I Khrono 6. august 2020 får dekan Jørgen Magnus Sejersted (innlegg 1/8) svar av idéhistoriker Dag Herbjørnsrud i teksten «Om avkolonisering, Black Lives Matter og slavehandel: Heller ikke Holberg bør umyndiggjøres«. Ingressen lyder: «Istedenfor å diskutere Holberg-statuer, burde akademikere forske på hans ord og handlinger. Opplyste Holberg ville kolonisere og kristne både inuitter, samer og indere, skriver Dag Herbjørnsrud.»
(Se også: «Stans hvitvaskingen«, Fartein Horgar/Herbjørnsrud, Klassekampen 19.06.20)
(Se også: «TV 2 retter og beklager til Horgar og Herbjørnsrud«, TV2.no 23.06.20)
(Se også: «Originalkilder fra 1730 dokumenterer Ludvig Holbergs investeringer: Holbergs ukjente forhold til slavehandelen«, Herbjørnsrud i Khrono 25.07.20)
Utdrag fra Herbjørnsruds Khrono-tekst 6/8:
«I mai provoserte det Henrik Wergeland-entusiaster å lese at dikteren leste den tyrkiske katekisme av 1500-tallsimamen Birgivi, før Wergeland på dødsleiet uttalte at han satte kristendommen under muslimenes og jødenes religion. I juni ble det akademisk ramaskrik da det ble påpekt at Ludvig Holberg (1684–1754) investerte i slavehandel. Og i juli fikk Tore Linné Eriksen påpakning for å nevne at Klassekampen, i sin lederhyllest av Hegel, hadde glemt bagateller som at den hegelianske historiefilosofi baserer seg på at Afrika og afrikanere ikke er en del av historien.
De ofte identitetsbaserte utrykningene på vegne av døde helter kan nok forstås som en frykt for konsekvensene av kritiske nylesninger av dagens kanon – som ofte synes preget av et narrativ basert på metodologisk nasjonalisme (Herminio Martins) eller metodologisk eurosentrisme (Gurminder Bhambra). Disse misforståtte forsvar kan forstås som et svar på Black Lives Matter-bevegelsens kamp mot systematisk rasisme – i kjølvannet av George Floyd-drapet og de utallige beretningene om norsk hverdagsrasisme, også i akademia.
I en sådan stund, preget av politisk-korrekt moralpoliti, er det befriende å lese Jørgen Magnus Sejersteds balanserte Khrono-innlegg om Holberg, rasisme og slaveri (1/8). Selv om han påpeker at «Dag Herbjørnsrud har et interessant og kunnskapsrikt innlegg om Holberg i Khrono 25/7», er det fullt forståelig hvis andre har latt seg provosere av min tekst. For «Holbergs ukjente forhold til slavehandelen» viser, med primærkilder, blant annet hvordan Holberg først (1728–29) skrev to dialoger på oppdrag for de ansvarlige for slavehandel i India (Ostindiske kompagni). Før professoren så investerte i fire selskaper som var sentrale for dansk-norsk slavehandel i Asia (Trankebar i sørøst-India), Afrika (Guinea, dagens Ghana) og Amerika (Danmark-Norges tre karibiske øyer).
I motsetning til andre i sin samtid, argumenterte Holberg ikke mot Danmark-Norges involvering i slavehandelen. Over 110.0000 afrikanere ble i løpet av et drøyt århundre fraktet over fra «Gullkysten» til den dansk-norske kolonimaktens slaveplantasjer i Karibia. Dermed aktualiseres igjen dramatiker og forfatter Camara Lundestad Joofs Dagbladet-spalte 11. februar om Holberg:
«Jeg har skrevet oppgaver om ham, tekstanalysert ‘Erasmus Montanus’ og ‘Jeppe på Bjerget’ på ungdomsskolen og videregående, og jeg hadde en eitrende forbanna følelse av at noen, en eller annen lærer, burde ha fortalt meg at Ludvig Holberg syntes det var greit å kjøpe og selge kropper som så ut som familien min sine kropper.»
Her berører Joof noe sentralt, som dagens statlige akademia har et spesielt ansvar for å sikre: Nemlig at man gir et mest mulig sannferdig bilde av fortiden, inkludert av kanoniserte helter fra kolonitiden. En slik balansert fremstilling vil igjen gi også lærere et bedre kunnskapsgrunnlag i møtet med elevene – noe alle vil tjene på.
Parallell til Hamsun-debatten. Dessverre synes det som deler av norsk akademia ennå preges av et narrativ som Joof forteller at hun ble møtt med fra en kulturinteressert kvinne: «Hvorfor i all verden vil du dra Norge gjennom søla på denne måten her?» Og: «Hvorfor ønsker du å skitne til minnet til Ludvig Holberg?»
Men det å fremvise historiske fakta, er ikke å «dra Norge gjennom søla». Ei heller eller å skitne til. Snarere innebærer sannhetssøken å rydde opp i vår samtids apologetiske urenslighet. Størst av alt er nemlig ærligheten. Eller som Joof poengterer:
«Nå mener jeg ikke at vi skal slutte å sette opp Ludvig Holberg på norske teaterscener. Jeg mener vi kan sette ham opp, og samtidig ha et kritisk blikk på vår egen historie. Å se Norge i en global sammenheng vil bare gi oss et bredere perspektiv.»
Vi har sett en lignende apologetisk holdning overfor Knut Hamsun. Etter dikterens død forsvarte selv Sigurd Hoel ham med at nazismen bare var: «En liten skjønnhetsflekk, en stor dikters lune». Men det å dra til Hitlers borg i München i juni 1943, eller å hylle Hitler i en nekrolog i Aftenposten 7. mai 1945, er ikke et lunefullt innfall. Man kan ikke kun lese Hamsuns «Sult» og dermed slutte at forfatterens moral er som sultheltens, han som gir sine siste slanter til en fattig kvinne i Christiania. Man må også lese Hamsuns «Fra det moderne amerikanske åndsliv» (1889), samt erkjenne Hamsuns handlinger. Det er ingen motsetning mellom at Hamsun var nazist og Norges fremste romanforfatter. Store kunstnere er påfallende ofte politisk ytterliggående.
Også Holberg er for viktig til å bli overlatt til spesialiserende litteraturforskere alene. Hvis man ønsker å si noe om en litterat som moralsk forbilde også for det 21. århundre, bør man lese personen komparativt opp mot andre, samt vurdere det større idéhistoriske samtidslerret personen er en del av. Og Holberg skrev og virket i en spesielt interessant brytningstid, fra 1711 til 1754, da Danmark-Norge bygget seg opp som kolonimakt.
Slik Tore Rem påpeker med de apologetiske narrativer, som han tok et oppgjør med i «Reisen til Hitler» (2013), så er disse «med på å umyndiggjøre en ytterst myndig person – ut fra ettertidas interesser for å skape fortellinger som kan passe våre egne behov. Slik står vi i fare for å gjøre Hamsun mer fremmed enn han var.»
Slik også med Holberg. Han er så stor at det er en fornærmelse å umyndiggjøre ham. Det være seg ved å argumentere med påstått «sensur», Holberg polemiserte i sine tekster mot sensorene, eller at andre tekster opphever det han skrev og gjorde.»
AVSLUTNING:
La meg avslutningsvis oppklare fem misforståelser eller uklarheter etter Sejersteds innlegg:
1) Sejersted skriver: «Herbjørnsrud påpeker selv at Holberg ikke var slavehandler, og jeg legger til at han heller ikke var rasist.» Han viser så til «Den jødiske historie» (1742).
Svar: Jeg har i min tekst ikke nevnt noe med det tabubelagte R-ordet. Og jeg vil verken dømme eller frikjenne noen, jeg vil bare minne om at vi i desember 2018, etter noe debatt, har fått en ny og god definisjon av «rasisme» i Store norske leksikon. Det vil her kun kort nevnes at siste kapittel i siste bind av «Jødisk historie» innledes med en oppsummering av bind I. Og her skriver Holberg at man gjennom noen hundre år har sett en forfølgelse av jødene «mot dem på den hele jord, og at deres historie er et kraftig bevis på Guds vrede og profetienes oppfyllelse». Det er dog også mer progressive partier – noe som også kan være nye studier verdt.
2) Sejersted: «At det er et poeng å understreke at Holberg neppe kan kalles rasist, blir også tydelig når man leser Herbjørnsruds tekst, der en sammenheng mellom rasisme og slaveri impliseres flere steder.»
Svar: Dette sier kun noe om Sejersteds lesning, ikke noe om min tekst. Jeg impliserer ingen «rasisme», en ideologi som for øvrig ikke er fullt utviklet på Holbergs tid. Han tolker min henvisning til epigram 16 (bok 4) «som et uttrykk for Holbergs rasistiske slaveribifall». Det er dog mer tekstro å lese min sitering opp mot det som reelt står, som et tegn på at Holberg kjente til det dansk-norske slaveriet av indere og behandlingen av dem når de kom til Europa. Selv hvis jeg hadde siterte følgende, gjengitt både i fortalen til «Peder Paars» (1920) og i «Tredje levnetsbrev» (1743), bør ikke dette forstås som noen anklage om R-ordet: «Flaccus finner sin fryd i uglen med hengende ører/Canius nyter en trist neger fra Afrika.» (NB! Modernisert fra Ole Thomsens oversettelse. Holberg skrev dette på latin, og han fulgte der romerske Martial: «Et fruitur tristi Canius Ætiope.» Martial og Holberg bruker altså «etiopier» istedenfor N-ordet, slik Thomsens oversettelse misvisende gjør, DH anm.)
3) Sejersted skriver at Holberg har et «uklart begrep om menneskerettighetstenkning». Dette synes vi da enige om. Han tilføyer en advarsel om «at vår tids utviklete syn på menneskerettigheter som noe universelt og tidløst ligger mellom Holberg og oss og bidrar til anakronistiske lesninger.»
Svar: Min tekst argumenterer nettopp mot de anakronistiske lesningene av Holberg som «nærmest antirasist» (der min kritikk ikke går på Sejersted). Det synes dog noe misvisende overfor vår samtid å omtale «vår tids utviklete syn på menneskerettigheter». Jeg vil minne om at også Holberg-debatten har oppstått på grunn av slikt som politidrapene på George Floyd i Minnesota og på Eugene Obiora i Trondheim, samt grunnet systematisk rasisme mot melaninrike i Norge. For har vi et «utviklet syn på menneskerettigheter» i Norge i dag? Når vi, i kontrast til en rekke europeiske land, nekter å ta imot ett eneste lidende barn fra Moria-leiren i Hellas, i vårt eget Schengen-område? Når vi nyter billig kaffe fra brasilianske bønder som arbeider under slaverilignende forhold – for ikke å si hvordan Nestlé og andre bevisst utnytter afrikanske barn for å selge nordmenn sjokolade. Når Agder lagmannsrett frikjenner, og statsadvokaten ikke anker, menn for å heise naziflagg og skrive «Vi er tilbake» natt til 9. april foran Gestapos tidligere hovedkvarter. Når åpenlys rasisme florerer på norske Facebook-vegger, hver dag. Viser vi da, i praksis, et mer «utviklet syn på menneskerettigheter» enn det Holberg og hans samtid viste? Muligens, muligens ikke. Vi bør uansett ikke ta for gitt at verdens etikk beveger seg fremad som en rettlinjet strek. Noe bør vi ha lært av Zygmunt Baumans klassiske studie, nemlig at Holocaust oppsto som en konsekvens av moderniteten, ikke på tross av den.
4) Sejersted leser Levnetsbrevet annerledes enn meg for å forstå de kompanivennlige dialogene fra 1728–29. Han skriver at «forklaringen er etter mitt syn at han selv ikke tok initiativ til disse skriftene, at han forsøkte å si nei, men ble presset til og [å] skrive dem.» Svar: Dette kan jeg ikke se hvordan Sejersted skal underbygge, og jeg minner her om lærdommen fra Rems analyse av Hamsun-debatten: Vi nedvurderer ved å umyndiggjøre – vi oppvurderer ved å ansvarliggjøre.
5) Sejersted skriver at han «finner det fremdeles delvis uavklart hvordan Holberg opparbeidet seg sin store formue». Svar: Dette blir misvisende. Ingen har påstått at det var investeringene i slavehandelen som gjorde Holberg rik på 1730-tallet, og dette var da heller ikke tema i min tekst. Holbergs utbytte i 1731 ble altså 36 riksdaler fra Vestindisk-guineisk kompani – et selskap som hadde monopol på den dansk-norske slavehandelen mellom Afrika og Karibia. Som den danske forskeren Erik Göbel, basert på NTNUs Per Oluf Hernæs, viser i The Danish Slave Trade and Its Abolition (2016), utgjorde afrikanske slaver 90 prosent av eksportvolumet fra «Gullkysten» i perioden 1721–30. Dette var rett før Holberg gikk inn i det slavehandelsbaserte «Vestindiske kompaniet» med 600 riksdaler.
For øvrig mener jeg Sejersteds innlegg er et viktig bidrag for det videre ordskiftet – det er tidvis forbilledlig ved å argumentere faglig, faktabasert og konstruktivt. Som en kontrast sto det dagen før et langt innlegg fra Marianne Solberg, der det slenges ut Facebook-teorier og uriktige påstander om at 25/7-teksten presenterte «kopier av originaldokument, uten arkivreferanser». Innleggets faktagrunnlag og retorikk ligner det famøse innlegget som Solberg fikk publisert hos Norsk Shakespearetidsskrift 15. juni – der det uriktig ble påstått av noen i årevis hadde kalt Holberg «slavehandler», påstander som begjærlig ble omfavnet av nettsteder som Document og Resett. Men som TV 2 påpeker i innledningen til det som ennå står igjen av den ellers dementerte Solberg-teksten på tv2.no:
«TV 2 retter og beklager: Etter publisering av den opprinnelige teksten, er det gjort fire rettelser:
I opprinnelig versjon sto det at BT-spaltist Irene Kinunda Afriyie hadde uttalt seg om Holberg, dette er feil. Det ble vist til at forfatter Fartein Horgar i flere år hadde fortalt at Holberg var «slavehandler», dette er feil. Det ble i innlegget også hevdet at boken Norge – Et lite stykke verdenshistorie (2005) av Dag Herbjørnsrud og Stian Bromark omtalte Holberg som «slavehandler», og at denne boken videreførte denne misforståelsen. Dette er feil. Det er feil at Dagbladet-spalten som det ble vist til i første versjon av denne teksten omtaler Holberg som «slavehandler» – det står at han investerte formuen sin i et slavekompani. TV 2 beklager.»
Det er spesielt urovekkende at uriktige Holberg-anklager mot to skribenter og kunstnere med afrikansk bakgrunn ennå spres. Slike usanne anklager ville nok vanskelig blitt publisert og spredt på Holbergs tid. I det minste hadde Holberg tatt sterk avstand fra slikt. Dagens Holberg-apologeter har mye å lære av Holberg.
* I februar holdt Herbjørnsruds foredraget «From Epistemicide to Global Knowledge: Reconstructing a Decolonised Academy» på Cambridge University. Hans utkast til en avkolonisert metode er utdypet i fagartikkelen «Beyond decolonizing» (2019), DOI: https://doi.org/10.1080/23801883.2019.1616310.
