«Det Benjamin Hermansen ser» er tittelen på Dag Herbjørnsruds kommentar i Utrop 22. januar 2021. Teksten ble publisert fire dager før 20-årsmarkeringen av at nynazister knivstakk og drepte Benjamin Hermansen på Åsbråten ved Holmlia i 2001. Kommentaren tar også for seg Victor Lopez (1985-2001), som ble funnet død nesten åtte måneder senere.
Utdrag fra «Det Benjamin Hermansen ser«:
«Når jeg står og ser inn i de livaktige øynene til Benjamin, kommer jeg med ett til å huske hva hans nære venn Victor Lopez (1985–2001) uttalte i minnetalen til Benjamin i januar 2001:
«Jeg vet at han ser oss nå.»
Men hva er det Benjamin ser nå, i 2021? Jo, de tankefulle øynene hans ser for eksempel at statsfinansierte NRK inviterer den høyreradikale bloggen Resett til direktesending på «Debatten». Og han ser at bloggføreren settes opp mot en Rødt-politiker, som om Resett er folkevalgt, og at NRK etterpå legger ut den ekstreme deltagelsen som humor og underholdning.
Benjamin ser også at samme NRK-program i høst inviterte høyreekstreme SIAN – der lederen på direktesending fikk peke ut tre navngitte sivile muslimer han ønsket å få deportert fra Norge. NRK opplyser ikke at den kriminelle SIAN-lederen da nylig hadde blitt dømt til 30 dagers ubetinget fengsel for hatefulle ytringer (paragraf 185). Benjamins øyne ser også at NRK, ved redaktør Knut Magnus Berge, ikke ser noen grunn til å beklage.
På Åsbråten skuer Benjamin-statuen utover bussholdeplassen og skogen i sør.
Vi befinner oss på grensen til Kolbotn og et annet fylke, en annen verden. Men i Benjamins øyne ser jeg óg noe mer. Han synes også å se hvorvidt vi lever opp til det Lopez påpekte i sin tale for Benjamin:
«Han var som en bror for meg, og jeg skal sørge for at han blir husket.»
Men Lopez er død nå. Så hvordan sørger vi, gjenlevende, for å minnes hans ord?
Benjamins øyne ser at de høyreekstreme som stormet USAs Kongressbygning 6. januar i Norge omtales som «pøbler», selv av faktasjekkerne i Faktisk.no. Men det var bevæpnede hvit makt-ekstreme, Proud Boys, nynazister og høyreekstreme som sto bak det dødelige angrepet. FBI tar nå ut terrortiltale mot dusinvis av disse, og selv president Joe Biden omtaler dem som terrorister. I Norge omtales de som pøbler. Hva har vi lært, hva har vi glemt?
I dag kan Benjamin også se at samboeren til Norges tidligere justisminister nylig ble enstemmig dømt for angrep på demokratiet. Samboeren hadde siden november 2018 forsøkt å kneble teaterstykket «Ways of Seeing» med falske anklager og iscenesatte angrep på eget hjem, godt hjulpet av norske medier som la rammeverket for dette høyreradikale konspirasjonsnarrativet.
Og Benjamins øyne ser at Norges statsminister ennå nekter å beklage at hun angrep kunstnerne i mars 2019 – under tittelen «Statsminister Erna Solberg hardt ut mot teaterregissør». Angrepet på teatret skjedde bare noen timer før saken ble snudd på hodet: PST gikk da til pågripelse av hennes egen justisministers samboer. Og han ser at Solberg-regjeringen og dets justisdepartement også i 2021 gir 1,8 millioner offentlige kroner til den islamfiendtlige bloggen Human Rights Service, en blogg som samarbeidet med den nå dømte gjennom å få det falske narrativet ut i offentligheten.
Benjamin ser at også kunstnerne Hanan Benammar og Sara Baban, medforfattere av «Ways of Seeing», først ble hengt ut som «terrorister» av regjeringstilknyttede politikere – før de så utestenges fra å få skildre sine opplevelser i mediene. De to glemmes, til tross for at de har både skrevet tekst og musikk i det svært omtalte teaterstykket, samt at de hadde hadde hovedroller som skuespillere. Det var også disse to som ble ekstra utsatt da det feilstavede «rasisit»-ordet av flere ble knyttet til dem som «innvandrere». Men selv etter dommen mot justisministerens samboer blir de to kunstnerne kun noen av «de andre» i norsk offentlighet, påpeker Benhammer på sin Facebook-profil.
Frp-topp Christian Tybring-Gjedde får på sin side store overskrifter i Nettavisen når han på Facebook «sammenligner teaterstykke med nazistene»: Avisen lar Tybring-Gjedde spre forvrengte påstander om at det er Frp-ere som er som de forfulgte jødene, mens «Ways of Seeing» er som nazister (sic!). Og journalisten bak denne teksten er Tybring-Gjeddes tidligere partikollega, og Sylvi Listhaugs eks-rådgiver, Espen Teigen. Han som sto bak den famøse Facebook-posten om at «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet».
Har situasjonen blitt bedre nå enn i januar 2001? Eller kan den ha blitt verre? Hva var det vi lærte av drapet på Benjamin – egentlig?»
Dødsfallet til Victor Lopez (1985-2001)
Når jeg vender tilbake til Benjamins blikk, er det likevel én sak jeg vet at han ville vært ekstra opptatt av: Rettferdighet for bestevennen Victor Lopez (1985-2001). Da Benjamin døde, var det nemlig Victor som ble Åsbråten- og Holmlia-ungdommenes ansikt utad. Eller som Dagbladet skrev i sitt referat 29. januar 2001: «Det alle på Holmlia vil huske fra dagen i går, er en rak, modig og voksen Victor Lopez (15), som holdt tale til Benjamin både på senteret og på Åsbråten.»
I talen for sin døde venn sa Victor:
«Benjamin ville vært stolt av meg. Han er stolt av meg. Jeg vet at han ser oss nå. Benjamin er i paradis.»
15-årige Victor våget nemlig å tale nynazistene midt imot. Men truslene tok ikke slutt etter drapet på Benjamin. Truende nynazister fortsatte å komme til Holmlia utover i 2001. Ungdommene opplevde det ubehagelig. Blant meldingene var: «Vi skal ta dere en etter en.»
Victor var den mest profilerte etter rasistdrapet. Han var Benjamin-vennen som sto opp mot høyreekstremisme og nynazisme i offentligheten. Han mottok drapstrusler helt fra Benjamins død til sin egen. Truende telefoner kom. Men politi og offentligheten fulgte ikke med. Øyensynlig trodde mange at alt var forbi, etter at 40.000 hadde gått i demonstrasjonstog mot rasisme noen måneder tidligere.
Så med ett inntraff terroren i USA, 11. september 2001. Også i Norge fikk storsamfunnet annet å tenke på enn nynazisme og rasisme. Og akkurat da skjedde det: En regntung onsdagskveld, 19. september 2001, ble Victor funnet død på en gangvei i nærheten av hjemmet på Holmlia. Han hadde dratt ut for å lufte hunden Yango. Etter å ha vært på trening og pratet med kjæresten, skulle han videre for å møte venner på ungdomsklubb. Men på et mørklagt område ble Victor funnet hengende i et tynt, lite tre. Halsen var knyttet til hundebåndet. Knærne på bakken. Yango bjeffende ved siden av.» (…)
Avslutningen:
«Idet jeg leser de kraftfulle ord Victor Lopez uttalte i offentligheten etter Benjamins død i skjebneåret 2001, minnes jeg kraften til navnebroren Victor Jara (1932–1973). Denne vitale chilenske poeten og visesangeren ble etter Pinochets kupp 11. september 1973 torturert og myrdet av høyreekstreme militsstyrker, på Chile stadion i Santiago.
Når vi tirsdag 26. januar markerer at det er gått 20 år siden drapet på Benjamin Hermansen, vil jeg i år huske på disse avsluttende ord i Lillebjørn Nilsens kampsang «Victor Jara» (1975) når jeg også tenker på Benjamins beste venn:
«Victor Jara, din sviktende stemme
bar høyt over trommenes smell!
Og vi skal love deg aldri å glemme!
Sangfugl fra Chile, farvel!»
Mer info: Minnesiden for Victor Lopez: www.victorlopez.org
Dag Herbjørnsrud er kommentator i Utrop og grunnlegger av Senter for global og komparativ idéhistorie (SGOKI).
