Holberg og norsk slavehandel: Horgar og Herbjørnsrud svarer på usanne anklager

I kronikken «Stans hvitvaskingen» (Klassekampen fredag 19. juni, 2020) tilbakeviser forfatter Fartein Horgar og idéhistoriker Dag Herbjørnsrud uriktige påstander og anklager i Marianne Solbergs kronikk «Holberg og slavehandelen» (Klassekampen tirsdag 16. juni).

De feilaktige opplysningene er i tillegg blitt publisert hos TV 2 og i Norsk Shakespearetidsskrift («Holberg var ikke slavehandler«), der også Bergens Tidende-spaltist Irene Kinunda Afriyie urettmessig er blitt anklaget for å ha kalt Ludvig Holberg for «slavehandler» (hun har ikke engang omtalt Holberg noensinne – se info til høyre, red. anm.). Heller ikke Horgar og Herbjørnsrud har omtalt Holberg som «slavehandler».

TV 2 publiserte samme tekst som Norsk Shakespeare-tidsskrift – som er en versjon av KK-kronikken – TV 2 har dog rettet og beklaget de uriktige opplysningene:

«TV 2 retter og beklager:
Etter publisering av den opprinnelige teksten, er det gjort fire rettelser:

I opprinnelig versjon sto det at BT-spaltist Irene Kinunda Afriyie hadde uttalt seg om Holberg, dette er feil. Det ble vist til at forfatter Fartein Horgar i flere år hadde fortalt at Holberg var «slavehandler», dette er feil. Det ble i innlegget også hevdet at boken Norge – Et lite stykke verdenshistorie (2005) av Dag Herbjørnsrud og Stian Bromark omtalte Holberg som «slavehandler», og at denne boken videreførte denne misforståelsen. Dette er feil. Det er feil at Dagbladet-spalten som det ble vist til i første versjon av denne teksten omtaler Holberg som «slavehandler» – det står at han investerte formuen sin i et slavekompani.

TV 2 beklager.»

(Norsk Shakespearetidsskrift, ved redaktør Therese Bjørneboe, nekter å rette opplysningene, unntatt feilen mht Irene Kinunda Afriyie.)

Originalmanus til Horgar og Herbjørnsruds Klassekampen-kronikk 23.06.2020:

Usant om Holberg og norsk slavehandel

Nordmenn var aktive i å tvinge 110.000 afrikanske slaver til Danmark-Norges kolonier i Karibia. Hvitvaskingen og de usanne anklager mot vår Holberg-gjengivelse bør stanses.

Fartein Horgar, forfatter av «Vestindiakvartetten», om slavetiden

Dag Herbjørnsrud, idéhistoriker, forfatter av «Globalkunnskap» (2016, 2. utg. 2018)

De siste ukers debatt om statuer i det offentlige rom viser at det trengs mer folkeopplysning om dansk-norsk slavehandel. Samtalen om Norges kolonisering er preget av fornektelse og fortrengning.

Ett eksempel på norsk bidrag til slavedriften i Karibia: Da 84 afrikanere skulle straffes for opprør på den dansk-norske slaveøya St. Croix i desember 1759, var den norske juristen Engebret Hesselberg (1728–1788) den ansvarlige byfogden. Eller bøddel om du vil. For sønnen av lensmannen i Norderhov, sør for Hønefoss, brukte grusomme metoder for å stanse videre protest mot brutaliteten mot slavene.

Frihetssøkende Frank ble torturert til han døde etter 12 timer: «Hodet deretter satt på stake og hånden festet på galgen,» skriver Hesselberg selv i sin rapport. Mens den dansk-norske slaven Cudjo ble brent levende på et bål: «Levde i ilden i 4 ½ minutt,» påpeker Hesselberg. Slik fortsatte det.

Som det oppsummeres på Danmarkshistorien.dk – publisert av Universitetet i Aarhus:

«De Vestindiske Øer (Dansk-Vestindien) er betegnelsen for Danmark-Norges besiddelser i Caribien, nemlig de tre øer Sankt Thomas, Sankt Jan og Sankt Croix. Øerne var i dansk-norsk besiddelse fra henholdsvis 1672, 1718 og 1733 …»

I sin kronikk «Holberg og slavehandelen» (16. juni) påstår Marianne Solberg: «Danmark var et enevelde, hvor Norge var en koloni, i Holbergs retorikk.»

Men nei, verken seriøse historikere eller Ludvig Holberg (1684-1654) omtalte Norge som en «koloni». Nordmenn ble ikke behandlet som afrikanere, noe Holberg fra Bergen er et godt bevis på. I «Danmarks og Norges beskrivelse» understreker Holberg at det «er jo en fullkommen forening og overensstemmelse imellom begge disse nasjoner» og at de siden unionsinngåelse har «vært ansett som ett folk».

Hva så med slaveriet i denne dansk-norske union? Det konkluderes slik i bind 5 av det nye standardverket om «Danmark og kolonierne», «Vestindien. St. Croix, St. Thomas og St. Jan» (2017, s. 150): «Samlet ble omkring 111.000 afrikanere bragt til Dansk Vestindien …».

Som del av «trekanthandelen» kom de fleste afrikansk-norske slavene fra «Den danske Gullkysten», i dag Ghanas kyst, der Danmark-Norge fikk kontroll på fort fra 1658.

Dansker og nordmenn tjente store summer på at afrikanske slaver arbeidet gratis for dem, som på sukkerplantasjene. Nordmenn var ofte svært sentrale: Peter Motzfeldt (1777–1854) fra Orkdal tjenestegjorde i den karibiske kolonien St. Thomas fra 1802 til 1807. Han var viseformann i Riksforsamlingen da Grunnloven ble undertegnet på Eidsvoll i 1814. Så ble Motzfeldt statsråd og forsvarsminister.

Omtrent 29 prosent av menige matroser på såkalte «danske slaveskip» var norske, anslår seniorforsker Erik Gøbel ved det danske Riksarkivet. Dessverre har Norge ikke tatt en lignende gjennomgang av vår koloniale fortid som Danmark, noe som kan forklare at Solbergs tekst omfavnes også av Norsk Shakespearetidsskrift og TV 2.

Premisset for Solbergs kronikk er at noen skal ha kalt Holberg for «slavehandler». Dette kan vi ikke se noen har gjort før juni 2020. Hun påstår: «Forfatteren Fartein Horgar har i mange år fortalt at Holberg var slavehandler og at Norge var en kolonimakt.»

Dette stemmer ikke. Senest 6/12 uttalte Horgar det motsatte til Bergensavisen, da han ble intervjuet om sin nyeste roman «Benjamins reise» (2019), fjerde bind i en serie på fem om dansk-norsk slavehandel. På spørsmålet «Men selveste Ludvig Holberg var en av investorene?», svarer Horgar:

«– Holberg må vi frikjenne. Verre er det med trøndernes store helt, Peter Wessel Tordenskjold, som var jungmann på et dansk slaveskip i to år.»

Solberg påstår så: «Også Dagbladets kommentator Camara Lundestad Joof har kritisert Holberg som slavehandler. Roten til disse opplysningene ser ut til å stamme fra boken «Et lite stykke Norge» (2005) [NB! Bemerk feil boktittel, se nedenfor, red. anm.] av Dag Herbjørnsrud og Stian Bromark, som omtaler Holberg på denne måten.»

Også dette er feil. I sakprosaboken «Norge – et lite stykke verdenshistorie» (2005) står det ikke noe om Holberg som «slavehandler». I boka hylles snarere Holberg som verdensborger. Det nevnes at han var «blant aksjonærene» i et kompagni som drev slavehandel. Men Holbergs investering på 600 riksdaler som obligasjon i Det vestindisk-guinesisk Kompagni ble først omtalt allerede i danske Thorkild Hansens trebindsverk om dansk-norsk slavehandel, i første bind «Slavenes kyst» (1967). Heller ikke Joof omtaler i sin Dagbladet-spalte at Holberg var «slavehandler». Dette skjer først i juni 2020.

For å få siste oppdatering på Holbergs involvering, sendte Horgar epost til Vestindia-historiker Poul Olsen ved Dansk Riksarkiv. Olsen svarer:

«Holberg var som kjent professor ved Københavns Universitet og dermed liksom alle andre høyere embedsmenn – bisper og proster inkludert – tvangsinvestor i Vestindisk-guineisk Kompagni, som likeledes bekjent beskjeftiget seg en del med slavehandel. Holberg hadde i 1730 en obligasjon i kompaniet, som han tjente 18 riksdaler på; men mer ble det ikke til.»

Holberg er kompleks i handling og skrift. Det sentrale blir slik ikke om Holberg ble rik eller ikke, men hva dansker og nordmenn tjente på slaveriet fra slutten av 1600-tallet. Og hvordan afrikanske medmennesker ble behandlet.

Solberg kaller Danmark en «relativt liten aktør» i den transatlantiske slavehandelen. Men Danmark-Norge var verdens sjuende største på transatlantisk slavetrafikk, viser oversikten i Hugh Thomas’ standardverk «The Slave Trade» (1999).

Solberg gir uriktig tall på antall døde slaver. Og hun påstår at «det riktige antallet slaver» skipet til Karibia er «dermed 1 av 150», altså 0,75 prosent. Men Universitetet i Aarhus fastslår at andelen «udgjorde 2,3 procent af hele den internationale slavehandel til Vestindien». Sett i forhold til folketallet blir innvirkningen av slaveriet og koloniseringen på Danmark-Norges økonomi enda større. St. Croix utviklet seg under dansk-norsk styre på 1700-tallet til å bli en av verdens viktigste sukkerplantasjer.

Andre steder har Solberg forsøkt å renvaske Jørgen Thor Møhlen, som startet slavehandel fra Bergen og som på 1690-tallet styrte St. Thomas. Hun påstår at «Møhlen tjente ikke sin formue på slavehandel». Det er riktig. For han «investerte» formuen i slavehandel.

Norge trenger ikke flere apologeter, men snarere flere faktasøkende tekster om den dansk-norske involveringen i slaveriet og kolonialiseringen. La oss også være enige om dette: #BlackLivesMatter.

Lenke til Klassekampen-kronikken 19.06.20 (abo):

https://klassekampen.no/utgave/2020-06-19/stans-hvitvaskingen

****

SHARE THIS: