Det vi ikke får lære (kronikk og debatt)

Kronikk i Aftenposten 28. august 2015:

«Det Breivik ikke får lære»

Samtidig som Anders Behring Breivik begynner å studere statsvitenskap, stanser faget undervisningen om folkemord. Et snevrere studietilbud gjør at den globale dannelsesarven fra Arne Næss bør vekkes til live.

AV DAG HERBJØRNSRUD

idéhistoriker, dag@sgoki.org

I juli ble det kjent at 22. juli-terroristen Anders Behring Breivik har fått plass på bachelorstudiet til statsvitenskap ved Universitetet i Oslo (UiO). Breivik søkte om studieopptak kort etter forvaringsdommen, men fikk i 2013 avslag grunnet manglende studiekompetanse.

Nå er han tildelt slik kompetanse – og det er da grunn til å spørre hvilke tekster han så skal læres opp i.

Hva har statlige universiteter og høyskoler av pensum som eventuelt er provoserende å lese for ekstremister, om de så er høyreekstreme eller islamister?

Slipper massemord

Breivik slipper i det minste ett ubehagelig studietilbud denne høsten, i motsetning til hvis han hadde begynt i vårsemesteret. For høsten 2015 nedlegger paradoksalt nok statsvitenskap på Universitetet i Oslo emnet «Folkemord og politisk massevold i det 20. århundrets politikk». (Emnet STV1530 har ikke vært obligatorisk, men et frivillig studietilbud.)

Professor Bernt Hagtvet startet undervisningen våren 2006, nå får forelesningsrekken ikke oppleve sitt tiårsjubileum.

Så da slipper Breivik og andre studenter å bli konfrontert med følgende spørsmål: «Mennesket synes å være den eneste art i dyreriket som er i stand til å utrydde andre fullt og helt. Hvorfor? Hva er ondskap? Er overgriperne moralske dyr og sadister, eller ordinære mennesker?»

«Hadde Breivik begynt på statsvitenskap i Stockholm, ville han første uken blitt møtt med boken Politik og kritikk. En feministisk guide til statsvitenskap. Anbefalt litteratur ville provoserende nok vært Women and Politics around the World. Og på Harvard i USA starter studentene med Grunnleggende komparativ politikk, hvor man sammenligner ‘eksempler fra Afrika, Asia, Europa, Midtøsten og Filosofiens historie-cover IILatin-Amerika’.

Tidligere fikk alle nye studenter Filosofiens historie (1953) av professor Arne Næss som ex.phil.-pensum. I den står det utførlig om kinesiske, indiske og arabiske filosofer, som Ibn Rushd (Averroes) og Ibn Sina (Avicenna). Men Næss-boken og det ikke-europeiske ble etter 1970-tallet fjernet som grunnleggende allmennkunnskap for nye studenter.

Det som i dag står om eksempelvis Aristoteles på statsvitenskapspensum, er ofte påfallende skjevt fremstilt. I klassikeren Politikken har Aristoteles lite til overs for den athenske styringsformen, som gjentatte ganger hadde utviklet tyranni. Han sammenligner heller de tre statsforfatningene i Kreta, Sparta og Kartago – sistnevnte en fønikisk storby i dagens Tunisia.Aristoteles

Og det er nordafrikanske Kartago som Aristoteles mener har best utviklet demokrati og ytringsfrihet. I Kartago har «folket den suverene avgjørelse, og hvem som helst kan tale ut mot forslagene som fremmes, en rettighet som ikke eksisterer under de andre konstitusjonene» (del II, 1273a). For beviset på et godt styresett er at folk følger loven frivillig – og Aristoteles påpeker at fønikerne ikke hadde hatt opptøyer eller tyranner, som i Athen.

Ville det ikke vært nyttig for Breivik og andre statsvitenskapsstudenter å få vite at selveste Aristoteles hyller demokratiet i Afrika? Og at han, som Platon, ærer Egypt for den statslæren grekerne lar seg inspirere av?

Tydeligvis ikke. For i presentasjonene av Aristoteles utelates disse «detaljene» i enhver fremstilling, slik at det fremstår som om han kun skriver om grekere.

Globalkunnskap som alternativ

Pensum blir ikke mindre problematisk hvis Breivik begynner på sosiologifaget. Der ble Max Webers Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd (1905, link til tysk utg.), som hyller kalvinismen, satt opp som klassikerbok fra våren 2015.

Uten kritisk motpensum får da studentene lære at «Jødedommen tilhørte den politisk eller spekulativt orienterte «eventyr»-kapitalisme; dens etos [moralske særpreg] var kort sagt paria-kapitalismens.»

Er dette sosiologifagets bidrag til å bekjempe antisemittiske fordommer?

Vil man studere idéhistorie, vel, så er det faget fra høsten 2015 nedlagt på høyere nivå i Norge. Rettere sagt: Idéhistorie innlemmes nå som del av en master i «Europeisk kultur». For mye handler om Europa og dets kulturelle uavhengighet. Også innføring i allmenn litteraturvitenskap har som hovedmål å gi «bred kunnskap om hovedverk fra Vestens litteratur fra antikken til i dag». Er det oppbyggende eller nedbrytende med et stadig mer eurosentrert pensum?

Vaksine mot ekstremisme

Det er verdt å merke seg at både Fjordman (Peder Nøstvold Jensen) og IslamNet-grunnleggerne er høyt utdannet.

Fjordman tok en europeisk master om blogging på UiO i 2004, før han i februar 2005 startet sin omstridte blogg. Kunne ekstremisme blant unge, høytutdannede muslimske og kristne menn vært forhindret dersom de hadde fått et mer balansert og mindre ideologisk pensum? Motvirker dagens statlige pensumlister ekstremisme, eller er de mer med på å bekrefte ekstremisters verdensbilder?

Et mulig svar kunne vi få ved å gjeninnføre Næss’ Filosofiens historie som del av en ny, allmenndannende globalkunnskap. Bokens utadvendte og globale perspektiver er en vaksine mot fordummende nasjonalisme og eurosentrisme. Fortsetter dagens akademiske forfall, blir det brattere opp til en ny opplysningstid for Norge.

DAG HERBJØRNSRUD, dag@sgoki.org
*****

Aftenposten, 02.09.2015:

Svar fra Thorgeir Kolshus, førsteamanuensis ved SV-fakultetet, UiO:

Det alle burde lære

Ingress:  «Vår jobb på SV-fakultetet er å vaksinere studentene mot disippeltendenser.»

Aftenposten, 07.09.2015:
Herbjørnsrud svarer Kolshus.
Det ingen får lære

«Det vi lærer våre studenter, er at alle tiders helter med tiden falmer», påstår førsteamanuensis og sosialantropolog Thorgeir Kolshus i et debattinnlegg i Aftenposten 2. september.

Dette som et svar på kronikken «Det Breivik ikke får lære», der det ble påvist noen problemer ved høstens nye pensum innen humaniora og samfunnsvitenskap. For fagkritikken på Sosialantropologisk institutt er nok ikke representativ for hvordan pensumhelter generelt presenteres. Eksemplene mine var da også fra sosiologi og statsvitenskap.

Kolshus villeder når han fremstiller det som om jeg var kritisk som sådan til at Webers lite vitenskapelige Den protestantiske etikk nå tas inn på sosiologifagets grunnpensum (SOS 1003). Problemet var at en slik bok, der lutheranismen forøvrig ikke kommer godt ut, settes opp «uten motpensum» – altså uten kritikk. Enkelte helter skal altså ikke få falme. Metodologisk nasjonalisme og euronasjonalisme står nok enda sterkere nå enn da sosiologene Ida Hjelde og Hans Erik Næss påpekte lignende skjevheter for et tiår siden.

AV DAG HERBJØRNSRUD, dag@sgoki.org

Aftenposten 14.09.2015:

Katrine Fangen, undervisningsleder på sosiologi ved UiO, svarer Herbjørnsrud.

Globale perspektiver i sosiologifaget

 

Aftenposten 17.09.2015:

Herbjørnsrud svarer Fangen.

Fangens dilemma

Undervisningsleder Katrine Fangen lister 14. september opp Universitetet i Oslos internasjonale sosiologikurs. Men mine innspill handlet om noe annet: Hva som konkret står på pensumlistene og hvilket verdensbilde som i sum da gis.

Det er betryggende når Fangen lover at alle forelesere «vil nok inkludere behørig religionskritikk der det er behov for det». Men mitt poeng synliggjøres når Fangen kun definerer Marx, Durkheim og Weber som Klassikerne. Tross alle globalkurs kan det ennå ikke spores formidling av Ibn Khalduns klassiker Al-Muqaddimah. Boken om lærdommene.

Khaldun omtales internasjonalt som en grunnlegger av sosiologien: Ernest Gellner sammenlignet hans verdifrihet og begreper om sosialt samhold («asabiyyah») med Durkheim. Arnold Toynbee mente Khaldun hadde skrevet «det største verket av sin sort som hittil er blitt skapt av noe menneske på noe sted, til noen tid». Da er det nok tryggere å holde seg til Marx.

Dag Herbjørnsrud,

Senter for global og komparativ idéhistorie (SGOKI)

SHARE THIS:

Legg igjen en kommentar

Org.nr: 915294154 (samvirkeforetak). Center for Global and Comparative History of Ideas