I Ny Tid-essayet «Afrikansk-amerikanske tenkere og kritiske rasestudier» tar idéhistoriker Dag Herbjørnsrud opp den pågående kampen mot kritisk raseteori (Critical Rase Theory, CRT) og svarte forfattere i USA. Teksten begynner med Afrika-fødte Phillis Wheatley og hennes tekster fra 1760-tallet, men det vises også hvordan jusprofessor Kimberlé Crenshaw og andre teoretikere nå forbys av flere delstater, samt hvordan en lignende sensurretorikk i 2021 også har nådd Danmark og Norge.
Essayet ble publisert på nett 10.09.2021. Ingress:
«RASETEORI: I USA forbyr republikanere studier av rasisme. I Danmark har Folketinget vedtatt at universitetene er «europeiske». Viktor Orbán i Ungarn fikk fjernet kjønnsstudier, og i Polen er sosialantropologi blitt et yndet hatobjekt. I Norge nedsetter regjeringen en kommisjon grunnet frykt for debatt om «rasistiske strukturer». Norsk offentlighet har kopiert dette høyrevridde narrativet fra USA – forestillingen om at kritisk raseteori, altså akademisk kunnskap, skal være et «samfunnsproblem». Bakgrunnen er en afrikansk-amerikansk intellektuell arv som begynte med tenkeren Phillis Wheatley for over 200 år siden.»
Utdrag fra Herbjørnsruds tekst:
«‘I hvert menneskes bryst er det innsatt et prinsipp som vi kaller ‘kjærlighet til frihet’; det tåler ikke undertrykkelse, og det higer etter oppfyllelse.’
Med disse ordene om higen etter frihet introduserte poeten Phillis Wheatley (1753–1784) en universell menneskerettighetstenkning til de nordamerikanske koloniene. Sitatet over er hentet fra hennes innlegg i avisen Connecticut Gazette i mars 1774. I samme tekst tar hun til orde for svartes «naturrettigheter», siden «sivil og religiøs frihet er så uadskillelig forent at det ene gir liten eller ingen glede uten det andre».
Wheatley hadde en viss bakgrunn for å lansere slike radikale og allmennmenneskelige ideer. Hun kjente selv på den urettferdige verdensordenen som rådet: Grunnet sin hudfarge var Wheatley blitt kidnappet som åtteåring fra sin mor og far i dagens Senegal-Gambia-region i Vest-Afrika. Så ble hun tvangssendt over havet – før hun ble solgt som slave til en hvit familie i Boston.
Wheatley utviklet til gjengjeld en engelsk skrivekunst så blendende at hun allerede som 20-åring kunne dra til London og få utgitt Poems and Various Subjects: Religious and Moral (1773). Dette ble den tredje diktsamlingen som ble utgitt av en kvinne fra dagens USA. Da Wheatley kom tilbake, fikk hun sin frihet. Som 22-åring sendte hun høsten 1775 et spesialskrevet dikt til den kommende presidenten, europeisk-amerikanske George Washington. Han takket henne varmt for diktet – i et brev der han omtaler hennes «store poetiske talent» og hennes genialitet («this new instance of your genius»).
Washington sendte Wheatleys poesi videre, og i april 1776, tre måneder før USAs uavhengighetserklæring, trykket opplysningstenkeren Thomas Paines hennes hyllingsdikt i Pennsylvania Magazine. Paine opplyste at diktet var skrevet av «den berømte Phillis Wheatley, den afrikanske poetinnen, og presentert for hans eksellense general Washington». Wheatley var i praksis altså USAs første «hoffpoet».
Parallellen er slik slående til det som skjedde 245 år senere, treffende nok i selveste Washington D.C., i januar 2021. Da fremførte nemlig poeten Amanda Gorman (22 år gammel, som Wheatley) sitt nå legendariske dikt «The Hill We Climb» ved innsettelsen av president Joe Biden og visepresident Kamala Harris. Wheatley er da også blant de forfatterne som Gorman forteller hun er inspirert av.
Det er i det hele tatt slående i hvor stor grad USAs, og dermed mye av den moderne verdens, intellektuelle utvikling er blitt formet gjennom erfaringene og bidragene fra den afrikansk-amerikanske befolkningen. Og da ofte i kontrast til overgrepene og neglisjeringen fra deres europeisk-amerikanske medborgere.
På Wheatleys tid utgjorde de med afrikansk bakgrunn over 21 prosent av USAs befolkning – utenom de med urfolksbakgrunn. I dag er andelen afrikansk-amerikanere halvert, grunnet enorm innvandring av hvite europeere på 1800- og 1900-tallet. Tross de afrikansk-amerikanskes mindretall ser vi gang på gang hvor avgjørende deres har vært for å utvikle USAs moderne idéhistorie. Dette kommer ikke minst frem i vårens kompakte antologi African American Political Thought. A Collected History (Chicago University Press), redigert av Melvin L. Rogers ved Brown University og Jack Turner ved Washington University. Her presenterer de 30 av de viktigste afrikansk-amerikanske tenkerne i egne kapitler.
Samlingen begynner med nevnte Wheatley, før den fortsetter med tenkere som David Walker (f. 1796), forfatteren av antislaveriappellen An Appeal to the Colored Citizens of the World. Forfatteren og skolegrunnleggeren Harriet Jacobs (f. 1813). Redaktøren og den oratoriske begavelsen Fredrik Douglass (f. 1817), som holdt en avgjørende tale for hvite feminister under Seneca Falls-konferansen i 1848. Feministen Anna Julia Cooper (f. 1858), som tok doktorgrad i historie ved Sorbonne. Gravejournalisten Ida B. Wells (f. 1862), som dokumenterte lynsjingen og kriminaliseringen av svarte etter det formelle slaveriets slutt. Den legendariske sosiologen W.E.B. Du Bois (f. 1868), med doktorgrad fra Harvard. Og Zora Neale Hurston (f. 1891), sosialantropologen som er kjent for å ha dokumentert rasekamp på begynnelsen av 1900-tallet.
Dette var noen av dem som ble født i løpet av 1800-tallet. Av de sentrale 1900-tallsfødte som gis fyldig gjennomgang i boken African Political Thought, er slike som James Baldwin, Malcolm X, Martin Luther King jr., Toni Morrison, Audre Lorde, Angela Y. Davis og Cornell West.
Felles for alle synes å være motstanden mot menneskehat og kampen for menneskeverdet – utført på ulike måter mot rasisme og hvit overlegenhetsideologi. Dette er den relativt nyutviklede idégiften som ødelegger samfunnsveven også for hvite folk flest. I sum viser disse pionerene at de gang på gang har gått foran før de i praksis synes å ha fått «rett» til slutt: Ingen er fri før alle er fri.
De hvite, privilegerte stemmene har sjelden stått seg like bra – spesielt ikke hvis teori settes opp imot praksis og ses i den historiske etterpåklokskapens klarere lys. Rogers og Turner påpeker i antologiens forord at disse mest sentrale afrikansk-amerikanske tenkerne ofte blir omtalt som å ha «utøvd en mer grundig gjennomgang av konsekvensene av amerikansk borgerskap enn deres hvite samtidige, at de har vært mer sannferdige overfor prinsippene i uavhengighetserklæringen, og at de har sørget for en dypere form for forståelse av amerikansk borgerskap enn det man kan finne hos deres kolleger».
Faktisk er afrikansk-amerikanske kvinners innflytelse større enn verket African American Political Thought gir inntrykk av. Og jeg tenker da ikke bare på sentrale navn som aktivisten Tarana Burke, som i 2006 var den som lanserte MeToo-begrepet, som et tiår senere skulle gå viralt globalt. Burke brukte MeToo som uttrykk etter at hun ikke hadde klart å gi et skikkelig svar til en 13-årig jente som hadde blitt misbrukt. Slik ville hun skape oppmerksomhet rundt seksuelt misbruk og trakassering spesielt mot unge, svarte kvinner fra lavere økonomiske samfunnslag, slik Store norske leksikon nå så riktig påpeker i sin artikkel om MeToo. Det er nok for tidlig å inkludere Burke i kanon. Og det samme gjelder de tre afrikansk-amerikanske kvinnene – Alicia Garza, Opal Tometi og Patrisse Cullors – som i 2013 lanserte hashtagen BlackLivesMatter for å protestere mot de ustraffede drapene på svarte (se undersak).
Men av de store navn jeg savner i antologien, og som det i 2021 ikke er for tidlig å inkludere, er et kapittel om Sojourner Truth (1797–1883, f. Isabella Baumfree). Hun er av Smithsonian Magazine blitt kåret til et av USAs hundre viktigste mennesker gjennom tidene. Truth ble født som slave, men klarte å kjempe seg fri før hun utga boken The Narrative of Sojourner Truth: a Northern Slave (1850). Mest kjent er hun likevel for sin tale på kvinnekongressen i Akron i Ohio i mai 1851. Talen er kjent som «Ain’t I a Woman?», der hun blant annet erklærte til den hvite forsamlingen: «Dere trenger ikke være redde for å gi oss våre rettigheter av frykt for at vi skal ta for mye, for vi kan ikke klare å ta mer enn glasset vårt kan holde.»
Både Angela Davis og Audre Lorde synes for meg å leve opp til Truths tenkning og aktivisme – som med Lordes utgangspunkt i lesbisk svart feminisme. Det skal sies at årsaken til at Truth ikke ble inkludert i African American Political Thought, var at en bidragsyter ikke leverte sin tekst.
Diskriminert både som fargede og som kvinner
Men jusprofessor Kimberlé Crenshaw (f. 1959) hadde Rogers og Turner uansett ikke påtenkt et kapittel om. Og da går de glipp av den helt sentrale rollen hun har fått de senere årene, noe som bare glimtvis kommer til sin rett i antologien:
Med fagartikkelen «Demarginalization the Intersection of Race and Sex» (1989) lanserte Crenshaw det nå mye brukte begrepet «interseksjonalitet», eller «veikryssanalyse». Dette gjorde hun for å forklare hvordan fargede kvinner blir rammet av diskriminering både som fargede og som kvinner – samtidig. Ikke så ulikt budskapet til Truth på 1850-tallet, hun som kjempet for å få rettigheter ved å bli anerkjent både som kvinne (blant hvite kvinner) og som likeverdig menneske (i samfunnet generelt).
Hvordan fungerer et hierarkisk hudfargesystem på et mer strukturelt, institusjonelt og «usynlig» plan – som i praksis sikrer hvite realpolitisk og realøkonomisk makt i USA?
Crenshaw var også sentral i utviklingen av «kritisk raseteori», «Critical Race Theory» (CRT). Dette var et begrep hun skapte gjennom å lansere workshopen «New Developments in Critical Race Theory», i 1989 – en reaksjon på at Harvard University nektet å ansette en ny farget akademiker etter at jusprofessor Derrick Bell protesterte mot Harvards manglende vilje til å gjøre forskning på hvordan rasetenkning preger det juridiske systemet. CRT studerer slik ikke rasismen på et individuelt nivå. Snarere ser man her på hvordan et hierarkisk hudfargesystem fungerer på et mer strukturelt, institusjonelt og «usynlig» plan – noe som i praksis sikrer hvite realpolitisk og realøkonomisk makt i USA.
«Kritisk raseteori» (CRT) er slik et dyptpløyende, analytisk verktøy for å analysere systemisk rasisme i samfunnet (et mer konkretisert prosjekt enn Derricks «kritiske juridiske studier» (Critical Legal Studies, CLS) fra 1970-tallet).
Trump og Fox News
Kritiske rasestudier kan for eksempel være nyttig for å forstå hvordan 53 prosent av hvite kvinner, og 57 prosent av hvite menn, stemte på president Donald J. Trump i 2020. Utrolig nok økte hvite kvinners stemmegivning med seks prosentpoeng på Trump i forhold til i 2016. Uten en enorm innsats fra afrikansk-amerikanske velgere, og da spesielt fra de svarte kvinnene med 95 prosent Biden-støtte, ville Trump ennå vært president.
I praksis et forbud mot å sitere fra, og lære fra, hovedsakelig afrikansk-amerikanske akademikere.
Det er altså ikke til å undres over at Trump i september 2020 banket gjennom en presidentordre som forbød statlig undervisning om strukturell rasisme og diskriminering – også kjent som kritisk raseteori (CRT). I praksis var dette et forbud mot å sitere fra, og lære fra, hovedsakelig afrikansk-amerikanske akademikere. Trumps ordre er enda et bevis på hvor nødvendig Bells og Crenshaws kritiske raseteori er. CRT-forbudet, som i år raskt ble omgjort av Biden, er et godt eksempel på hvordan nettopp systemisk rasisme iverksettes av det offentlige.»
Norsk kvasi-intellektuell debatt
Skremmende er det også å se hvordan store deler av norsk offentlighet har kopiert dette høyrevridde narrativet fra USA – denne forestillingen om at kritisk raseteori, altså akademisk kunnskap, skal være et «samfunnsproblem». I år har «kritisk raseteori» inntil begynnelsen av august vært omtalt over hundre ganger i norske publikasjoner (registrert i mediearkivet Retriever) – uten at presisjon og dybdepresentasjon er spesielt fremtredende.
Torkel Brekke påstår i Morgenbladet at kritisk raseteori og antirasisme er «en trussel mot akademisk frihet», og en «totalitær trussel».
Første gang kritisk raseteori ble nevnt på offentlige nettsider i Norge, ser ut til være en artikkel fra Nina Hjerpset-Østlie i Human Rights Service (rights.no) høsten 2016.
Men det tok i Norge først av etter at den Civita-tilknyttede forskeren Torkel Brekke publiserte Morgenbladet-teksten «Deler av den antirasistiske bevegelsen minner om en religiøs vekkelse» i juli 2020, en drøy måned etter at tusener av nordmenn samlet seg foran Stortinget for å protestere mot menneskehatet mot, og trakasseringen av, fargede. Brekke påstår at kritisk raseteori og antirasisme er «en trussel mot akademisk frihet», en «totalitær trussel»: «Jeg mener at forskningstradisjonen som er den primære intellektuelle inspirasjonen til dagens vekkelse, er kritisk raseteori (CRT – Critical Race Theory) […].»
Slik ble narrativet fra Tucker og Rufo kopiert over fra Fox News og rett inn i norsk kvasi-intellektuell debatt. Men lignende fenomener har vi sett lenge i Europa: Den stadig mer totalitære Viktor Orbán i Ungarn innledet for flere år siden sin kamp mot kjønnsstudier, et studium han fikk fjernet fra landet. I Polen er sosialantropologi blitt et yndet hatobjekt, og historikere der får nå ikke lenger forske fritt på polske borgeres bidrag til holocaust – for dét var det kun tyske nazister som sto bak.
I Danmark
I mai kom en variant av denne intolerante kunnskapsforakten også til syne i Danmark: Et klart flertall i Folketinget, inkludert Sosialdemokratene, vedtok nærmest en trussel mot danske universiteter: De måtte ikke slippe til afrikansk-amerikanske tenkere og deres kritiske raseteori. I praksis er det nemlig slik innledningen til vedtaket kan forstås, om enn i kodet språkføring: «Folketinget har den forventning, at universiteternes ledelser løbende sikrer, at selvreguleringen af den videnskabelige praksis fungerer. Det vil sige, at der ikke forekommer ensretning, at politik ikke forklædes som videnskab …»
Et hovedankepunkt fra hvite politikere og akademikere har nemlig lenge vært at svarte akademikere «bare» driver «politikk forkledd som vitenskap». Ironisk nok kommer dette vedtaket fra politikere i et land som selv har støttet opp under antivitenskapelige raseteorier gjennom et par århundrer. Og som om ikke dagens koloniserte kanon på danske universiteter kan betegnes som et både nasjonalt og politisk prosjekt (apropos «politikk forkledd som vitenskap»).
Neste setning i det danske parlamentets vedtak viser hvem som står for en illiberal holdning og en kontrafaktisk historieforståelse: «Universiteterne er oprindeligt et særkende for Europa, med rødder i middelalderen.»
Men slik er historien selvfølgelig ikke. «Opprinnelig» var universiteter og høyere utdanningsinstitusjoner snarere mer et kjennetegn på arabiske land enn på europeiske i «middelalderen». Dagens moderne europeiske universiteter er nemlig først og fremst dette: et moderne fenomen. Middelalderens klosterstudier har lite med Harvard å gjøre.
Hvit makt, rasisme og kritisk raseteori
Enda et eksempel er at utdanningsminister Henrik Asheim (H) i juli nedsatte et nytt «ytringsfrihetsutvalg» for akademia. I et intervju med Aftenposten begrunnet statsråden utvalgets opprettelse ved å vise til at studenter ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) i fjor hadde kritisert det de mente var «rasistiske strukturer i pensum og læringen ved skolen». Istedenfor å rose studenter for at de er kritiske og faglig oppdatert, uttalte ministeren at slik antirasisme er å «kneble» lærere, at kritikk nedenfra er å inneha «veldig mye makt»: «I disse tilfellene får noen få studenter veldig mye makt over de ansatte.»
Utdanningsminister Henrik Asheim er ikke alene om en slik vrangforestilling.
Ministeren er ikke alene om en slik vrangforestilling. Rett før sommeren deltok jeg i en merkverdig fagsamtale, som jeg har tenkt på siden. Noen av Skandinavias fremste samfunnsforskere deltok i i en nettsamtale, og det var et noe begrenset mangfold i forsamlingen, men likevel: Med ett uttaler en av forskerne, som var det en selvfølge, at kampanjen for Black Lives Matter er det samme som «identitetspolitikk». Og ingen protesterer. Det er da jeg skjønner at jeg har havnet på feil klode. Ideer og forestillinger som for få år siden befant seg i randsonene av amerikansk diskurs, på høyrevridde tv-kanaler, er blitt en naturlig del av det skandinaviske akademiske miljøet.
Så er det ikke noe håp? Kan ikke den dominerende akademiske og intellektuelle tradisjonen i Norge forenes med oppdatert forskning på hvit makt, rasisme og kritisk raseteori? Jo, men kanskje hvis vi slutter å se på historien, pensum og medietilgangen som et «nullsumspill». Dette er nemlig budskapet i den nye boken fra afrikansk-amerikanske Heather McGhee, styreleder i Color of Change, USAs største nettbaserte organisasjon for rettigheter mellom folk av ulike hudfarge. I The Sum of Us: What Racism Costs Everyone and How We Can Prosper Together (Penguin, 2021) viser hun hvordan tanken om at svartes rettigheter går på bekostning av hvites rettigheter, er falsk.»
Resten av Ny Tid-essayet:
