Stikkordarkiv: Bushra Ishaq

Faktafeil i omtalene av Bushra Ishaq

«De rokker ved vår samtids fiendebilder,» er tittelen på Dag Herbjørnsruds kronikk i Dagbladet 22.11.2017.

Teksten har en faktasjekk av anmeldelsene og angrepene på Bushra Ishaq og hennes bok Hvem snakker for oss? Muslimer i dagens Norge – hvem er de og hva mener de? (Cappelen Damm) høsten 2017.

Avslutning: «’Bushra Ishaq endrer islamdebatten,’ skrev Dagbladets Martine Aurdal da boken ble lansert. Den endringen varte noen timer, før kamphanene markerte sitt revir og fikk problematiseringen av Ishaq inn på sitt spor. Imam- og nikab-kritikeren ble omdefinert til islamist. Folk flest ble frarådet å lese boken som kan gi ny kunnskap.

Ikke så rart: Dersom funnene i undersøkelsene fra Kantar, SSB, IMDi og Ishaq blir allmennkunnskap, vil nemlig fiendebilder kanskje måtte endres. Fiendtligheten mellom oss borgere i Norge ville muligens synke.»

LES HELE KRONIKKEN HER

NB! Tittel i papiravisen: «Hersketeknikkene rår»

Oppdatering 27. november: Avisen Utrop følger opp Dagbladet-kronikken med artikkelen «– Frarådet å lese bok som kan gi ny kunnskap»

Intro: «Idéhistoriker Dag Herbjørnsrud kritiserer Bushra Ishaq sine bokanmeldere, og mener faktafeilene i anmeldelsene er for mange til å nevnes. »

27.11.: Klassekampen-spaltist og poet

Sumaya Jirde Ali omtaler Bushra Ishaq-debatten og Dagbladet-kronikken under tittelen «Brun valmue». Utdrag:

«Det har kommet mye kritikk på undersøkelsens lave svarprosent på 12,7 prosent. Ifølge professor Ottar Hellevik er dette likevel innenfor rimelighetens grenser. Undersøkelsen bør ikke skrotes, skriver han. Videre er det påfallende at anmeldelsen av Ishaqs bok i Aftenposten av Sylo Taraku, inneholdt sitatmanipulering, noe Dag Herbjørnsrud har påpekt. Sitater fra to ulike sider ble presentert som ett. Tarakus anmeldelse fikk vannet i den norske andedammen til å koke og beskyldningene til å hagle. Enkelte hevdet at Ishaq rosemalte islam og muslimer, undergravde debatten og at undersøkelsen ikke er representativ for alle norske muslimer. Mens noen mente at Ishaq unngikk de viktigste temaene, var det andre som hevdet at hun beskyttet mørkemenn, tok for lett på islamisme og terrorisme og det ene og det andre. Har man ikke en problematiserende tilnærming til islam og muslimer, begår man visst rosemaling.

Da jeg leste Aftenpostens videre dekning av boka, forsto jeg hvor ille det sto til. Forsker Jon Horgen Friberg sendte Ishaqs bok til de samme skyttergravene boken forsøkte å frelse oss fra (10. november). På Facebook skriver Friberg at han var litt motvillig til å skrive kritikken, men ble «pusha» og mast på av andre forskere. »

SHARE THIS:

Nye bøker om «Globalkunnskap»

I tre nye bøker høsten 2017 blir Globalkunnskap. Renessanse for en ny opplysningstid (Scandinavian Academic Press, 2016) omtalt på sentral plass.

Den ene er fagboken Grep om fortiden. Perspektiver og metoder i idéhistorie (Cappelen Damm Akademisk) av Ellen Krefting, Espen Schaanning og Reidar Aasgaard (red.). I det første kapitlet, «Idéhistoriefagets idéhistorie», skriver Vidar Enebakk (sek.leder ved Den nasjonale forskningsetiske komité for humaniora og samfunnsvitenskap, NESH) om bl.a. det han kaller den femte fase i idéhistoriefaget – fra 2006 til i dag:

«Et tema som nylig er blitt løftet frem er globalhistorie – forholdet mellom ‘vi’ og ‘de andre’, eller mellom Vesten og resten av verden. Det norske idéhistoriefaget har jo nesten utelukkende fokusert på den europeiske kulturarven. Vi kan si det går en linje fra Vestens tenkere (1962) og Vestens tenkere (1993) til Vestens idéhistorie 

(2012). Det kan nesten virke som om noe av arven fra den annen front fremdeles henger igjen i korridorene på idéhistorie, selv etter flere flyttinger og institusjonelle omlegginger, slik også idéhistorikeren Dag Herbjørnsrud nylig har påpekt i boken Globalkunnskap: Renessanse for en ny opplysningstid (2016). Inspirasjonen til faglig fornyelse finner han, ironisk nok, hos filosofien Arne Næss. I sine ex. phil.-bøker Filosofiens historie inkluderte Næss både indisk og kinesisk filosofi før han kom til den eldre greske filosofien…

I vår tid, med store utfordringer knyttet til migrasjon og kulturmøter både globalt og nasjonalt, er det rart at idéhistorie som fag fremdeles skal være avgrenset til Europas kultur og Vestens tenkere

Den andre boken er antologien Skal liksom liksom – passet ditt bety noe (Minotenk/Frekk Forlag), som ble lansert på Kulturhuset i Oslo 7. oktober.

I avslutningsteksten «Barn av multikulturalismen» skriver Mori Diakite, filosof og leder av Landsforeningen mot rasisme (LMR):

«Dag Herbjørnsrud, i boken Globalkunnskap – Renessanse for en ny opplysningstid, føyer seg i rekken av ‘Norges internasjonale strateger’, en rekke bestående av visjonære nordmenn som presenterer konturene for en utadvendt, inkluderende og kosmopolitisk idé om norskhet.

En idé som han sporer tilbake til en rekke av personlighetene som regnes som nasjonalhelter: Eksempler på slike helter er Henrik Wergeland, Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson og Moltke Moe. Til tross for deres ulikheter, så delte de en rekke av de samme visjonene for datidens og framtidens Norge. Ideer som at det ikke var en kontrast mellom det internasjonale og nasjonale, at det å trekke linjer og hente inspirasjon fra utlandet ikke regnes som en trussel mot vår kulturarv, men heller forsterker den, og sist, men ikke minst, at Norge har en naturlig plass som en del av den store verden.»

Den tredje boken er Bushra Ishaqs mye medieomtalte bok Hvem snakker for oss? Muslimer i dagens Norge – hvem er de og hva mener de? (Cappelen Damm 2017).  I kapittel 5, «En felles fremtid», skriver Ishaq:

«Ifølge den norske idehistorikeren Dag Herbjørnsrud handler det norske reduksjonistiske tilnærming til muslimer og islam om en mer overordnet samfunnsutvikling som få har et bevisst forhold til. Herbjørnsrud skriver i sin bok Globalkunnskap om hvordan etnosentriske ideologier får mer plass i vestlige lands forståelse av verden. Det gjelder alt fra hvordan populistiske politikere fremstiller dagens verdensbilde, til den akademiske selektivismen. Herbjørnsrud påpeker for eksempel hvordan arven fra Arne Næss, som ga innsikt i kinesiske, arabiske og indiske filosofer, nå er tatt ut av pensum på norske universiteter. Hvis vi som samfunn beveger oss mot et verdisyn som kun er opptatt av egne premisser og egenar, mister vi ikke bare evnen til å forstå annerledestenkende, men også evnen til å ivareta egenverdien av mangfold.» (s. 213-214)

Ishaq henviser også til Globalkunnskap i følgende avsnitt i kapittel 2:

«Samtidig handler en slik innsikt i global historie også om makt til å definere dagens virkelighet. Vår forståelse av historien setter premissene for hvordan vi oppfatter dagens verdensbilde, og hvilke roller ulike identiter spiller i dette bildet.» (s. 56)

 

SHARE THIS: