I en ny artikkel 16. mai 2020 kunne Utrop for første gang publisere en oversettelse av hva nasjonaldikteren Henrik Wergeland (1808-1845) uttalte på dødsleiet til sin venn, juristen Wilhelm Lassen. I Dag Herbjørnsruds Utrop-tekst «Henrik Wergeland ville dø som ‘Allahs dyrker og bekjenner’ 17. mai» siteres det fra Lassens referat, som ble skrevet ned på fransk og norsk i 1845, men først publisert i tidsskriftet Edda i 1918 (Gerhard Gran var da redaktør, mens senere professor Francis Bull, se nedenfor, var redaksjonsassistent). Nederst i Utrop-teksten gjengis en oversettelse utført av dr.stud. Naïd Mubalegh.
På grunnlovsdagen 17. mai 1845 skrev Wergeland til sin far, presten på Eidsvoll, at han dør som «Allahs oppriktige dyrker». Og samme dag uttalte poeten til Lassen at han ville dø som «Allahs bekjenner». Henrik Wergeland hadde da også nylig lest den «tyrkiske katekisme», oversatt til norsk av Chr. Holmboe i 1829, og bare noen uker før han døde, uttalte han til vennen at han syntes islam var «utmerket og langt overlegen de dogmene vår religion (kristendommen) forkynner».
Utdrag fra Herbjørnsruds artikkel:
«Verken på Wergelands tid eller i 1918 var det spesielt kontroversielt å hylle islam i Norge. Allerede i 1829 hadde orientalisten Christopher Andreas Holmboe oversatt Tyrkisk katekismus, også kalt «tyrkernes troslære». Dette var en oversettelse av den sunni-muslimske imamen Muhammed Birgivi (d. 1573) sitt populære hovedverk Vasiyyetnâme («Veiledningsboken»).
Den norske introduksjonen og notene gir en balansert fremstilling av religionen og muslimer. Holmboe betoner da også at det er hele 73 ulike retninger innen islam. Den hendige boken har undertittelen «Til bruk for ungdommen», og den er da også på kun 80 sider. Øyensynlig er det denne oversettelsen som Wergeland refererer til i utsagnet sitert innledningsvis.
Vi kan her bemerke at europeiske naturvitere, filosofer og forfattere i århundrer før Wergeland hadde hatt et positivt forhold til bidragene fra arabere, persere og muslimer generelt:
I den første fasen fra 1100-tallet ble de «arabiske tall» tatt i bruk: Medisinens kanon av persiske Ibn Sina (Avicenna) var pensum for europeiske leger i fem århundrer. Og Kopernikus viste til en rekke arabiske astronomer i sitt hovedverk om at jorden går rundt solen.
I den andre fasen ble arabisk filosofi tatt opp i europeisk kultur – både Dante på 1300-tallet og Rafael på 1500-tallet plasserer Ibn Rushd (Averroes) sentralt i sine hovedverk.
I den tredje fasen ble muslimenes poesi og religiøse toleranse vektlagt, noe vi ser i den europeiske romantiske perioden på begynnelsen av 1800-tallet: Goethe gjendiktet den persiske nasjonaldikteren Hafez. Mens Wergeland ærer den sufimuslimske poeten Sa’di (f. 1210) og hans hjemby Shiraz i diktet «På sykeleiet» (1844):
«Ak, blomstrer som i Gulistan/som Shiraz’ centifol» (en centifol er en hybrid-rose, red. anm.).
Wergeland viser her til Sa’dis hovedverk Rosehagen (Gulistan, 1258). Det bør slik ikke overraske dersom Wergeland viser seg å ha et livssyn som er i samsvar med sufi-muslimene og fritenkeren Sa’di.
Nye akademikere polemiserer mot Lassen
De siste par tiårene har norske akademikere som Dagne Myhren Groven, Odd Inge Storsveen og Tom Lotherington gått ut i mediene og diskreditert både Lassen og hans private nedtegnelser – til fordel for et mer protestantisk-luthersk narrativ. Disse akademiske utspillene står i kontrast til hvordan de eldre Wergeland-nestorene Francis Bull, danske Aage Kabell og Hans Heiberg omtalte Wergelands forhold til islam og Allah på henholdsvis 1930-, 50- og 70-tallet.
I tillegg har den sjiamuslimske konvertitten Trond Ali Linstad, som støtter Iran-regimet, brukt Wergeland for å reklamere for eget livssyn på Koranen.no. Men også dette blir skjevt. En lesning av hele Wergelands forfatterskap viser at både en klassisk luthersk og en tradisjonell sjia-muslimsk fortolkning vil gi et skjevt bilde av kompleksiteten i dikterens livssyn.»
«Men både Bull, Ustvedt og de andre Wergeland-kjennerne har unnlatt å nevne noe av det mest interessante, nemlig hva Lassen skrev på norsk om hva Wergeland uttalte 17. mai 1845. Jurist Lassen forteller at han da bar sin harpe opp til Wergelands nye hjem i Pilestredet, etter at poeten måtte flytte ut av Grotten. Kreftene hadde begynt å avta, dikteren fikk ikke sett opptoget med feiring, og Lassen tok med seg sin harpe for å spille for den syke. Samtalen dreide seg mot blomster – Wergeland argumenterte for at rosen og en gyldenlakk var de vakreste. Og så, skriver Lassen:
«Hans gyldenlakk og kanarifugl var også de ting som i hans øyne ga det beste bevis på hvor vidunderlig denne Verden var, ved hvilken anledning han oppleste for oss noen korte aforismer, hvori han hadde nedskrevet noen av sine trosgrunnsetninger. Disse begynte med at han ville dø som deist og som en Allahs bekjenner.»
Vi kan her se hvordan ordlyden er ganske lik den som Wergeland brukte i brev til sin far samme dag, nemlig da han skrev at han dør «som Allahs oppriktige dyrker». Lassen viser da også til dette brevet til Eidsvoll, stilet til faren.
Juristvennen påpeker altså at Wergeland hadde skrevet ned noen «trosgrunnsetninger», som begynte med denne «Allah-bekjennelsen». Men disse grunnsetningene er ikke å finne i det store Dokumentasjonsprosjektet, fra blant annet Universitetet i Oslo, en oversikt basert på en 23-bindsutgave utgitt mellom 1918 og 1940.
Og som Tom Lotherington påpekte i Vinduet i 2015, er heller ikke Lassens originale manus å finne – verken i Riksarkivet eller i Nasjonalbibliotekets håndskriftsamling. Som Lotherington konkluderer: «Manuskriptet er forsvunnet.» Heldigvis har vi den trykte versjonen i Edda, nummer 9, 1918.»
Kristendommen «ryster den sunne fornuft»
«Lassen fortsetter i sitt referat fra samtalen med Wergeland 26. mai. Her følger et utdrag som ikke er publisert på norsk tidligere (i sin biografi fra 1972, oversetter ikke Heiberg setningene før «Moses»):
På dette viset, og når den var i gang, gled samtalen over på den kristne religionen, som den døende satte langt lavere enn tyrkernes og jødenes. Moses, Jesus Kristus og Muhammed (Mahomed) var ifølge ham navnene på tre mennesker som har fylt universet med sin storhet, uten at noe kunne berettige forrangen man gir til vår guddommelige frelser. Fantes det noe mer absurd enn å påstå at vi, for vår frelses skyld, trengte et mellomledd som kunne å føre vår sak foran guddommen? På toppen av det hele ryster den hellige skriftens skildring av verdensfrelserens unnfangelse gjennom den hellige ånd både anstendigheten og den sunne fornuft.»
Vi kan se hvordan Wergeland her uttrykker at han setter kristendommen «langt lavere» enn islam og jødedom. Og i likhet med den muslimske tro likestiller og ærer han Moses, Jesus og Muhammed som store mennesker. Wergeland kaller troen på Jesus som mellomledd overfor en guddom for «absurd». Og han bruker «den sunne fornuft» for å avvise den kristne troen på «den hellige ånd». Lassens referat samsvarer, eller motsier ikke, hva Wergeland ellers uttrykk for de siste månedene av sitt liv.
Wergeland fremstår kort sagt som en fritenker, med panteistiske og deistiske trekk. Men også som noe mer. Han synes å søke en tro på noe guddommelig i tråd med en monoteistisk lære, noe han har funnet i den nevnte katekismen oversatt av Holmboe: den 90 sider lange oppsummeringen av islam fra den tyrkiske imam Birgivi. Lassen fortsetter:
«Det er bare den overnaturlige åpenbaringen han avviser, og når det kommer til religion, forholder han seg til tyrkernes lære, som han nettopp hadde lest på ny, og som han mente var utmerket og langt overlegen de dogmene vår religion forkynner. Og når alt kommer til alt, hvordan oppførte de kristne seg mot sine annerledestroende brødre! Alltid som monstre, med jern og ild.»
Her ser vi hvordan Wergeland «nettopp hadde lest på ny» den tyrkiske katekismen med en oppsummering av islam, noe som er langt mer opplysende enn å lese Koranen på egenhånd. Den muslimske lære er både «utmerket» og «langt overlegen» kristendommen. I tillegg kan vi se hvordan Wergeland reagerer på kristne europeeres oppførsel i andre land, dette er midt under kolonitiden, ulovlig ran av land i Afrika, Asia og Amerika og med slaveri av fargede i full drift i USA: «alltid som monstre, med jern og ild.»
Men i juli 1831 inntreffer en skjellsettende opplevelse, skal vi tro Wergelands egen beretning «De egentlige opphavsmenn til jødenes emansipasjon». Dette er også en tekst han skrev under de siste måneder av sitt liv – og den ble først publisert etter hans død, som tekst nummer 24 i tekstsamlingen Hassel-Nødder. Her kommer det frem at det er to jødiske handelsmenn fra det muslimske Marokko som er de «egentlige opphavsmennene» til «jødenes frigjøring» i Norge. Dikteren synes i tittelen å forskuttere at et flertall på Stortinget i 1851, seks år etter hans død og tolv år etter at han leverte inn forslaget i 1839, endelig skal oppheve jødeforbudet i paragraf 2 i Grunnloven. For jødene er jo ennå ikke frigjort når han skriver dette på dødsleiet.
I «opphavsmenn»-teksten erindrer Wergeland hvordan han en vårdag i 1839 ligger på sofaen i Grønlia, da han med ett kommer på at han ennå har noe tobakk fra reisen til Paris åtte år tidligere. Han ber assistenten Johannes hente tobakken …»
Det er når han røyker den tobakk, som han kjøper av dem, at Wergeland åtte år senere med ett husker hva de fortalte ham: «Jeg erindret iblant hvert annet ord jeg hadde talt med dem om deres stilling i Marokko og at de hadde sagt at den var tålelig (sett opp) imot flere kristne land. Tanken om jødenes stilling hos oss var den neste. Jeg fant den skjendig.»
Og dermed satte han seg ned og begynte å skrive på sitt forslag til Stortinget om å oppheve jødeforbudet i Norge, noe som ble sendt i juni 1839. I dette grunnlovsforslaget skriver Wergeland at jøder i både Orienten og i Afrika «i det hele behandles menneskeligere av Mohamedanerne», altså av muslimene.»
Større «brødreømhet» hos tyrkere
I flere andre tekster på 1840-tallet fremhever Wergeland toleransen hos muslimene – eller «tyrkerne», som da har makten på Balkan og i Nord-Afrika. I diktet «Røst i Ørkenen» skriver han for eksempel: «Ville gran vil gi ly/ liksom man finner hos/ tyrker og barbarer større/ brødreømhet enn hos oss!»
Mens han i diktsamlingen Jødinnen (1844) går ut mot fordommene mot de muslimske ottomanerne. I teksten «Tyrken», fra samme år, fremhever Wergeland beretninger om de gjestfrie muslimene. Han skriver blant annet om hvordan en tyrkisk mann er villig til å ofre sitt liv for en fransk kaptein som har hjulpet ham.
Kort sagt: Det er ikke noe oppsiktsvekkende at Henrik Wergeland 17. mai 1845 skriver til sin far at han dør som «Allahs oppriktige dyrker». Ei heller bør det overraske at han til sin venn, juristen Wilhelm Lassen, samme dag uttaler at han vil dø som «en Allahs bekjenner».»
LES HELE TEKSTEN I UTROP – INKL. OVERSETTELSEN:
