Ibn Khaldun & sosiologien

Ibn Khaldun (1332-1406) var hva vi i dag kan kalle opplysningsfilosof, jurist, sosiolog og historiker. Født i Tunis, i dagens Tunisia, død i Kairo, i dagens Egypt.

Khalduns hovedverk regnes for å være Al-Muqaddamah-coverAl-Muqaddimah. Boken om lærdommene, med en introduksjon til verdens historie (1377), som ble oversatt fra arabisk til norsk av Magid Al-Araki i 2012 (Pax Forlag),

Denne boken («muqaddimah» er arabisk og betyr «innledning»), på over 1200 sider, var vel å merke kun introduksjonen til hans større verk om «Lærdommene»: Kitābu l-ʻibari wa Dīwāni l-Mubtada’ wal-Ḥabar fī ayāmi l-ʻarab wal-ʿajam wal-barbar, waman ʻĀsarahum min Dhawī sh-Shalṭāni l-Akbār.

Khaldun lanserte i Al-Muqaddimah begrepet om «al-asabiyyah» – de sosiale bånd/solidaritet i en gruppe og viktigheten av disse for et samfunns vekst og velstand. Khalduns analyse blir av sosialantropologen Ernest Gellner sammenlignet med Émile Durkheims sosiologi. Khaldun blir da også omtalt som en grunnlegger av, eller en forløper til, det senere sosiologifaget.

I første kapittel forklarer Khaldun hvorfor han ønsker å lansere en «ny og helt original vitenskap», som har «som sitt spesielle objekt sosial organisering og forholdene i verden» (s. 69).

Og han innleder slik: «I denne boken skal vi nå forklare forskjellige aspekter ved vekst og utvikling som berører menneskene i deres sosiale organisering.»

Khalduns drivkraft var blant annet at han mener «det er behov for at noen nedtegner en systematisk oversikt over menneskenes kår og forhold i alle deler av verden, folkegruppe etter folkegruppe, og redegjør for tradisjoner og virksomheter som er endret» (s. 59, (oversettelse ved Al-Araki).

Khaldun er samtidig kildekritisk, noe som gjør at han konsentrerer seg om sin hjemlige Maghrib-region (Nord-Afrika) i samfunnsanalysen: «Denne begrensningen er nødvendig på grunn av min mangel på kunnskaper om forholdene i øst og nasjonene der, og det faktum at jeg vet at annenhånds informasjon ikke vil gi tilstrekkelige fakta.»

I gjennomgangen av verdens land kommer det fram til at Khaldun kjenner til både Kina og Norge (sistnevnte omtales som «Barqaghah». NB! Oversetter Al-Araki åpner for at det her henvises mer konkret til Bergen, som forøvrig på 1300-tallet var en sentral by under hanseatene, se s. 142)

Den britiske historikeren Arnold J. Toynbee skrev i sitt klassiske Ibn Khaldunverk The Growth of Cilivilizations (1933)  følgende om Khaldun: «in the Prolegomena (Muqaddimat) to his Universal History he has conceived and formulated a philosophy of history which is undoubtedly the greatest work of its kind that has ever yet been created by any mind in any time or place».

På 1970-tallet ble «Laffer-kurven» et kjent begrep innen økonomifaget, oppkalt etter den amerikanske økonomen Arthur Laffer (f. 1940).  Hans kurve viser at skattelegging over et visst nivå vil redusere skatteinntektene i samfunnet over tid. Men Laffer selv påpekte i en artikkel i 1978 at Khaldun var den første som burde krediteres:

«The Laffer Curve, by the way, was not invented by me. For example, Ibn Khaldun, a 14th century Muslim philosopher, wrote in his work The Muqaddimah: «It should be known that at the beginning of the dynasty, taxation yields a large revenue from small assessments. At the end of the dynasty, taxation yields a small revenue from large assessments.»

I 1998 ble Al-Muqaddimah kåret til å være en av tidenes 100 viktigste bøker som «forandret verden», i Bokklubbens kulturbibliotek.

Om hovedillustrasjonen på denne siden: Statue av Ibn Khaldun i sentrum av Tunis, Tunisia. Foto: Wikicommons.

Les mer:

SKREVET AV:

DAG HERBJØRNSRUD, idéhistoriker

dag@sgoki.org

 

 

SHARE THIS: