Bildetekst: Møttes på dødsleiet: Våren 1845 inviterte nasjonalpoeten Henrik Wergeland (t.v.) juristen og sangeren Wilhelm Lassen (t.h.) til sitt dødsleie. Til Lassen fortalte Wergeland at han satte islam høyere enn kristendom. Teksten, sentrale deler på fransk, ble publisert i 1918, Men først 16. mai 2020 ble hele denne teksten tilgjengeliggjort på norsk, i Utrop. Tegning av Wergeland på sykeleiet: Adolph Tidemand. Tegning av Lassen: Folkebladet, 1901.
I avisen Utrop 16. mai 2020 ble for første gang hele jurist Wilhelm Lassens beretning om Henrik Wergelands syn på islam og muslimer, som nedtegnet på dødsleiet våren 1845, oversatt til norsk og gjort allment tilgjengelig (deler av Lassens tekst, publisert i tidsskriftet Edda i 1918, ble skrevet på fransk). Denne oversettelsen, utført av dr. stud. Naïd Mubalegh, ble publisert under teksten «Wergeland ville dø som «Allahs dyrker og bekjenner» 17. mai» av idéhistoriker Dag Herbjørnsrud.
I Utrop 10. juni svarer så Herbjørnsrud på et innlegg fra Tom Lotherington, noe som skjer i teksten «Wergelands forhold til muslimer, deisme og islam«. Nedenfor følger et utdrag. Intro:
«Like før han døde i 1845, erklærte Norges nasjonaldikter Henrik Wergeland at han satte islam og jødedom høyere enn kristendommen. Wergeland hadde da i flere år hyllet muslimers toleranse og religionsfrihet, skriver Dag Herbjørnsrud i dette innlegget.»
Utdrag fra hovedtekst:
«Ikke overraskende har min artikkel «Henrik Wergeland ville dø som ‘Allahs dyrker og bekjenner’» (Utrop 16. mai) provosert mange. For første gang på 175 år kan man nemlig her lese en fullstendig norsk oversettelse av hva jurist Wilhelm Lassen (1815–1907) nedtegnet om livssynet til Henrik Wergeland (1808–1845) på dødsleiet våren 1845.
Lassens rapport om Wergelands syn på islam og muslimer, som ble skrevet på både fransk og norsk, ble publisert i tidsskriftet Edda i 1918. Men man mangler i Norge ennå en generell idéhistorisk drøftelse av Wergelands livssyn i lys av nyere internasjonal forskning og den muslimske påvirkningen på det europeiske åndsliv. Derav min tekst 16. mai. Og derav min tilbakevisning nedenfor av Tom Lotheringtons sitatfusk og feilaktige påstander. Til slutt vil jeg også gi nye perspektiver på sammenhengen mellom islam, deisme og Wergeland.
I 16. mai-teksten kom det frem hvordan Wergeland i maidagene 1845 leste den «tyrkiske katekisme», utgitt på norsk i 1829. Norges nasjonalpoet – som var utdannet teolog og som vikarierte som prest – konkluderte på slutten av sitt liv med at islam var «langt overlegen» kristendommen. 17. mai 1845 fortalte Wergeland til vennen Lassen at han vil dø som «en Allahs bekjenner». Samme dag skrev Wergeland til sin far, presten, at han «dør som deist, som Allahs oppriktige dyrker».
Ville ikke gravlegges på kirkegården
Vi kan her utdype ved å opplyse at Wergeland to dager senere, 19. mai 1845, på ny skrev til Kirkedepartementet, slik han hadde gjort siden høsten før. Igjen ba han om å få bli gravlagt utenfor en kristnet kirkegård. Siden poeten nå var blitt «overordentlig svak, er det meg av stor viktighet å få vite» om han kunne få ønsket oppfylt, skriver han. Wergeland ville nemlig ha en privat begravelse, men dette ble han nektet av regjeringen. Både faren, som var prest, og andre protestanter forsøkte forgjeves å omvende nasjonalpoeten tilbake til den evangelisk-lutherske statsreligionen.
De faktiske forhold om Wergelands oppfatninger om muslimer og islam ble gradvis avdekket utover på 1900-tallet, takket være innsatsen til Norges fremste litterater i det forrige århundre: Gerhard Gran, Francis Bull og Rolv Laache. Men dessverre har vi nå på 2000-tallet sett hvordan misvisende opplysninger om Wergelands livssyn er blitt spredt av enkelte norske akademikere med en polemisk eller religiøs agenda. I ekstreme tilfeller blir Wergeland nå nærmest gjort til «døende kristen». Dette kan vi for eksempel se i den tendensiøse Wikipedia-artikkelen «Wergeland og religionene» – en leksikontekst øyensynlig opprettet av Wergeland-forsker Dagne Groven Myhren (brukernavnet «Gommo») rett etter feiringen av Wergelands 200-årsjubileum i 2008.
Lotheringtons polemikk mot Lassen
En lignende polemikk ser vi i forfatter Tom Lotheringtons Utrop-innlegg «Henrik Wergeland var sin egen profet» (Utrop 25.05.) – der det fremmes en rekke feilaktige påstander. Lotherington reagerer nok på min tekst fordi jeg 16. mai nevnte ham i denne konteksten:
«De siste par tiårene har norske akademikere som Dagny Myhren Groven, Odd Inge Storsveen og Tom Lotherington gått ut i mediene og diskreditert både Lassen og hans private nedtegnelser – til fordel for et mer protestantisk-luthersk narrativ. Disse akademiske utspillene står i kontrast til hvordan de eldre Wergeland-nestorene Francis Bull, danske Aage Kabell og Hans Heiberg omtalte Wergelands forhold til islam og Allah på henholdsvis 1930-, 50- og 70-tallet.»
Årsaken til at jeg nevnte Lotherington her, er blant annet hans polemiske artikkel i tidsskriftet Vinduet i 2015 (nr. 4): «Wergeland på sotteseng. Eller: Kopist Lassens kaudervelsk» (link til Lotheringtons versjon på Facebook). I den kåserende teksten foretar Lotherington et grunnløst personangrep på jurist og byråsjef Lassen. Han latterliggjør Lassen gjennom slike formuleringer: «med sin livslange ungkarstilværelse kunne han ha vært diktet opp av Herman Melville, som jo en gang påpekte at det er skrevet altfor lite om dette nokså enestående folkeferd, kopistene».
Avslørende nok nevner ikke Lotherington at Lassen i 1895 ble «den første norske genealog utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. Samme år ble han også ridder av Dannebrogordenen», slik det opplyses i Norsk biografisk leksikon.
For det er ingen grunn til å diskreditere Lassen. Hans nedtegnelser ble publisert i kvalitetstidsskriftet Edda i 1918 (nr. IX) under redaktør Gerhard Gran (f. 1856, grunnlegger av både Samtiden og Edda), mens redaksjonssekretæren var Francis Bull (f. 1887, ble i 1920 prof. i nordisk litteratur etter Gran). Lassens referat fra Wergelands dødsleie fikk da tittelen «Lidt om Henrik Wergelands sidste levemaaneder». Ingen ringere enn arkivar Christopher Brinchmann (f. 1864) skrev notene til Lassens tekst, samt en introduserende biografi om den respekterte Lassen. Riksarkivets arkivar konkluderte blant annet slik: «Lassen var en likeså utrettelig som nøyaktig genealog.»
For et århundre siden anerkjente Norges fremste litterater altså at det knapt kan finnes en mer troverdig referent av Wergelands ord på dødsleiet enn denne ridderen av 1. klasse av St. Olavs orden.»
(…)
«Det er slik ikke blitt fremvist noe belegg for å kalle den dødende Wergeland for «kristen». Men er det mulig å kalle ham panteist, deist, muslim eller «deistisk muslim»?
Som jeg viste i min tekst 16. mai, leste Wergeland på dødsleiet den norske oversettelsen Tyrkisk katekisme – en bok han til Lassen påpekte at han også hadde lest tidligere. Denne korte oppsummeringen av islam var skrevet av den lærde Mohammed Ben Pir Ali Elberki (1522–1573), fra Izmir-området, også kjent som Birgivi. Det var professor Christopher A. Holmboe (1796–1882) som oversatte denne «muslimske katekismen», som også var populær på fransk. Han utga den på H. L. Winthers Forlag i 1829 med undertittelen «Til bruk for ungdommen» (Et utdrag ble utgitt av Bokklubben i 2013, i Verdens hellige skrifter-serien, moderne oversatt av Amund Bjørsnøs).
Den språkmektige Holmboe påpeker i sin sympatiske innledning hvordan «muslimer selv regner ikke mindre enn 73 forskjellige sekter mellom seg, hvilke i mange punkter er av ulike meninger». Holmboe skriver at Birgivis bok er «en berømt teologs systematiske fremstilling» av den sunni-muslimske tro, og han forklarer skillet til den mer persiskorienterte sjiaretningen. I notene påpeker han at muslimene har «mange av de samme helgener som katolikkene» (fotnote 18). Og Holmboe kritiserer Montesquieu og andre for å ha spredt «villfarelsen» om at Muhammed skulle ha utelukket «kvinner fra Paradis» (25).
Lotherington nedvurderer Wergeland
I kontrast til Holmboes kunnskapsrike fremstilling kan vi se hvordan Lotherington i 2020 påstår: «En frisk og godlynt Henrik Wergeland ville aldri ha funnet et godt ord å si om Birgivis middelalderske helveteslære.»
Denne påstanden er usann – for vi har sett hvordan Wergeland selv tydelig uttaler til Lassen at han mener «den tyrkiske katekismen» (Birgivis lære) er «utmerket» og at islam er «langt overlegen» dogmene i kristendommen. Lotheringtons påstand om at Wergeland aldri ville «ha funnet et godt ord å si» om Birgivi, er slik usant. En slik påstand ligner ren luthersk agitasjon. I Holmboes oversettelse er det ingen «helveteslære» i forhold til det Wergeland ble pådyttet av kristendommens helvetetslære fra familie og «vennlige» lutherske prester.
Vi kan se noe av den samme retorikken i Lotheringtons Vinduet-artikkel i 2015 – der han skriver om «tyrkernes skrekkelige engler Monker og Nekir». Men Lotheringtons engler kan jeg ikke gjenfinne i den tyrkiske katekisme som Wergeland leste.
Lotheringtons «islam-kritikk» virker fremmed når man leser Holmboes bok fra 1829. For Lotherington er barn av sin tid – ikke av den tid som Holmboe, Wergeland og Lassen levde i.
I Holmboes oversettelse kommer det frem allerede i tredje kapittel at Jesu lære er en del av islam. Blant «Guds bøker» står nemlig følgende listet opp sammen med Koranen og «Davids salmer» (Salmenes bok): «Evangeliet til profeten Jesus (Fred være med ham!)».
Lotherington får seg likevel til å skrive: «Min teori er at Wergeland aldri leste noe mer enn oversetterens forord.» (sic!)
Slike personlige teorier i 2020 har generelt begrenset interesse – men dette fra Lotherington faller jo på sin egen urimelighet. Wergeland har selvfølgelig lest Birgivis tekst, som kun er på 50 sider og utgitt på norsk noen år tidligere i en populærutgave beregnet for ungdom. Med formuleringen ovenfor påstår Lotherington ikke bare at Lassen taler usant, han spotter også intellektet og leseevnen til nasjonalpoeten Wergeland.
Lotherington unnlater å nevne at Wergeland skriver dikt som hyller den sufimuslimske poeten Sa’di (c. 1210–1290). Ei heller kommenterer han at jeg i min tekst drøfter hvordan Wergeland i 1844 roser det muslimske Marokko for å behandle jødene så bra – noe to jødisk-marokkanske handelsmenn (de «egentlige opphavsmenn til jødenes emansipasjon/frigjøring») opplyser den norske poeten om da han møtte dem i Paris i juli 1831.»
AVSLUTNING:
«Deisme, Avicenna og islam
La oss til slutt se bort fra dagens lutherske aktivister, de som prøver å gjøre Wergeland til kristen eller til «sin egen». Et annet spørsmål jeg har fått, er hvordan det kan ha seg at Wergeland i mai 1845 skriver at han dør som både «Deist og Allahs oppriktige dyrker» samt «som deist og som en Allahs bekjenner»:
Står ikke den opplysningsorienterte deismen, der man setter fornuften først i sin gudstro, i kontrast til islam?
Nei, ikke tradisjonelt, viser ny forskning. Snarere kan man forstå deismens som oppstått i nettopp islam og i muslimske land. I Scepticism in Classical Islam: Moments of Confusion (2013) påpeker Georgetown-professor Paul L. Heck for eksempel følgende om den sentrale persiske filosofen Avicenna (Ibn Sina, 980–1037):
«Avicenna var ingen ateist. Islam gjennomsyrer hans filosofi. Men hans tenkning er kvasi-deistisk. Han forklarer religionen, inkludert profetiene, med fornuftens rasjonalitet …»
Eller som professor Sayed Hassan Hussaini ved Catholic University of America and George Washington University konkluderer i fagartikkelen «Islamic Philosophy between Theism and Deism» (2016): «all islamsk filosofering skjer innenfor en veldig sofistikert deistisk tilnærming» («… all Islamic philosophizing happens within a very sophisticated deist approach»).
Deismen, Tufail og Europa
Spesielt når man ser på de mange ulike sufimuslimske retningene, blir en deistisk tilnærming til islam naturlig. Holmboe og Wergeland levde tross alt på en tid hvor man ikke kjente til moderne, fanatiske fortolkninger av politisert islam – som i Saudi-Arabia fra statens opprettelse i 1932 eller i Iran etter Khomeinis maktovertagelse i 1979.
Wergeland tenkte og åndet snarere i en tid hvor mange ennå forbandt deismen med muslimske land og tenkere – og der det var åpenbart for alle opplyste at de var mer religiøs toleranse og åpenhet i ottomanske og muslimske land enn i protestantiske.
I professor Mark Sedgwicks bok Western Sufism: From the Abbasids to the New Age (Oxford University Press, 2017) fremheves den sentrale posisjonen til Ibn Tufail (Abubacer, 1105–85), fra Granada-regionen i dagens Spania. Tufail var inspirert av Avicenna og sufismen, og i Tufails allegoriske roman Den selvlærte filosof (Hayy Ibn Yaqzan) kommer det frem hvordan Hayy, som vokser opp alene på en øy i Indiahavet, lærer seg siviliserte tanker og (muslimske) verdier kun gjennom egen fornuft.
Allerede i 1349 ble Tufails roman oversatt fra arabisk til hebraisk av jødiske Moses Norboni i Barcelona. Den ble en bestselger, og før sin død i 1494 oversatte Firenze-humanisten Pico della Mirandola boken til latin. I England kom en latinsk oversettelse først i 1671, og i Nederland fikk filosofen Spinoza, som var påvirket av muslimske tenkere som Avicenna og Al-Farabi, en bekjent til å oversette Den selvlærte filosof året etter. Tufails bok ble oversatt til engelsk i 1686.
På denne tiden oppfattet og leste «de fleste den som deistisk», påpeker Sedgwick. Den arabiske romanen fikk en enorm utbredelse og popularitet rett før deismen påvirket Europa med full kraft utover på 1700-tallet. Tufails «sufi-deistiske» roman inspirerte også blant andre Daniel Defoe og hans Robinson Crusoe (1719).
Det bør slik ikke overraske at Wergeland 17. mai 1845, på dødsleiet, skrev til sin far:
«Mine begreper om Guds storhet og egen litenhet oppfyller meg med stor trøst. Jeg dør som deist, som Allahs oppriktige dyrker.»
For 175 år siden levde og døde Henrik Wergeland som opplyst. Dessverre kan vi ikke kalle de siste års smålige Wergeland-debatt i Norge for noe slikt.
* Dag Herbjørnsrud er Utrop-spaltist og grunnlegger av Senter for global og komparativ idehistorie (SGOKI): www.sgoki.org. Herbjørnsrud har skrevet mer om Wergeland, jødedom og islam i bøkene Norge – et lite stykke verdenshistorie (2005) og Globalkunnskap. Renessanse for en ny opplysningstid (2016). Siste bok: Gå inn i din tid: Thomas Hylland Eriksen i samtale med Dag Herbjørnsrud (Res Publica, 2019 – pocket 2020). Epost: dag.h@utrop.no
