Henrik Wergeland og mangfoldet

Kampen mot jødeparagrafen: Da Wergeland møtte marokkanske jøder i Paris.

AV DAG HERBJØRNSRUD, idéhistoriker, dag@sgoki.org

Utdrag fra «I Wergelands fotspor«, Antirastisk.no, 20.02.2017

«Et av de mest inspirerende eksemplene for vår tid ligger i livet og tekstene til Henrik Wergeland (1808–1845). Han er Norges nasjonalpoet, dikteren som startet kampen for å sikre jødene adgang til riket. Men også Wergeland var opprinnelig barn av sin tid, etter rettere: sønn av sin far. Faren og presten Nicolai Wergeland var den uforsonlige antisemitten som sto bak den famøse paragraf 2 i Grunnloven av 17. mai 1814, formuleringen som stengte jøder ute fra Norge.

Lille Henrik vokste opp med jødehatet, og han begynte sin forfattergjerning som 16-åring med det antisemittiske diktet «Jøden» (1824). Diktet handler om en jøde som spionerer, for så å bli henrettet med skudd i én time som straff. Året etter, i 1825, skriver han skuespillet Moses i Tønden, som harselerer med jøders påståtte pengegriskhet.

Møtet med marokkanske jøder

Som voksen inntreffer det på 1830-tallet en tydelig endring med Wergeland. Han tar et opprør med sin fars ideologi. Våren 1839 – nøyaktig 25 år etter farens Eidsvoll-vedtak – leverer han inn forslag til Stortinget om å oppheve jødeparagrafen.

Hva er så årsaken til Wergelands dramatiske og avgjørende vending? Han gir selv svaret i teksten «De egentlige opphavsmenn til jødenes emansipasjon» (1844). Her forteller han om hvordan han møtte to marokkanske jøder i Paris, og han sprang da opp i glede og ydmykhet over å møte «to av menneskehetens stamfedre». Ideen til å kjempe jødenes sak kom nemlig fra disse to jødiske handelsmenn, som kom fra det muslimske Marokko. Wergeland skriver:

«Jeg erindret iblant annet hvert ord jeg hadde talt med dem om deres stilling i Marokko, og at de hadde sagt at den var tålelig imot flere kristne land. Tanken om jødenes stilling hos oss var den neste. Jeg fant den skjendig.»

Og dermed er det han bestemmer seg for at jødene ikke skal behandles dårligere i Norge enn i muslimske Marokko.

Og dermed er det han bestemmer seg for at jødene ikke skal behandles dårligere i Norge enn i muslimske Marokko. Med Wergelands egne ord, om dette historiske forslaget som endte med seier og jøders adgang til Norge i 1851: «Således ble forslaget om jødenes emansipasjon [frigjøring] til. Æren ikke min, men de to marokkanske jøders!»

Bjørnson mot nasjonalisme

Eksemplet Wergeland viser hvordan vi alle kan bli preget av hatideologi når vi vokser opp. Men hans skjebne viser oss også at selv en jødehatende prestesønn kan bryte med sin far og barnetroen. På sitt dødsleie bekjente da også en tyrkerrosende Wergeland til sin far 17. mai 1845 at «jeg dør som deist, som en Allahs oppriktige dyrker» – uten at han ble muslim av den grunn. Kan en prestesønn utvikle seg fra jødehater til jøde- og Allah-dyrker, så kan man omvende også de av dagens unge som er forført av ekstremismen og rasismen.»

Utdrag fra «I Wergelands fotspor«, Antirastisk.no, 20.02.2017

Les mer om her:

 

 

 

 

SHARE THIS:

Legg igjen en kommentar

Org.nr: 915294154 (samvirkeforetak). Center for Global and Comparative History of Ideas