«Kvinner skjules i filosofien«, er tittelen på idéhistoriker Dag Herbjørnsruds kronikk hos Kilden 10. oktober 2019.
(Kilden kjønnsforskning.no er et nasjonalt kunnskapssenter for kjønnsperspektiver i forskningen, og det ble etablert av Norges forskningsråd i 1998 som Kvinne- og kjønnsforskningens InformasjonsLinje og Dokumentasjonsenhet i Norge (KILDEN). I dag er dette en faglig uavhengig enhet, administrativt underlagt Forskningsrådet.)
Ingressen i kronikken: «Kampen for flere kvinner på filosofipensum bør ikke ekskludere fargede kvinner eller det globale sør. Interseksjonell bevisstgjøring styrker alle, skriver Dag Herbjørnsrud.«
Utdrag: «I innledningen til Det annet kjønn (1949) skriver Simone de Beauvoir at kvinner ofte knytter seg mer til «egne» patriarkalske menn enn til andre kvinner. Hun skriver: «Hvis de er borgerkvinner, er de solidariske med borgerskapet og ikke med proletariatets kvinner; hvis de er hvite, er de solidariske med hvite menn og ikke med svarte kvinner.»
Selv hvite feminister har vist seg mer solidariske med hvite menn enn med fargede kvinner. Beauvoir beskriver hvordan denne alliansen – båndet til et undertrykkende system – bidrar til at kvinner blir «det annet kjønn».
Beauviour tok for seg kvinnekampen på alle kontinenter. Under Algerie-krigen utga hun, med den tunisiske advokaten Gisela Halimi, boken om den fengslede, algeriske frihetskjemperen Djamila Boupacha (f. 1938). Boken, Djamila Boupacha, bidro til at den muslimske kvinnen ble løslatt, etter at hun ble torturert og voldtatt i fransk fengsel.
70 år senere er Beauvoirs klassiker aktuell igjen. Nå har vi nye medieoppslag om det mannsorienterte filosofifaget i Norge: Om ex. phil spesielt, om pensum generelt, om NTNU-ansettelsen av ti menn til ti nye filosofistillinger.»
«En slik forståelse av filosofien er en arv fra kolonitiden. Isokrates, som var eldre enn Platon, og antikkens grekere insisterte på at filosofien først kom fra Egypt, noe den religionskritiske, egyptiske teksten «Vær en skribent» av Irsesh (cirka år 1200 fvt.) er et tegn på. Mens Aristoteles understreker i Politikk at det eldste, beste og mest stabile styre var i fønikiske Kartago, i dagens Tunisia.
Da filosofihistorien til Diogenes Laërtius (cirka 200) ble utgitt på fransk i 1758, ble en kvinne valgt til forsiden for å illustrere filosofien. Kvinnelige filosofer som Theodora av Alexandria ble omtalt, mens kinesiske Konfucius ble viet hele 90 sider. Så slo den nye kolonitiden og rasismen inn over faget. Kant erklærte at «en kvinnes menneskelighet er av null interesse» for en mann. Og at «menneskeheten er på sitt mest perfekte i den hvite rase». Kun hvite menn ble definert som tenkende og rasjonelle.»
«I dag gir man isteden norske studenter et kolonisert narrativ som gjør at de kan «kjenne seg igjen i pensum». Dette gjelder ikke kun på filosofi. I litteraturfaget mangler Murasaki Shikibu (f. 973) og hennes psykologiske og «moderne» roman Genji (1021), verdens eldste roman. På sosiologi får man en mangelfull forståelse av faget når man nå ikke leser Ibn Khalduns klassiker fra 1377 eller Ida B. Wells’ (1862–1931) sosiologiske analyser.
Det er derfor avkolonisering vil forbedre akademia. Men spørsmålet er om vi vil erkjenne at en rekke av dagens akademiske hovednarrativer bygger på kolonial identitetspolitikk.
Vi kan minnes Beauvoir: Det blir verken frigjøring eller balanse hvis vi nå inkluderer kun europeiske kvinner, fordi de er europeere. En lesning av kvinner fra det globale sør, og av mannlige likestillingsfilosofer som etiopiske Zera Yacob (1599–1672) og hans rasjonalitetsorienterte Undersøkelsen (1667), vil gavne oss alle.
Interseksjonalitet er slik et nyttig begrep, noe Toril Moi drøfter i sin siste bok Revolution of the Ordinary: Literary Studies after Wittgenstein, Austin, and Cavell. Begrepet ble lansert i en fagartikkel i 1989 («Demarginalizing the Intersection of Race and Sex: A Black Feminist Critique of Antidiscrimination Doctrine, Feminist Theory and Antiracist Politics») av jusprofessor Kimberlé Crenshaw, som oppdaget hvordan fargede kvinner ble diskriminert både på grunn av hudfarge og kjønn – samtidig.
Crenshaw avslutter sin moderne klassiker med et ønske om å «utvikle et språk» som gir «grunnlag for samling». Hun konkluderer slik, om inkluderingen av dagens marginaliserte: «Når de kommer inn, kommer vi alle inn.»»
