Uretten mot Baral på Tronfjellet

Gjennom flere år samarbeidet forfatteren Arne Garborg med den indiske professoren Baral på Tronfjellet i Alvdal. Et århundre senere blir Barals navn tilsmusset på uredelig vis i norsk offentlighet.

SGOKI-KRONIKKEN

AV BJØRN PETTERSEN ssaas@fjellnett.no

Styreformann i Swami Sri Ananda Acharya-stiftelsen www.shantibu.no

For noen måneder siden kom nok en Garborg-biografi ut. Arne Garborg. Frå bleike myr til alveland (Samlaget 2015) er forfattet av Jan Inge Sørbø, professor ved Høgskulen i Volda.

Denne boken har fått særdeles gode anmeldelser i flere riksdekkende medier. Sikkert med rette. Selv har jeg intet grunnlag for å kvalitetsvurdere det som skrives om Arne Garborg (1851–1924), men det i boken som derimot omhandler tenkeren Swami Sri Ananda Acharya (1881–1945), og som er viet et helt kapittel («Den heilage på Tronfjellet», s. 311–319), har jeg gode forutsetninger for å kunne vurdere.

Sri Ananda (også kalt Baral) var en indisk vismann, dikter, filosof og professor fra Bengal som var bosatt på Tronsvangen i Alvdal fra
1917 til sin død på fredsdagen 8. mai 1945. Oppe på Tronfjellet finner vi både Anandas grav og et minnesmerke over ham, og i Alvdal
kommunehus er en skulptur og fotografier av ham permanent utstilt sammen med noen av brevene hans. Den indiske vismannnen inviterte skandinaviske intellektuelle opp til sin seter Rama-kvædetGaurisankarseter på Tronfjellet, noe som resulterte i et unikt kultursamarbeid med Garborg: Ananda fikk oversatt sin
diktsamling 
Snøfuglar (1919), og i 1922 utkom Rama-kvædet på Aschehoug – en nynorsk oversettelse av det indiske eposet Ramayana.

I Sørbøs bok om Garborg betones imidlertid ikke slike perspektiver. Sørbøs kapittel oversvømmes snarere av rene faktafeil og forhastede slutninger om Sri Anandas liv og virke. I tillegg konstaterer jeg dessverre at nok en Garborg-tilhenger lar seg forføre av sin egen helt gjennom å basere seg på noen dagboknedtegnelser fra slutten av hans liv. Det ble da konflikt etter at Garborg hadde utgitt Rama-kvædet uten å kreditere professor Ananda i henhold til avtale, noe som gjorde at Aschehoug måtte komme med en ny utgivelse i 1924, etter Garborgs død.

Anklages for tøv

Professor Sørbø forsøker i sin nye bok ikke å finne ut av hva som egentlig hendte gjennom å undersøke de faktiske nedtegnelser som finnes fra «Ananda-siden» av saken. I stedet serveres beklageligvis den vanlige, ensidige feilinformasjonen, ispedd svært nedlatende og rent ut ærekrenkende bemerkninger, som ellers seriøse forfattere burde holde seg for gode til å sette på trykk. Sørbø skriver for eksempel på hoverende vis:

«Aambø refererer ein syrleg replikk frå Garborg: ’Ja, professoren vet alt.’ Det tok truleg professoren som hylling. I alle fall uttala han seg om svært mange tema i vitskap, historie og religion, og i alt meinte han å ha priviligerte innsikter.»

Den tendensiøse fremstillingen av Sri Anandas virke bekreftes når Sørbø anklager Ananda for å forsure avslutningen på Garborgs liv. Den indiske professoren driver bare på «med dette tøvet»:

«Profeten på Tronfjellet ser ikkje ut til å ha visst på førehand at Garborg skulle bukka under for ei ny ri, som gjekk over i lungebrann i januar året etter. Difor heldt dei fram med å forsura hans siste leveveker med dette tøvet

Sørbøs fremstilling av samarbeidet mellom de to dikterne er dessverre ikke så overraskende i norsk sammenheng. Hans biografi gjentar bare som så ofte før noen åpenbart oppdiktede gjengivelser fra Garborgs dagbok (Dagbok 1905–1923, bind V og VI, 1926 og 1927) – noen private tekster som det er uklart hvorvidt han egentlig ville ha publisert, de kom da også ut først etter hans død.

I det nasjonale Garborg-året 2001 viste NRK filmen «Arne Garborg – diktar og debattant: Ein mann det ikkje var svik i». Dette gjorde NRK uten å ha med noe om Garborgs over fire og et halvt år lange forbindelse med Sri Ananda. Samtidig kom en nyutgivelse av Garborgs dagbok, men for sikkerhets skyld hadde man da fjernet alt som Garborg hadde skrevet om relasjonen med Ananda. Disse utelatelsene gjorde at jeg skrev ferdig bokmanuskriptet Sri Ananda og Arne Garborg. Samarbeidet. Samtalene.

Siden Sørbø, som en representant for Garborg-tilhengerne, nå nok
en gang velger å spre feilinformasjon, er det på tide å ta bladet fra munnen og kalle en spade for en spade. Stridens eple er den siste bokutgivelsen til Garborg kort tid før han døde: Rama-kvædet. Eit gamalindisk dikt. På norsk ved Arne Garborg. Denne ble utgitt på Aschehoug Forlag i desember 1922, etter at Garborg hadde tatt imot en invitasjon til samarbeid om oversettelsen av det store indiske eposet Ramayana til nynorsk.

Garborg tilbrakte i ens ærend ni uker somrene 1921 og 1922 hos Sri Garborg-Baral-JPG Ananda på Tronsvangen. Der sang Sri Ananda først diktene i Ramayana tradisjonelt på sanskrit, før han oversatte tekstene til engelsk.

Fra denne engelske oversettelsen oversatte medhjelperne Einar Beer og Amy L. Edwards versene til norsk riksmål, og denne riksmålsoversettelsen var det Garborg brukte som underlag for sin nynorske oversettelse. Garborg hadde ingen kjennskap til sanskrit, og selv engelskkunnskapene hans var såpass svake at de ikke var til tilstrekkelig hjelp for ham i dette arbeidet.

Utgivelse mot oversetters vilje

Sri Ananda hadde forut for dette samarbeidet brukt de siste 20 årene av sitt liv på å finne den opprinnelige Ramayana. Målet var å gjenskape den mest originale versjonen slik rishien Valmiki måtte ha komponert den første gangen i forhistorisk tid, ut fra alle de talløse versjonene som tradisjonelt finnes i India.

Ananda ville altså utgi den aller første oversettelsen av Ramayana til et skandinavisk tungemål på en så god måte som mulig. To tiår med nitid arbeid, forskning og litterær ekstrahering skulle krones med Sri Anandas og Garborgs forente innsats. Alt dette var Garborg fullt innforstått med før den første utgivelsen av Ramayana. Han hadde også fått med seg Sri Anandas lange innledning til boken, samt de profesjonelle fotografiene av de to sammen under samarbeidet, som skulle innlemmes i boken, da han ved arbeidsslutt på Tronsvangen ble overrakt manuskriptet for å bringe det til forleggeren i Oslo.

Overraskelsen var stor for mange da Aschehoug så utgir verket som Garborgs bok. Sri Anandas navn er ikke påført tittelsiden, hans innledning er tatt bort, og fotografiene er fraværende. I sitt eget forord nevner Garborg så vidt at han har vært så «heppen» og fått litt hjelp av en professor fra Kalkutta universitet, Sri Ananda Acharya. Altså fremstår det som om det er Garborg selv som har oversatt fra sanskrit, og at dette er hans eget verk.

Denne første utgaven taler så klart og tydelig for seg selv hvilken forbrytelse som ble begått mot Sri Ananda. Er det virkelig så vanskelig for Garborg-tilhengerne å se dette? Har Garborg som person blitt så hellig for dem at de forblindes helt?

Ny versjon utgitt

Aschehoug og Garborg tok Ramayana-teksten og ga den ut uten Sri Anandas vitende eller tillatelse. Det fulgte så en konflikt med sakførere på hver side, der Sri Ananda kjempet for å beholde rettighetene til sitt eget verk.

Til slutt fikk Sri Ananda medhold på de fleste punktene sine, og videre distribusjon av boken ble stoppet. Det ble deretter utgitt en ny versjon på Aschehoug høsten 1924, etter Garborgs død, med navnet Valmiki: Ramayånå. Rama-kvædet. Umsett frå upphavlegt sanskrit og med ei utgreiding av Swami Sri Ananda Acharya. På norskt ved Arne Garborg.

Denne gangen ble boken utstyr med en lang innledning av av Sri Ananda, en tekst som ble oversatt til nynorsk av kulturpersonligheten og foregangskvinnen Marta Steinsvik. Og nettopp Steinsvik, som var god venn av og nærmeste nabo til Garborg på Hvalstad i Asker, var det som med rene ord og uten omsvøp fortalte om Garborgs store svik mot Sri Ananda. Hun var venn med begge parter uten å være part i saken selv.

På et tidspunkt var hun så oppsatt på at sannheten om dette skulle frem, at hun truet med å politianmelde en annen felles venn av dem alle, anarkistpresten Ivar Mortensson-Egnund, om han ikke tok mot til seg og fortalte omverdenen om hvordan Ananda hadde blitt lurt av sin venn Garborg. I brev til presten skriver Marta Steinsvik rett ut at Garborg stjal manuset fra Ananda:

«Stakkars Ivar Mortensson-Egnund! Hev du vorte so gamal no, at du ikkje lenger torer stå ved det som er sant og rett. Det burde gjera vondt, og ikkje at eg ynskjer å få ei grei fråsegn fra deg um rette samanhengen av ei sak som hev vorte allemannseige gjennom Garborgs skamlause løgnor i Dagboki … At du ikkje skjems for å skriva til meg, at Garborg ’berre hadde gjort eit lite utdrag’ av professor Barrals ’innføring’! – du som sjølv i lag med Karen fortalde meg at Garborg rett og slett hadde stole heile Rama-kvedet med umsetjingsrett og alt, so professoren ikkje lenger hadde umsetjingsretten til framande mål, til si eiga bok.»

(Marta Steinsvik i udatert brevkladd til Mortensson-Egnund, antagelig fra 1928, sitert i Ingeborg Solbrekkens bok Kors og korde. Marta Steinsviks liv og virke, 1877–1950, s. 452–454, Vidarforlaget, 2012.)

Ukjent informasjon

Hvorfor har ikke Sørbø og andre Garborg-biografer fått med seg slike perspektiver? Er de så lite oppegående at de ikke har oversikt over tilgjengelig litteratur og kilder på området? Verken Sørbø eller noen andre av dem har noen gang tatt kontakt med Swami Sri Ananda Acharya Stiftelse i Alvdal for å forhøre seg om eksisterende dokumenter. Det får så være. Men hvorfor har de heller ikke undersøkt brevarkivet etter Steinsvik? Hvorfor refererer ikke Sørbø til kapitlet Rama-kvædet (s. 311 – 322), og til ovennevnte brevkladd, i Ingeborg Solbrekkens biografi, som er offentlig tilgjengelig og inneholder «fersk» dokumentasjon om saken?

Og hva med perspektivene som fremsettes i Spelet om Garborg og Baral, av Erling Kittelsen og Arild Stubhaug fra 2010, som er basert på undertegnedes manuskript og som ble oppsatt både i Asker og i Alvdal: Hvordan har også dette dramaet unngått Sørbø og andre? Følger de overhodet ikke med? Eller kanskje vet de alt, men ønsker bare ikke at nyanser eller sannheten skal komme frem?

Garborg selv er kjent for formuleringen «Sannheten, sannheten – om den så skal føre til helvetet!» Dagens Garborg-biografer synes ikke å følge den oppfordringen, selv om sannheten i dette tilfellet snarere ville føre oss ut av et løgnaktig inferno.

Mer informasjon på www.shantibu.no

HOVEDILLUSTRASJON: Fotografi av Arne Garborg og Baral på Tronsvangen på Tronfjellet, somrene 1921-1922. Foto: Shantibu/Bjørn Pettersen (fotograf ukjent).

 

*** TILSVAR OG DEBATT ***

 

Garborg og professor Baral

AV JAN INGE SØRBØ, 21.06.2016

Bjørn Pettersen har reagert på mi framstilling av forholdet mellom Arne Garborg og professor Baral, eller Sri Ananda, slik det er framstilt i Garborg-biografien Frå bleike myr til alveland. (2015) Pettersen har rett i at eg ser dette frå Garborgs synsvinkel, difor er det på sin plass at han supplerer dette perspektivet. At han omtaler «Garborg-sida» med uttrykk som løgn, injurierande osv. har eg ikkje så stor sans for.

I mi framstilling prøver eg å visa at forholdet mellom desse to starta med gjensidig respekt, og frå Garborgs side, genuin interesse for indisk filosofi og religion. Dei samarbeidde også godt om boka Snøfuglar, der Garborg skreiv føreord. Under arbeidet med omsetjinga av Rama-kvedet, som var eit livslangt engasjement for Baral, gjekk kommunikasjonen etter kvart i stå, og Garborg vart gradvis meir skeptisk.

Eg prøver å få fram at dette også hadde å gjera med ulik stil og personlegdom: Garborg var sjølvutslettande nøktern i synet på seg sjølv, Baral var stolt og sjølvmedviten. I tillegg kom ulike erkjenningsvegar: Garborg brukte mykje av livet til å utvikla kritiske reiskapar mot religiøs autoritet, Baral utøvde religiøs autoritet. At dei trass gjennomførte samarbeidet om sjølve tekstane, er difor imponerande.

Det som skapte konflikten, var at Garborg gav ut boka med seg sjølv om omsetjar, og med si eiga, korte innføring. At han «stal manuskriptet» er ei einsidig framstilling av dette, han hadde sjølv forhandla fram ein avtale med Nygaard på Aschehoug om utgjeving. Men i staden for å omsetja Barals fyldige forord på 30 sider, skreiv han ei kort utgreiing i eige namn. Men der seier han klårt frå at han ikkje kan sanskrit, og at han difor har vore heldig å få hjelp av professor Baral, som han omtaler med sympati. Også dei opplysningane som står i forordet er henta frå han, skriv Garborg. Når Pettersen skriv at «det fremstår som om det er Garborg selv som har oversatt fra sanskrit, og at dette er hans eget verk», må det lesast mot det Garborg skriv:

«Ymist målstræv driv den høgare skulen vår (=universitetet, jis); men so langt som til Sanskrit vinn han ikkje, endå Sanskrit er mor til alle Europamåli, – til Græsk og Latin med. Men eg var so heppen at eg fekk indisk hjelp til det umsetjingsarbeidet eg her legg fram, – hjelp av ein professor frå Kalkutta universitet, som i einare tid hev vore europæar og i dei siste åri nordmann (østerdøl): Sri Ananda Achãrya. Frå honom hev eg og dei upplysningane eg her vil leggje fram til hjelp for deim som er mindre kjende med den gamalindisiske kulturen.»

At Garborg kutta forordet til Baral (eller Sri Ananda) og ikkje brukte namnet hans på tittelbladet, var diskutablet, og vart retta i den utgåva som kom etter Garborgs død. Når eg skriv om «dette tøvet» i den konflikten, tenkjer eg vel så mykje på at Baral og hans medhjelpar stadig forhøya kravet til honorar (Garborg ville dela det likt med Baral), og at han sende store rekningar til Garborg for opphaldet på Tynset.

Dette økonomiske slagsmålet fekk formørka dei siste månadane i Garborgs liv, og det fann eg, og finn eg, tøvete. Barals arbeid med formidling av indisk kultur og religion, ser eg på som seriøst.

****

SVAR TIL SØRBØ

Av Bjørn Pettersen, 28.07.2016

Takk til Jan Inge Sørbø for tilsvar til min kronikk (se over). Jeg skrev provokativt med håp om å fremkalle en reaksjon, etter mange år med kalde skuldre fra et utall forlag, tidsskrifter og dagsaviser i forhold til dette temaet.

Sørbø har likevel ikke svart på et eneste av mine direkte spørsmål til ham, og derfor fremstår hans tilsvar som litt «god-dag-mann-økseskaft” for meg.

I beste Garborg-stil, får jeg nesten si, unnlater han å svare på hvorfor han ikke har tatt hensyn til den nyeste informasjonen på området, fra Ingeborg Solbrekkens bok og fra Spelet om Garborg og Baral; hvorfor Marta Steinsviks viktige medvirkning ikke er blitt hensyntatt, og hvorfor i det hele tatt han ikke har brydd seg om å se dette fra Barals side.

Det sier seg selv at Sørbøs fremstilling av forholdet mellom Garborg og Baral da må bli veldig ensidig, og det hadde vært bedre om han hadde sløyfet hele kapitlet fra boka si. Siden Sørbø ikke nevner noe om dette, må jeg gå ut fra at han ikke har fått med seg disse kildene og således ikke har fått tatt noen stilling til dem, og det er jo litt betenkelig i seg selv for en biograf.

Jeg skal ikke gå inn på Sørbøs beskrivelse av Garborgs og Barals ulike personlighet og stil, som jeg synes er svært sort/hvit og lite nyansert, men konsentrere meg om det han mener skapte konflikten mellom dem. At Garborg ”stjal” manuskriptet til Ramayana er nok ikke mine ord, men stammer faktisk fra Garborgs beste venn, Ivar Mortensson Egnund, som gjengitt i Marta Steinsviks brev til ham. Og ikke bare ham, men flere andre som var direkte eller indirekte involverte i saken, mente det samme. Jeg gjengir derfor bare det som hos flere var gjengs oppfatning den gangen. I ettertid, med alle tilgjengelige fakta sett under ett, fremstår uttrykket ”stjeling” som en helt korrekt betegnelse på det som skjedde.

Likedan den setningen som Sørbø siterer meg på – ”det fremstår som om det er Garborgs selv som har oversatt fra sanskrit, og at dette er hans eget verk” – er også hentet fra flere andre involverte den gangen. Altså var det slik flere reagerte i konfliktens samtid. Dette kunne Sørbø ha fått med seg i forkant av sin bokutgivelse, om han hadde brydd seg om å ta kontakt med stiftelsen etter Baral, slik Ingeborg Solbrekken gjorde da hun skrev på biografien om Marta Steinsvik.

Den bitte lille anerkjennelsen som Garborg gir Baral i sitt mer journalistisk pregede forord, står virkelig ikke i forhold til noen ting forut i samarbeidet mellom dem om Ramayana, og det har alltid synes meg høyst merkelig at Garborg-tilhengerne ikke makter eller evner å ta inn over seg dette. Og det er slettes ikke ”klårt”, som Sørbø skriver, at Garborg medgir at han ikke kan sanskrit – han sier jo bare selv at han har fått ”hjelp til det umsetjingsarbeidet eg her legg fram”, som like gjerne kan tolkes som korrekturlesning eller annen gjennomlesning.

At to personer krangler om økonomiske forhold er helt vanlig, enten man er dikter, filosof eller hva som helst annet. Og slike ”økonomiske slagsmål” vil for utenforstående naturligvis fremstå som ”tøvete”. I dette tilfellet fremholder jeg likevel at det var fullstendig selvforskyldt av Garborg selv.

*** Svar/innlegg kan sendes til dag@sgoki.org ***

 

SHARE THIS:

Org.nr: 915294154 (samvirkeforetak). Center for Global and Comparative History of Ideas