Islamofobi, Samora og solidaritetsmarkering: «Fakta mot islamofobi»

En «Solidaritetsmarkering mot islamofobi» ble avholdt 30. oktober 2020 på Melahuset (Mariboes gt) i Oslo. Idéhistoriker Dag Herbjørnsrud var invitert til å holde en appell under markeringen. En utvidet versjon av appellen ble trykket i magasinet Samora Forum (nr 4). Nedenfor følger Herbjørnsruds tekst «Fakta mot islamofobi».

Kulturpersonlighet Khalid Salimi holdt introduksjonen til «Solidaritetsmarkering mot islamofobi» (30.10.20), som tidligere African Student Association-leder Rahwa Tilahun Yohannes var en sentral drivkraft for. Videoen kan ses her (Herbjørnsruds innlegg etter 26 min. og 40 sek.):

Teksten «Fakta mot islamofobi», Samora nr 4, 2020:

Nettopp nå trenger vi en markering mot islamofobi. Fobi og frykt skapes av kunnskapsløshet. Derfor trenger folk flest få vite om de fakta som verken eurosentriske lærebøker, leksikon eller medier opplyser om.

Av Dag Herbjørnsrud

Idéhistoriker. Nyeste bok: «Gå inn i din tid. Thomas Hylland Eriksen i samtale med Dag Herbjørnsrud» (Res Publica, pocket, juni 2020). Grunnlegger av Senter for global og komparativ idéhistorie (SGOKI), www.sgoki.org

Noen spør meg: Hvorfor skal vi en solidaritetsmarkering mot islamofobi nå? Hvorfor akkurat rett etter de grusomme angrepene mot en lærer i Paris, som ble halshugget. Etter angrepet ved en kirke i Nice? Etter terrorangrepet i Wien?

Da prøver jeg å svare: Ja, nettopp. Nettopp nå er det vi trenger å skille fakta fra myte. Rasjonalitet fra følelser. Kunnskap fra fobi. Det har alltid vært slik at det trengs mot for å stå opp mot folks frykt. Så også nå.

For det er akkurat nå – ikke bare neste år, neste uke, i morgen, etterpå – at vi trenger å få vite at de muslimske organisasjonene både i Norge og Frankrike tar tydelig avstand fra ekstremisters handlinger. Det er nå vi trenger å få vite at terroristen i Wien, Østerrike, 2. november var en kjent kriminell, som hadde vært fengslet tidligere. Det er nå vi trenger å minne om at norske muslimer meldte seg og sto vakt rundt både Nidarosdomen og Grorud kirke – under slagordet #TryggIBønn.

Og selv om ikke norske medier eller folk flest forteller slike viktige fakta, så er det nettopp nå vi trenger å få vite at det faktisk var tre muslimske menn som reddet østerrikeres liv under terrorangrepet i Wien. Det var disse tre menn som politiet etterpå takket for heltedåden, slik BBC har fortalt:

Recep Gultekin ble under terrorangrepet, utenfor en synagoge i Wien, skutt i benet mens han løp frem for å hjelpe en kvinne i sikkerhet, noe han gjorde sammen med sin venn Mikail Özen. De to unge tyrkisk-ættede mennene, som har trent kampsport, hjalp også en politioffiser. Og hvem var det som først hadde gitt førstehjelp til politimannen? Jo, Osama Joda (21) – med bakgrunn fra Palestina – som arbeidet på McDonald’s og som havnet i skuddlinjen da han holdt på med å bære varer.

Redningsmennene var altså unektelig muslimer. Mens den kriminelle terroristen kan sies ikke å ha vært noen troende muslim. I mediene og av politikerne fremstilles imidlertid situasjonen motsatt. For hva er det som har vært budskapet i de mange kulturkrigerske kommentarspaltene i avisene etter terroren? Den samme reglen som vanlig – at terroren skyldes muslimer som ikke tåler «ytringsfrihet».

Men hvem er det som rammes av terroren fra jihadister og salafister? Altså fra disse som ikke må forveksles med «islamister», slik norske aviser og politikere så ofte gjør. Jo, bare i ett angrep – 2. november, samme dag som angrepet i Wien – ble minst 22 afghanere og muslimer drept under et angrep på Kabul-universitetet i Afghanistan (i tillegg kom en lang rekke andre angrep i Afghanistan i november 2020). De ansvarlige var Daesh, eller ISIS som de kalles i Norge – som om disse representerer islam. Som om Breivik og Manshaus representerer kristendommen eller Norge. I løpet av én dag drepte Daesh altså flere i Kabul enn de gjorde på ett år i Europa.

Omtrent 99 prosent av de som drepes av Daesh-terroren er nemlig muslimer, i muslimskdominerte land (jf oversikt fra terrordatabasen, GTD, fra University of Maryland, USA). Men likevel får vi av det norske ordskiftet det inntrykk at det er kun hvite, kristne europeere som drepes. Fordi det bare er hvite og kristne ofre som gir medieoppslag og debatt i Norge.

Se også på Daesh-terroren i Europa: En av de drepte i Nice nå 29. oktober var afrikansk-brasilianske Simone Barreto Silva (44). Hun arbeidet som pleier for eldre i Frankrike. Hun gjøres ikke til «martyr». Og se på terrorangrepet med lastebil i Nice, 14. juli 2016: The New York Times opplyser at en tredjedel av de 86 drepte var muslimer. De var både turister og franske borgere. Landene utenfor Frankrike som ble hardest rammet av Nice-terroren var nemlig Algerie (5 ofre), Italia (5), Marokko (4), Kazakhstan (4) og Tunisia (4). Det første offeret for lastebilterroren var da også den muslimske og skautbærende bestemoren Fatima Charrihi (62). Franske muslimer var nemlig overrepresentert blant de som var ute og gikk i gatene på nasjonaldagen denne fridagen. Men i dagens Europa vil ikke en kampanje for #JeSuisFatima eller #JeSuisSimone vinne frem. Og selv om terroristen drakk alkohol, brukte narkotika og spiste svinekjøtt, og ikke hadde noe med noen moské å gjøre, så blir han i Norge likevel omtalt som «muslim».

Så jeg tenker som så: Det handler ikke bare om hva som skjer. Det handler vel så mye om hvordan vi fortolker det som skjer. Det handler altså om hvordan vi tar det. Og dette bestemmer også hvordan vi har det. Noe som igjen avgjør hvordan vi får det i årene som kommer.

For det er akkurat nå vi trenger å stå sammen mot islamofobien og hatet. I dag er det vi bør bestemme oss for at vi ikke skal la ekstremistene splitte oss. Fra nå av skal vi ikke være ekstremistenes nyttige idioter. Vi vil ikke spre konspirasjonsteorier og fordommer på sosiale medier. Og vi vil si ifra hvis vi ser noen gjøre slikt.

Akkurat nå bor vi et i land hvor selv det forskningsanerkjente begrepet «islamofobi» er blitt et tabubelagt ord. Mange sier nå vi heller skal bruke det mer politisk korrekte «muslimhets». I september 2020 kom Regjeringen med sin «Handlingsplan mot diskriminering av og hat mot muslimer 2020-2023«. Men denne handlingsplanen nevner ikke engang ordet «islamofobi», et fenomen som markeringen mot islamofobi tar avstand fra. I Norge har vi nemlig fått fobi for begrepet islamofobi, selv om det er et internasjonalt fagbegrep. Og handlingsplanen har også en fobi mot å nevne den islamhatende bloggen Human Rights Service (HRS), som Justisdepartementet gir 1,8 millioner kroner til også i 2021.

Men det er islamofobien som skaper muslimhetsen. Det er ikke hetsen, men fobien som ligger bak følgende faktum: 30 % av Norges voksne befolkning sier nå de tror at muslimer har en plan om «å ta over Europa», slik det kommer frem i Holocaustrapporten 2017 (HL-rapporten). Altså den samme vrangforestillingen som lå til grunn for at Breivik drepte 77 mennesker i den høyreekstreme terroren for snart et tiår siden. En Eurabia-teori som også ligger bak terrorangrepet i Bærum 10. august 2019, da Johanne Zhangjia (17) ble drept – før terroristen angrep Bærummoskeen. For 20 år siden var det omtrent ingen nordmenn som hadde en slik forrykt Eurabia-teori, selv om det islamfrykten også da var betydelig. Men nå tror altså nesten hver tredje nordmann på en konspirasjonsteori om at muslimer har som mål «å ta over Europa». Hva har skjedd? Hvem har ansvaret?

Den samme HL-rapporten viser at norske muslimer ikke er noe mer antisemittiske enn andre nordmenn, selv om det er det motsatte som blir hevdet av Aftenposten igjen og igjen. Ja, selv sammendraget i HL-rapporten gir et tendensiøst og uriktig inntrykk, slik jeg påviste i Utrop i november 2019. Faktaene inne i selve HL-rapporten er dog klare: Både blant norske kristne/humanister og blant muslimer er den antisemittiske andelen på omtrent 5 prosent, og gruppene er slik ikke statistisk signifikant ulike. Denne prosentandelen er vel å merke ennå for høy. Men den viser om ikke annet at det er mer som forener enn som skiller muslimer og andre i Norge.

Enda tydeligere vises dette i Integreringsbarometeret fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, IMDi (2015). Rapporten konkluderer i sin oppsummering at «blant innvandrere fra muslimske land og norskfødte barn av innvandrere, er det færrest som er skeptiske til jøder». Men dette har du nok ikke lest eller sett noe debatt om – muligens fordi det passer ikke inn i narrativet vi våkner opp til hver dag?

Derfor: Det verdensbildet vi bygger våre islamdebatter på, passer ikke overens med de fakta vi ser på bakken. Verken når det gjelder vår samtid eller fortid.

«Vi må huske på hvor vi kommer fra», er det så mange som sier nå. Spesielt når temaet er islam og muslimer. Så ja, la oss se på hvor «vi», Norge og nordmenn og verdensborgere, kommer fra:

* Vi kommer fra Henrik Wergeland. Og hva gjorde han? Jo, på sitt sykeleie, før han døde i 1845, takket han muslimene for deres gode behandling av jødene i Marokko: Det var Wergelands møte med to marokkanske jøder i Paris i 1831 som gjorde at startet kampen for å la jøder få adgang til Norge, slik han selv skriver i teksten «De egentlige opphavsmenn til jødenes emansipasjon». Gang på gang hedret Wergeland tyrkere og muslimer for deres gode behandling av både jøder og kristne. Og på sitt dødsleie skrev han til sin far, presten i Eidsvoll: «Jeg dør som deist, som Allahs oppriktige dyrker.» Samme dag sa han til sin venn, Wilhelm Lassen, at han satte islam og jødedommen høyere enn kristendommen, nærmere bestemt den lutherske protestantismen. Dette betyr ikke at Wergeland «døde som muslim», men det betyr at han var blant de fremste forsvarere av islam og muslimer i norsk historie.

* Hvor kommer europeerne fra? Ifølge Breivik og Eurabia-ideologene var slaget om Wien i september 1683 det sentrale i europeisk historie, da kristendommen sto opp mot islam og slo ottomanerne. Men hva viser den reelle historien om dette Wien-slaget? Jo, for det første at det var sunni-muslimske lipka-tatarer, fra Polen og Litauen, som var blant de viktigste soldatene for den polske kong Sobieski da han slo den ottomanske alliansen i Wien. En muslimsk offiser reddet livet hans under slaget om Alabany rett etterpå, i oktober.

Og hvem sto så på ottomanerne side? Jo, tyrkernes fremste allierte var den franske Solkongen, Louis XIV. Frankrike og Tyrkia har tross alt hatt en fredsavtale siden 1530-tallet, den lengste i fransk historie. Og hvem var det som hadde påkalt sultanen i Istanbul for å få hjelp mot katolske Wien og paven? Jo, dét var den lutherske protestanten Imre Thökely, som ledet et opprør fordi protestantene ble undertrykket av de katolske herskerne i Ungarn og på Balkan. Det har altså aldri vært noen felles kristen front mot muslimske ottomanere. På 1500-tallet hadde de protestantiske nederlenderne slagordet «heller sultanen enn paven» da de kjempet mot det katolske Spania. Hadde norske kulturkrigere stått på protestantenes side, ville de støttet ottomanerne i slag etter slag gjennom europeisk historie.

* Men hva med middelalderen og den såkalte korstogstiden? Da var vel hatet mot muslimene stort? Nei, tvert imot. Den kristne normanneren Roger II av Sicilia inviterte på 1130-tallet den muslimsk-arabiske Al-Idrisi til palasset i Palermo for at han skulle lage ham et verdenskart og en enorm globus. Det arabisk-indiske tallsystemet vi bruker den dag i dag, kommer tross alt fra muslimene. Mens den eksperimentelle metoden i naturvitenskapen kommer fra Ibn Al-Haytham (Alhazen, 965–1040), multigeniet fra Basra i dagens Irak. Ikke uten grunn ærer dikteren Dante både filosofene Ibn Rushd (Averroes) og Ibn Sina (Avicenna), samt den kurdisk-muslimske hærføreren Saladin, i sitt hovedverk Komedien (1320). Se også nøyere på maleren Rafaels berømte freske fra 1511, det som illustrerer kunnskapen i antikken og som i dagens kjent er under det misvisende navnet «Skolen i Athen» (egentlig titutlert Causarum Cognitio, «Kunnskap om årsakene»). Sentralt i bildet har Rafael malt Ibn Rushd, den eneste filosof fra nyere tid, som titter over skulderen til selveste Pythagoras.

Og påvirkningen på moderne naturvitenskap fortsatte, også etter at engelske naturvitere som Edmund Haley lærte seg arabisk på 1600-tallet: Da Charles Darwin på 1870-tallet argumenterte for at mennesket stammer fra apene, var dette ikke noe nytt for de som kjente til den «arabiske evolusjonsteorien». Allerede i 1377 skrev for eksempel den arabisk-muslimske akademikeren Ibn Khaldun at mennesket stammer fra apene. Og da den amerikanske naturviteren John W. Draper oppsummeret debatten i 1872, omtalte han evolusjonslæren som «den muhammedanske teorien om evolusjon av mennesket fra lavere former eller dets gradvise utvikling til dagens stadium etter en lang tidsperiode». Mens kristne var sterkt skeptiske til evolusjonslæren, var det en rekke sekulære og muslimske stemmer som var mer progressive på slutten av 1800-tallet.

* Hvor kommer vi også fra, om ikke fra Holocaust? Men hvilket land i Europa var det som reddet flest av sine jøder under verdenskrig? Jo, det var muslimskdominerte Albania. Albanernes æreskodeks heter «besa», som betyr løfte. Muslimske borgere holdt sine løfter til sine jødiske naboer – og reddet deres liv. Eller som Israels Holocaustminnesmerke Yad Vashem skriver: «Albania, the only European country with a Muslim majority, succeeded in the place where other European nations failed.»

Som en kontrast: I Norge ble halvparten av landets jøder transportert til den sikre død i Auschwitz, noe norske politimenn gjorde uten å bli straffet for denne forbrytelsen etter andre verdenskrig. Først etter 1995 startet debatten om å gi norske jøder erstatning for grusomhetene, noe som endte med småpenger.

* Hva så med de andre muslimske land under andre verdenskrig? Faktum er jøder var tryggere i muslimske land enn i kristne stater. Se bare på kong Muhammed V av Marokko: Han reddet livet til hele 250.000 marokkanske jøder ved å nekte å utlevere noen jøder da de europeiske nazistene etterspurte disse. Da Vichy-regimet ba om oversikt over jødene, slik nazistene også ba om i Norge, svarte Muhammed V: «Det finnes ikke jøder i Marokko. Det finnes kun marokkanske borgere.»

Sammenlignet med kristne europeere har muslimer altså ingenting å skamme seg over når det gjelder andre verdenskrig. Tross alt var det muslimer fra Punjab, i dagens Pakistan og India, som meldte seg i hopetall til verdens største frivillige hær: The British Indian Army med 2,5 millioner soldater. Tusenvis av muslimer ofret livene sine i kampen mot Hitlers og Mussolinis styrker. Og fra Afrika kom soldater fra muslimske Senegal, Algerie og Mali. Disse muslimene utgjorde mer enn halvparten av styrkene som frigjorde Paris fra nazistene i juni 1944, men det ble nektet å delta i seiersparaden – grunnet hudfargen. Charles de Gaulle ville nemlig kun at hvite soldater skulle delta i feiringen, så de afrikanske muslimene ble utestengt fra feiringen og de offisielle fotografiene.

Akkurat som i dag, ble de muslimske heltene fjernet fra nyhetsartiklene og historiebøkene. Men «ute av syne» må ikke bety «ute av sinn». Vi kan ennå gjenoppdage vår skjulte fortid og nåtid. Virkeligheten er heldigvis helt annerledes enn de misvisende islamofobiske narrativene som blir servert oss daglig. Det handler bare om å undersøke og forstå verden på nytt.

En solidaritetsmarkering mot islamofobi blir slik også en markering for vår egen fornuft – for å redde andres.

*****

* Denne teksten er basert på talen Dag Herbjørnsrud holdt på Melahuset 30. oktober 2020, som del av «Solidaritetsmarkering mot islamofobi». Teksten er noe justert i forhold til den som sto på trykk i Samora Forum nr. 4-2020.

* Innholdet i teksten er utdypet og kildebelagt i Herbjørnsruds bok «Globalkunnskap. Renessanse for en ny opplysningstid« (Scandinavian Academic Press, 2016) og i Herbjørnsruds kronikker, essays og tekster i henholdsvis VG, Aeon.co og Utrop. Alle tekstene ligger ute, og er søkbare, på www.sgoki.org: Dette er nettsidene til Senter for global og komparativ idéhistorie (SGOKI), som Herbjørnsrud er grunnlegger av.

Utvalgte artikler av Herbjørnsrud som det vises til i denne teksten/talen:

SHARE THIS: