Document har også betalt medlemskontingent til interesseorganisasjonen NR siden 2018 – og nettstedet har dermed like mye samarbeid med foreningen som det for eksempel Dagsavisen har, noe som følger av vedtektene.

Likevel får Jensen og Lysholm seg til å skrive i ingressen at «noe slikt samarbeid ikke finnes». Eller: «Intet hørt, intet sett».

Dårlig signaleffekt

Enda mer interessant blir det når de to NR-representantene litt senere motsier sin egen ingress. De avdekker nemlig et helt nytt element i samarbeidet med HRS i «bestemor»-saken: For ikke nok med at deres offentlige melding fra 20. februar 2020 er titulert «NR støtter klage fra HRS», der Redaktørforeningen aktivt støtter en klage, til Riksadvokaten, på statsadvokatens forelegg. Jensen og Lysholm kan nå også komme med følgende nyhet: 

«Vi utvekslet noen eposter med HRS’ advokat.» 

Ja vel. Det ville jo da vært interessant å få vite mer om når disse epostene ble sendt, øyensynlig i forkant av Riksadvokatens henleggelse i mars i fjor. Kanskje kan de opplyse om hva slags eventuell samkjøring det her har vært mellom advokatene til, og de ansatte i, NR og HRS? Dette for lettere å avgjøre graden av samarbeid og hvordan relasjonen best bør omtales?

Men nei. Lysholm og Jensen nekter å opplyse noe mer. Som svar på en innsynsforespørsel fra undertegnede svarer de at de «ikke kommer til å imøtekomme din anmodning». Selv datoene for epostene ønsker de å hemmeligholde. Juridisk sett har de nok ikke krav på seg til å gi slik informasjon. Men det er nok ingen god signaleffekt at en presseforening vil skjule opplysninger som pressen selv ofte tar som selvfølge å få fra offentlige eller mektige organer.

Slik endres historien

Det blir ikke bedre av at Redaktørforeningen nå, etter Utrop-artiklene, i det stille har endret sin egen bildetekst på HRS-bildet. For HRS publiserte ikke et sladdet bilde av bestemoren likevel, slik NR har påstått på egne nettsider i halvannet år. Tirsdag skrev NR dermed inn følgende setning i bildeteksten på nett: «I den første versjonen av publiseringen var ikke ansiktene på personene på bildet “pixlet”.»

Men Redaktørforeningen opplyser ikke om at setningen er endret. Og slik omskrives historien: Det ser ut som NR har presentert HRS-saken på rett vis hele tiden. En manglende merking av endring på nett bryter med prinsipputtalelsen fra Pressens Faglige Utvalg (PFU) om slike rettelser: «Artikler som er korrigert, eller der beklagelsen gjelder mindre alvorlige forhold, skal merkes slik at det tydelig framgår hvilke opplysninger som er feilaktige og hvordan disse er korrigert eller beklaget.»

Saken handler om privatliv

Når det gjaldt Resett, har ikke mine tekster omtalt at NR samarbeidet med disse, slik Jensen og Lysholm «gir inntrykk av» (for å bruke deres uttrykk). De påstår nemlig grunnløst at jeg mener det er «samarbeid å nekte redaktør Helge Lurås» medlemskap i NR. Dette er selvfølgelig feil fremstilt, og i strid med Arne Næss’ saklighetslære, siden noe slikt ikke står i min tekst.

Snarere problematiserte jeg at Redaktørforeningen ga Lurås en «ekstrasjanse» til å bli medlem i februar 2020, samt at han nærmest ble oppfordret til å søke på nytt etter første avslag. Hoveddelen av Jensen og Lysholms argumenter faller dermed bort, da de på uredelig vis anklager meg for noe som ikke står i mine tekster. 

Man kan ellers bare bemerke at Redaktørforeningen synes det er uproblematisk å omtale Resett-leder Lurås som «redaktør», slik de også har omtalt lederen for bloggen Gjenstridig. Samt at NR-representantene synes det er helt uproblematisk at Resett reklamerer med at nettstedet følger Vær Varsom-plakaten og Redaktørplakaten, uten at de er medlemmer og uten at publikum kan klage Resett inn for brudd på nettopp VVP og redaktørenes plakat.

Til slutt kommer NR-representantene med sitt eget partsinnlegg, i samsvar med HRS sitt, angående bildebruken av bestemoren foran betongklossene ved Oslo City. De påstår at undertegnede og Utrop «ikke klarer bruke riktige ord på hva saken handler om». Jensen og Lysholm skriver: «Saken handler ikke om «privatliv», den handler om retten til eget bilde, slik denne er beskrevet i åndsverklovens § 104.»

Det pinlige er at NR-representantene her i realiteten polemiserer mot statsadvokaten i Oslo, som Utrops ingress henviser til. Statsadvokat Ingrid Vormeland Salte påpeker nemlig, slik det står i min tekst, at denne saken nettopp handler om «privatliv»: 

«Ytringsfriheten må, som vist ovenfor, tåle begrensninger av hensyn til andres privatliv. Dette følger både av ordlyden i EMK artikkel 10.2 ‘for å verne andres omdømme eller rettigheter’ og av statens plikt til å sikre privatlivet, EMK artikkel 8. Statsadvokaten har funnet at fornærmedes rett til privatliv er krenket (…)» (min utheving).

Det er altså bestemoren som har politianmeldt HRS. Og da er hennes og statsadvokatens perspektiv på hva «saken handler om» nok litt relevant, også sett opp mot hva et par redaktører føler at saken heller burde handle om. 

Krisemaksimering

I denne HRS-saken ser vi hvordan ulike hensyn støter mot hverandre, noe som også uttrykkes i lovverket. Det ulykksalige er vi ikke fikk noen oppklarende rettsprosess angående HRS, men at det hele snarere stanset med Riksadvokatens henleggelse. Riksadvokaten er som kjent ikke ufeilbarlig: Han henla saken mot fire politifolk som var med da småbarnsfaren Eugene Obiora døde etter mageleiegrep. Og Riksadvokaten ble i fjor konsultert i forkant da statsadvokaten i Agder, skandaløst nok, henla saken mot nynazistene som 9. april 2018 heiste naziflagget ved Gestapos tidligere hovedkvarter i Kristiansand. 

Tross NR-representantenes fremstilling så er det ikke slik at jus er svart-hvitt. For eksempel i saken mot magasinet Memo, som til slutt ble dømt for bildebruken mot en enkeltperson, var både tingrett, lagmannsrett og Høyesterett uenige i både sak, fremstilling og vektlegging. 

Så retten til privatliv versus retten til ytringsfrihet er ikke lette avveininger, slik også statsadvokaten er inne på. Det vi dog kan avvise, er at en vanlig rettsprosess mot HRS ville gjort at «publisering av helt alminnelige reportasjebilder fra Oslo sentrum blitt kriminalisert», slik Jensen og Lysholm påstår. Dette er unødig krisemaksimering og skremselsretorikk.

Floberghagen har ikke brukt initiativretten

Redaktørforeningens representanter synes også å glemme at HRS ikke er en del av pressen, og at de ikke følger VVP. Det er heller ikke slik at pressefriheten i Norge rammes hvis for eksempel Profetens Ummah ilegges forelegg for å ha tatt bilde av folk de misliker og lagt dette ut på nett. Lovverket setter altså begrensninger når noen bruker metoder som rammer hensynet til andres privatliv. 

Som vist i min del II, har Redaktørforeningen valgt en snever og selektiv fortolkning av fotografiet med en muslimsk bestemor foran det HRS kalte «Koranklosser» ved Oslo City. Tilfeldigvis passer fortolkningen helt overens med HRS-versjonen, men altså ikke med statsadvokatens.

Jensen og Lysholm viser så til deres støtte til Ulrik Imtiaz Rolfsen, og jeg er enig i at den saken viser at de også har engasjert seg for andre ikke-medlemmer enn HRS. Samtidig er ikke disse to sakene sammenlignbare: HRS ble altså anmeldt av en privatperson for å ha gjort noe ulovlig, noe statsadvokaten var enig i. Ingen har beskyldt Rolfsen for å gjøre noe ulovlig mot andre. PST tok beslag i hans upubliserte filmopptak. 

Deler av Rolfsen-saken ligner dermed snarere på politiets krav om å få siktet og ransaket hjemmene til kunstnerne bak «Ways of Seeing»-stykket, en sak Jensen i NR ikke uttalte seg om. Men Vidar Strømme, Redaktørforeningens advokat i HRS-saken, var også den som forsvarte Rolfsen frem til Høyesterett. Og i kontrast til Jensen uttalte han seg i 2019 tydelig til forsvar for kunstnerne Pia Maria Roll, Sara Baban og Hanan Benammar: 

«– Likheten er at politiet og påtalemyndighet her er villige til å bruke fysisk makt, ransake og ta beslag mot frie kunstnere. Det er selvsagt veldig alvorlig.» 

Ja, Strømme mente at ransakelseskravet mot Ways of Seeing var enda mer urimelig enn den saken NR valgte å støtte: «I denne saken [«Ways of Seeing»] er det jo ingen fornuftig begrunnelse i det hele tatt.»

HRS-saken er ikke nødvendigvis prinsipiell eller relevant for pressen, men jeg legger merke til at de høylytte i presseorganisasjonene mener at dette er tilfelle. Da er vi altså uenige.

Onsdag kom også generalsekretær Elin Floberghagen i Norsk Presseforbund med et innlegg. Hun fremmer påstander om min tekst inneholder «ganske drøye påstander». Tydeligvis også drøyere enn alt hva Resett og Document noensinne har publisert?

Heller ikke Floberhagen forholder seg til de publiserte tekstene. Generalsekretæren nevner dog et konkret poeng her:

«Herbjørnsrud kritiserer meg for ikke å ha brukt generalsekretærens initiativrett mot Document. Til det er å si at initiativretten benyttes svært sjelden, og kun én gang de siste fire årene.»

Ja, og dét var liksom poenget det, da, Floberghagen: At du, som generalsekretær siden 2016, har unnlatt å bruke initiativretten din til å ta tak i dypt problematiske forhold, som hetsen mot den unge poeten Sumaya Jirde Ali. Mye har skjedd etter oppstarten av Resett høsten 2017 og etter opptaket av Document i NR året etter, på din vakt. 

Mine poeng understrekes ytterligere

Overfor disse ytre høyre-nettstedene kunne Floberghagen spilt en viktig rolle, siden mange ikke våger eller orker klage på dem (Resett kunne innklages inntil februar 2018). Men dagens generalsekretær har kun tatt opp én sak de siste fem år, mot fotballbladet Josimar. Dette i kontrast til den forrige generalsekretæren, som brukte initiativretten sin i hele ti ulike saker de fem årene før Floberghagen begynte i jobben.

Det er betryggende å konstatere at det da ikke er påvist noen faktafeil i mine tekster. Og at anklagene er basert på feilgjengivelser, vranglesninger og misforståelser. 

Og så er det interessant at mine to Utrop-analyser har utløst langt mer harme, kritikk og skjellsord («forvirrende utlegninger», påstår Jensen om mine tekster på Facebook) fra de norske presseorganisasjonene enn det de samlet har kommet med mot tusenvis av nettsaker fra Resett, HRS og Document. 

Om ikke annet understreker de opprørte pressefolkene da mine poeng i de to Utrop-tekstene.»

****

Lenke til første del av «Slik hjelper pressen Resett, HRS og Document»:

https://www.utrop.no/plenum/ytringer/272824/

SHARE THIS: