Nilsen: La utdanning telle

Manglende godkjenning av andre lands utdanning svekker også Norge.

KOMMENTAR 

TORBJØRN TUMYR NILSEN 

Tannlege Mazen Almaanee er fra Damaskus og har mastergrad i folketannhelse fra University College i London. Da krigen i Syria startet i 2011, fortsatte han å arbeide i byen for å hjelpe sivilbefokningen. Til slutt måtte også han og familien flykte fra bombene. Det er ikke lenger noe igjen av nabolaget der de bodde og arbeidet i Damaskus.

Til Norge kom Almaanee i juli 2013. Men her får han ikke arbeide som tannlege, tross at han har åtte års utdanning fra Syria og Storbritannia. Statens autorisasjonskontor for helsepersonell (SAK) har avslått søknaden hans. Nå venter seks nye år med utdanning før han kan jobbe som tannlege i Norge.

Nylig var tannlegen, som ikke får jobbe som tannlege, i NRK Dagsnytt Atten. I studio møtte Almaanee kunnskapsminister, Torbjørn Røe Isaksen til debatt. Hans høyere utdannning og langvarige praksis er ikke interessant for norske utdanningsbyråkrater: «De er bare interessert i mangler i grunnutdanningen min», sa Almaanee. I Syria har de brukt lærebøker og undervisningsopplegg fra USA. Det er ikke godt nok i Norge. Det holder heller ikke med noe tilleggskurs – alt må tas på nytt.

Almanee forteller hvordan to legeutdannete syrere, som han flyktet sammen med gjennom Europa for to år siden, allerede er i arbeid i Sverige – den ene som kirurg, den andre som allmennlege.

Høyt utdannete flyktninger fra Syria har aktualisert behovet for en endring hvordan man i Norge forholder seg til utdanning fra andre land. Kunnskapsministeren og de andre meddebattantene er enig om at noe er feil. De mener systemet er for komplekst, at Norge vil tjene på å registrere utdannelse og kompetanse til alle nyankomne flyktninger.

Det er 180 ulike godkjenninger for yrkeskompetanse – og 18 statlige kontorer underlagt 12 ulike departementer

Det påpekes også at dette gjelder ikke bare flyktninger, men alle ikke-nordmenn som kommer til Norge. Knut Aarbakke fra Akademikerne kunne fortelle at det er 180 ulike godkjenninger for yrkeskompetanse i Norge. 18 statlige kontorer jobber med dette, og disse er igjen underlagt 12 ulike departementer.

Endringer burde skje, synes å være konklusjonen. Men hvorfor har ikke det skjedd før? Noe av svaret gir kunnskapsministeren selv når han sier at «vi har våre egne kvalitetsstandarder og vår egne krav, og de må vi følge, selvfølgelig». Ingen kan komme her med en utdannelse fra et annet land og gå rett inn i å praktisere yrke sitt, er beskjeden fra Isaksen.

Men kanskje er det her vi må stoppe opp litt. Kanskje vi kan se bakom det tungrodde byråkratiet og manglende kartlegging. Jeg mener vi først av alt må komme til livs en myte om at norsk utdanning troner øverst når det kommer til kvalitet i en verden av ulike utdanningssystemer.

Jeg tror mange kjenner, eller har vært borti, folk som ikke har fått godkjent utdannelsen sin fra et annet land – og derfor ikke får den jobben de ønsker seg. Pizzakokker som egentlig er ingeniører, taxisjåfører som er leger, vaskehjelper som er helsesøstre. Jeg kjenner to argentinske søstre som kom til Norge for et tiår siden:

Den ene presenterte utdanningsattester for 7 års grunnskole og 5 år videregående skole på private skoler, med langt flere fag enn det som tilbys i det norske systemet. Hun hadde også 4 år kunstskole. «Jeg gikk på denne skolen hver dag i fire år og de siste to årene også på lørdag», forteller hun meg.

Ingenting av dette ble godkjent i det første vedtaket. I det andre vedtaket fikk hun godkjent to år videregåendeskole, men måtte ta det siste året på voksenopplæring. Altså var hennes studieløp nullet ut av norske utdanningsmyndigheter.

Det eneste søsteren fikk godkjent av alt dette, var 10 studiepoeng i filosofi, tilsvarende ex. phil..

Søsteren opplevde noe av det samme. Hun hadde fem fullførte år på videregående og syv fag fra Universitetet i Buenos Aires – i blant annet semiologi, sosiologi, filosofi, økonomi og medieteori. I tillegg hadde hun tre år portugisisk på en privat utdanning . Det eneste søsteren fikk godkjent av alt dette, var 10 studiepoeng i filosofi, tilsvarende det norske ex. phil.-kurset.

Dette er bare to av et utall eksempler. Og selv om disse eksemplene kanskje blir anekdotiske fortellinger, er det ikke betimelig å spørre om det ikke også finnes en nasjonal arroganse om våre egne utdanningers uovertreffelige kvalitet?

Hva om vi i et løsningsorientert 2016 kan løse opp i byråkratiflokene som gjør at tannleger ikke får praktisere som tannleger. Hva om vi har som grunninnstilling at flyktninger, arbeidsinnvandrere, studenter og vanlige folks kjærester og ektemenn bør få godkjent sine utdanningsløp enten de er tatt ved Høgskolen i Telemark eller ved Universitet i Buenos Aires.

Et første steg på veien kan være å anerkjenne at universiteter utenfor Norge, utenfor Europa, ja, kanskje til og med i såkalte utviklingsland, kan ha like gode utdanningsløp som det vi tilbyr i Norge. Det synes også å handle om holdninger.

Illustrasjon: Bilde av en av bygningene ved Universitetet i Buenos Aires, Argentina, Latin-Amerikas nest største universitet. Foto: Wikicommons.

 

SHARE THIS: