Zera Yacob: Rasjonalitetsfilosofi fra Etiopia

Det er en kulturbegivenhet når Undersøkelsen (1667) av etiopiske Zera Yacob (1599–1692) nå er oversatt til norsk. Taler den fornuftsbaserte, religionskritiske og likestillingsorienterte filosofen Yacob mer til vår tid enn Descartes?

17.02.2017 BOKOMTALE AV DAG HERBJØRNSRUD, idéhistoriker, dag@sgoki.org

Høsten 2016 utga Vidarforlaget en tilsynelatende uanselig bok på knappe 230 sider. Utgivelsen inneholder en oversettelse av hovedverket til 1600-tallsfilosofen Zera Yacob, i tillegg til en oppfølgertekst skrevet av hans elev Welde Hiywet (Forlaget skriver navnet Zera-Yaqob, med bindestrek, man kunne nok bedre skrevet Zera Jakob på norsk, her velges dog den internasjonale varianten Zera Yacob. Denne filosofen må uansett ikke forveksles med den etiopiske keiseren Zara Yaqob, 1399–1468. Fødselsdatoen til Yacob oppgis i hans tekst til å være 25 Nahäse 1592 iht etiopisk kalender, som skal bli 30. august 1600. Her følges dog fødeåret 1599, som gis av Sumner mfl. DH).

Ingen norske aviser har til nå omtalt denne bokutgivelsen, som har tittelen Filosofiske tanker av to etiopiske filosofer fra 1600-tallet. Det sentrale nettidsskriftet Salongen, om filosofi og idéhistorie, publiserte i januar den fint oppslåtte artikkelen «Etiopisk filosofi» – basert på oversetterens innledning og et utdrag – men man kan trygt si at utgivelsen ennå ikke har fått den oppmerksomhet den fortjener. Dette er ikke bare den første oversettelsen av Yacob, som skrev på ge’ez, til et nordisk språk. Boken er også en av de få Yacob-oversettelser overhodet, ved siden av professor Claude Sumners epokegjørende publiseringer av etiopiske filosofi fra slutten av 1970-tallet (en latinsk oversettelse og ge’ez-originalen kan ses her, i en utgave fra 1904, mens en nyere tysk e-utgave er her). Bak den stødige norske oversettelsen, med opplysende innledning og etterord, står den erfarne Reidulf Molvær – tidligere PRIO-forsker og UNICEF-medarbeider med mangeårig opphold i Etiopia.

I boken møter vi en filosof som kan sies å overgå den samtidige René Descartes (1596–1650), også han oppdratt i kristen tro, både når det gjelder religionskritikk, fornuftstro, likestilling mellom kjønnene, motstand mot slavehandel og i generelt samfunnsengasjement – noe som blir utdypet nedenfor.

Etiopia i verden
St. Georg-kirken (Église Bet Giyorgis) i Lalibela, i det nordlige Etiopia, er en av elleve kirker hugget ut fra oven og bygget nedover i fjellet, som de eneste kjente byggverk i verden. Kirkene står på UNESCOs verdensarvliste, og de tidligste ble anslagsvis påbegynt på 1100-tallet av kong Lalibela. Ill.: Wikicommons.

Det kan likevel først presiseres at Etiopia ikke lenge var «forholdsvis ukjent i Europa», slik det noe upresist innledes med i forordet av boken (s. 13). Helt fra den egyptisk kulturens begynnelse og fra Det gamle testamentets fortelling i første kongebok om kong Salomons mottagelse av den legendariske dronningen av Saba – som generelt er blitt forbundet med Etiopia – har dette landet vært en sentral del av internasjonal kulturhistorie. I Apostelenes gjerninger i Det nye testamentet kan vi lese om evangelisten Filip, som på vei fra Jerusalem til Gaza møter en lesende «etiopisk hoffmann, en mektig embetsmann som hadde tilsyn med skattkammeret hos den etiopiske dronning Kandake». Etter en samtale dem imellom døpes hoffmannen i Jesu navn og vender tilbake til Etiopia.

St. Georg-kirken i Lalibela fra et annet perspektiv. Den inngikk i et nettverk av unike kirker kalt «Det nye Jerusalem». Ill: Wikicommons

Religiøse skrifter har ofte begrenset historisk verdi, men det er historisk belegg for at Aksum-riket i det minste ble kristnet fra 330-tallet under kong Ezana, noe som gjør at Etiopia konkurrerer med Armenia om å være verdens første kristne stat. Fra 400-tallet begynte en omfattende litteraturproduksjon på ge’ez, og det meste av det man har tilgjengelig i dag fra disse første århundrer er kristen litteratur. Båndene var sterke til de koptiske kristne i Egypt, og etiopiske kristne var tydelig tilstede i Jerusalem gjennom det meste av den såkalte middelalderen, noe som gjorde at de nord-europeiske korsfarerne også møtte etiopiske munker og andre afrikanske kristne på sine korstog fra 1100-tallet av.

Fortellingen om den reddende prestekongen Johannes – en legendarisk kristen konge som gradvis ble flyttet fra India til Etiopia – ble da også populær blant nordeuropeere i disse århundrene, en historie som også står sentral i den norske klassikeren Kongespeilet fra 1200-tallet.

Mindre kjent er det at det fra 1300-tallet begynte en omfattende reisevirksomhet med kristne lærde fra Etiopia, både til India og det sørlige Europa. I 1306 kom den første dokumenterte ekspedisjonen fra Etiopia frem til paven for den romersk-katolske kirke, som da under Klemens V hadde sete i Poitiers i Midt-Frankrike, rett før flyttingen til Avignon lenger sørøst. Keiser Wedem Ra’ad (1299–1314) hadde sendt 30 menn til det sørlige Europa, muligens for å skaffe seg en alliansepartner, et møte kartografen Giovanni da Carignano fra Genova dokumenterte. I 1402 inntreffer et annet eksempel på en slik etiopisk oppdagelsesferd – etiopierne ankom da Venezia (Serenissima).

Vi kan også merke oss at Dante trekker frem nettopp etiopierne i sitt hovedverk Den guddommelige komedie (1320), som i tredje bok «Paradiset», sang 19, der etiopierne gis rollen å dømme de europeiske konger på dommedag (se omtale i undertegnedes Globalkunnskap 2016, s. 322-332, spesielt s. 327). Og rundt 1510 ble arabiske Abba Mikaels bok De vise filosofers bok (The Book of the Wise Philosophers) oversatt til ge’ez.

I sum kan vi altså se hvordan Etiopia har vært en del av en felles kulturarv siden den kjente historiens opphav. Molvær viser da også til hvordan det sies ennå å være buddhistisk og indisk kulturtradisjon i Etiopia, muligens fra keiser Ashokas dager (200-tallet f.v.t.), samt at jødisk religion har vært tilstede gjennom århundrer gjennom de som blir kalt felasjaer («Bete-Israel») – mens både animister og muslimer har vært sentrale i landets historie. I tillegg kom så på 1630-tallet portugiske katolikker, som ville «omvende» de kristne etiopierne – som følger en tro som er monofysittisk («én verden»), noe som vil si at man anser universet som én enhet, med et mål om at sjel og legeme blir ett (Molvær).

Yacob motsa alle

Dette er konteksten for vår tenker Zera Yacob og hans tekst Hateta, som kan oversettes med «Undersøkelsen» eller «Utredningen». Bakgrunnen for hans skrift er nettopp at han måtte flykte fra Aksum i 1626, fordi den portugisiske jesuitten Alphonsus Mendez da startet en forfølgelse av monofysittiske kristne, etter at han fikk tvunget kong Susinyos til en slik religionspolitikk. 

Kart over det nordlige Etiopia: Zera Yacobs fødeby Aksum i nord, noe lenger sør kan vi se elven Tekeze, hvor han søkte tilflukt i 1626. bosatte han seg i Infraz/Guzara, nordøstøst for Tana-sjøen, på veien mellom Gonder og Bahir Dar på kartet (se Molvær, s. 94 i boken).

Yacob forteller hvordan han sto opp imot den nye fanatismen da han underviste i hovedstaden:

«Jeg sa derimot: ‘Alle disse tolkningene er gode dersom vi er gode.» Derfor ble jeg hatet av alle. Monofysittene («egypterne») tok meg for katolikk, og katolikkene for monofysitt («egypter»).»

Til slutt bestemmer Yacob seg for å flykte fra Aksum. Han tok med seg «Salmenes bok» (fra Det gamle testamentet, en i utgangspunktet jødisk tekst) og dro sørover. Nær elven Tekeze fant han en vakker grotte ved foten av en dyp dal. Her bygde han seg en innhegning, slo seg ned og bodde der i to år, til kongen døde og de katolske jesuittene ble jaget fra Etiopia i 1632. Det er i grotten han så utarbeider sin rasjonalitetsfilosofi. Yacob våget ikke dra tilbake til Aksum etter kong Susinyos’ død, men slo seg snarere ned i Begémdir og Infraz lenger sør – der han møtte Welde Hiywet. Det var på hans oppfordring at Yacob senere skrev ned sin tenkning.

I tredje kapittel av Undersøkelsen beskriver Yacob hvordan han i grotten begynte å tvile på den Gud han var opplært til å tro på. En dag sa han til seg selv: «Hvem er det jeg ber til? Og er det en Gud som lytter til meg?» (s. 50).

Som oversetter Molvær påpeker, kan vi her se et avgjørende brudd i Yacobs tenkning: Tvilen om troen oppstår. Yacob går videre og spør: «Og hvordan har jeg kommet til denne verden? Hvor kommer jeg fra?» Han tar så til orde for at siden mennesket har forstand og intelligens, så må det også finnes en Skaper med intelligens som har klart å skape mennesket slik – noe som kan ligne på Descartes’ langt mer omfattende Gudsbevis i Meditasjoner over filosofiens grunnlag (1641, norsk utg. 1992).

I kapittel 4 øker Yacobs religionskritikk. Han innleder slik: «Senere kom jeg til å tenke og sa ved meg selv: ‘Er alt som er skrevet i De hellige skriftene sant?’» (s. 55). Og han begynner så med en kritikk som er likeverdig mot alle de ulike religioner:

«I dag sier katolikkene til oss: ‘Vår tro er god, og deres tro er dårlig.’ Men våre folk svarer og sier til dem: «Nei, slik er det ikke. Deres tro er dårlig, og vår tro er god.’ Og dersom vi spør en muslim eller en jøde, vil de si det samme, og hvem vil være dommer en slik disputt? Det er det ikke noe menneske som kan være, for hver og en er både anklager og forsvarer overfor hverandre.»

Sammenligningen med Descartes

Slik går han lenger enn Descartes, som var en troende katolikk og en som skrev Meditasjoner til «de lærde og berømte herrer… ved Det hellige teologiske fakultet i Paris». Bokens tilegnelse gjør det klart at han først og fremst skriver for at ateistene «vil legge av seg sin motsigelseslyst», slik at det «på den ganske jord ikke lenger vil være noen som våger å trekke i tvil Guds eksistens» (s. 16). Descartes setter troen på Gud over alt og alle, slik at han i sin fortale til leseren kritiserer «gudløse forfattere» og «alt ateistene pleier å slenge om seg med for å motbevise Guds eksistens» (s. 18).

Som en kontrast til Descartes’ Guds-forsvar kan vi se hvordan Yacob ikke er noe mindre kritisk mot den etiopisk-kristne tro, som hans foreldre lærte ham opp i, enn han er til katolisisme, islam og jødedom: «Likedan som min tro synes riktig for meg, slik synes en annens tro riktig for ham.» (s. 56).

Hvorfor tror mennesker på løgn fremfor sannhet, undrer Yacob. Og svarer: «Menneskene liker ikke å undersøke ting; isteden velger de å tro det de har hørt fra forfedrene, og derfor undersøker de ikke.» (justert i 1. setn.) Han kritiserer så sine folk for å tro på astrologi, jærtegn og spåmenn – eller på enhver som påkaller seg en Gud:

«Og likedan med dem som ønsker å herske over folk. De sa: ‘Vi er blitt sendt av Gud for å fortelle dere sannheten.’ Og folk trodde dem. Og de som kom etter dem, gjorde ikke selv undersøkelser, men trodde det forfedrene sa uten å stille spørsmål. Men de styrket disse overleveringene ved å legge til historier om tegn og under, og ingen stilte spørsmål ved deres tro. Slik gjorde de Gud til en sammensvoren og vitne til deres løgner.» (s. 60).

Slik avslutter Yacob fjerde kapittel, og vi ser allerede her en religionskritikk som i styrke kan måle seg med noe av det sterkeste innenfor de tradisjonelle europeiske filosofitradisjoner. I femte kapittel tiltar Yacobs kritikk, og han setter her de hellige skrifter opp mot menneskets fornuft, noe førstnevnte ikke kommer godt ut av. Han avviser mye av grunnlaget for de tre monoteistiske og abrahamittiske religioner ved å avvise Moses’ påstander som usanne:

«For i Mosebøkene finnes også falsk visdom som ikke stemmer overens med Skaperens visdom, og som ikke stemmer med skaperverkets orden og lover… De kristnes lov som begunstiger sølibatet fremfor ekteskapet er falsk, og kan ikke komme fra Gud, siden den avskaffer Skaperens lov.»

På samme måte avviser han Muhammed, «som lærte i Guds navn at en mann kan ta flere kvinner til ekte», noe som han viser blir matematisk feil og dermed vil «krenke naturens lover» (s. 63).

Kvinnen som likestilt

Det er menneskets fornuft og forstand som kan vise hva som er rett og sant, ikke hva de som påberoper seg Gud sier, argumenterer Yacob. Han viser til hvordan de religiøse sier at kvinnens menstruasjon gjør henne uren, som når det i Mosebokens 15:19-24 står om at de som rører en menstruerende kvinne er «uren helt til kvelden». Til dette svarer Yacob at loven både er ulogisk, usolidarisk, kvinne- og barnfiendtlig og familieødeleggende:

«Denne loven gitt av Moses gjør ekteskap vanskelig, og den virker ødeleggende på en kvinnes eksistens, og den motsier loven om at en skal hjelpe hverandre; den hindrer barneoppdragelse, og står i veien for kjærligheten. Derfor kan ikke denne loven til Moses stamme fra Ham som skapte kvinnen.» (s. 65).

Selv synes Yacob å ha levd opp til denne øyensynlig kvinnevennlige filosofien, som da han fridde til den fattige tjenestepiken Hirut, som han skrev ikke var vakker, men viktigere, «intelligent og tålmodig». Han sto opp mot Hiruts tidligere herre ved å formulere sitt syn på kvinne og mann slik etter å ha fridd til henne:

«Ikke min tjenestepike, men min kone, for mann og kvinne er like i ekteskapet, og det er ikke rett å kalle dem mester og tjenestepike, for de er ett kjøtt og én enhet.» (s. 97). Han påpeker da også at han mål var «å gjøre henne til lags så langt jeg kunne», og de fikk både barn og barnebarn (s. 110).

Yacob argumenterer også mot slaveriet, altså at man kan kjøpe og selge et menneske «som om de var et dyr». Han argumenterer også mot «meningsløsheter» som at man ikke kan spise da og da på døgnet. Årsaken er at å «spise en dag og faste en annen dag skader helsen vår. Fastereglene går ut over Skaperens orden.» (s. 66).

Spørsmålet er hvor man finner en lignende og samlet religionskritisk, samfunnsorientert og kvinneorientert filosofi i tradisjonen fra Descartes via Kant til Hegel frem mot Nietzsche. Yacob setter hele tiden opp «vår fornuft» for å bryte med en over 3000 år gammel religiøs tradisjon fra Moses: «Jødene, de kristne og muslimene forsto ikke Guds gjerning når de innstiftet fastereglene. De lyver når de sier at det var Gud som forordnet at vi skulle faste….»

Mens Descartes avviste ateistene, virker Yacob tidvis ateistisk i sin kritikk av religionene. Det er dog verdt å merke seg at han tror på en Skaper, så han er vel nærmere å være en tidvis agnostiker – som ikke tror på den Gud de ulike religionene til nå har frembragt. Den Skaper han ennå tror på, synes slik å være mer Naturen. Han synes å stå for en slags opplysningsbasert og deistisk fornuftstro, en tro først og fremst på naturens lover, i det minste settes naturlovene og fornuften langt fremfor enhver religiøs påstand. Han finner fornuft i de deler av Moseloven som sier at man ikke skal drepe, stjele og lyve (s. 78).

I kapittel seks – «Hvordan en kan avsløre falsk religion» – stiller Yacob spørsmål ved logikken om at Gud kun skal ha åpenbart seg for ett folk: «Og i disse dager sider de kristne at Guds lære ble bare gitt til oss, og likedan sier jødene, muslimene og inderne og andre.» (s. 69). Yacob avviser dem alle, og konkluderer: «Alle lyver når de sier at et menneskes ord er Guds ord.»

Pragmatisk, åpen for kritikk

Samtidig påpeker Yacob at selv om menneskene tror på ulogiske og løgnaktige religioner, så kan slik tro likevel ha «en god virkning». Han ser altså samfunnsnytten. Og han konkluderer da også med en slik pragmatisk innstilling når han skulle bosette seg etter religionsforfølgelsen. Han ønsket ikke å bli lærer igjen, «for jeg ønsket ikke å lære bort løgn» (s. 95). Og han ville tydeligvis ikke provosere unødig med sin religionskritikk, der han trodde på Skaperen og fornuften fremfor på kristendommen: «Jeg levde blant mennesker som trodde at jeg var en kristen. Men i mitt hjerte tror jeg bare på Gud som har skapt alt og som styrer alt, som Han selv hadde lært meg…» (s. 110). Han ville ikke fortelle om sin religionskritikk, for «’menneskene vil bedras, og dersom jeg fortalte dem sannheten, ville de ikke høre på meg’» Konklusjonen: «Derfor levde jeg sammen med folk om jeg var en av dem.»

Til slutt oppfordrer Yacob sine lesere om å gå videre på hans filosofi, slik at man kan «kjenne sannheten og elske sine brødre, og ikke strides angående sin tomme tro, som de har drevet på med hittil.» Og utrolig nok avslutter han med også å med å ønske sine kritikere velkommen, i god ytringsfrihetstradisjon: «Må den som vil spotte meg på grunn av denne boken…»

Det er noen unødvendige trykkfeil i boken, som forlaget bør rette opp til et forhåpentlig nyopptrykk. Men det er likevel vanskelig å konkludere på annen måte enn at både Reidulf Molvær og Vidarforlaget her har gjort et imponerende stykke arbeid.

Av Dag Herbjørnsrud

YTTERLIGERE LESNING:

NB! I 1920 argumenterte italienske Conti Rossini for at tekstene til Yacob og Heywat skal være skrevet av den italienske misjonæren/oversetteren Guisto d’Urbino, som fant tekstene i Etiopia i 1852-1853.  Sumner tilbakeviste påstanden, men det er ennå ikke full enighet rundt autensiteten, jf Andrej Krause 2008.

Zera-Yaqob og Welde-Hiywet: Filosofiske tanker av to etiopiske filosofer på 1600-tallet (Vidarforlaget, 2016). Oversatt av Reidulf Molvær.

Engelsk oversettelse: Claude Sumner, 1976 (PDF)

Zelalem Kibret: En blogg med linker til ulike oversettelser/tekster

Blogg om Zera Yacob: https://ethiopianphilosophy.wordpress.com/

African Philosophy in Ethiopia: Cultural Heritage and Contemporary Change Series II. Africa, Volume 15 (General Editor George F. McLean) Red.: Bekele Gutema og Charles C. Verharen. The Council for Research in Values and Philosophy, Washington DC, 2013 (PDF).

Enno Littmann: Latinsk oversettelse og ge’ez-original, 1904

Teodore Kiros: Rationality of the Human Heart (Red Sea Press, 2005)

Dag Herbjørnsrud: «The African Enlightenment«, AEON, 13.12.2017 (også om Anton Wilhelm Amo (ca 1703-1755) fra Ghana).

Claude Sumner, 1976: Ethiopian Philosophy, vol. II: The Treatise of Zara Yaecob and Walda Hewat: Text and Authorship. Commercial Printing Press, Addis Abeba

Claude Sumner, 1978: Ethiopian Philosophy, vol. III: The Treatise of Zara Yaecob and Walda Hewat: An Analysis, Commercial Printing Press, Addis Abeba

Claude Sumner, 2004: «The Light and the Shadow: Zera Yacob and Walda Heywat: Two Ethiopian Philosophers of the Seventeenth Century,» i Wiredu and Abraham, red., A Companion to African Philosophy

SHARE THIS: