Å avkolonialisere akademikere

Fredag slår en internasjonal bølge inn over Norge: Avkolonialiseringen av akademia.

AV DAG HERBJØRNSRUD

Forfatter av Globalkunnskap. Renessanse for en ny opplysningstid (2016) (NB! Teksten er en justert utgave av Ideer-artikkelen i Dagbladet tirsdag 5. juni 2018)

Sjelden har det vært så stor interesse for et arrangement hos PRIO (Fredsforskningsinstituttet i Oslo) som nå fredag 8. juni kl. 12.

For en uke siden var seminaret «Decolonising the Academy», etter initiativ fra PRIO-forskerne Cindy Horst og Ida Roland Birkvad, fullbooket. Over hundre var allerede da påmeldt for å oppleve blant andre Meera Sabaratnman fra SOAS, London University.

De siste års internasjonale debatter om kolonialisme i akademia har nå nådd Norge. På årsmøtet i april vedtok SAIH (Studentenes og akademikernes internasjonale hjelpefond) erklæringen «Avkolonialisering av høyere utdanning» (direktelink til docx-format her). SAIH skal nå «jobbe for at mangfold i verdens- og kunnskapsforståelse gjenspeiles i pensum, undervisning og forskning ved norske høyere utdanningsinstitusjoner».

Både SAIH-vedtaket og PRIO-seminaret kommer som en konsekvens av oppstarten i Sør-Afrika: 9. mars 2015 kastet Cape Town University-studenten Chumani Maxwele griseavføring på statuen av den britiske koloniherren Cecil Rhodes, en av arkitektene bak apartheidpolitikken. Maxwele ropte: «Hvor er ‘våre’ helter og forfedre?» Aksjonen startet studentenes sivile ulydighetskampanje #RhodesMustFall. Etter én måneds debatter fjernet Cape Town-universitetet den heroiserende Rhodes-skulpturen.

Rhodes-statuen ble et symbol på en større interseksjonell kamp mot institusjonell rasisme i høyere utdanning. Mot et kolonialistisk perspektiv der det ikke-europeiske og ikke-mannlige systematisk utestenges eller nedvurderes. Kritikken spredte seg til Europa: Ved universitetet i Edinburgh startet kampanjen «LiberateEd». I Leeds «Why is My Curriculum White?» I Sussex «Decolonising Education».

STUDENTLEDER: Lola Olufemi

Reagerer på studentkrav

I høst signerte hundrevis studentleder Lola Olufemis opprop «Decolonise Cambridge», for mer balanserte litteraturstudier. Britiske tabloidmedier reagerte med skjeve framstillinger – hun anklages for å angripe «våre menn». Olufemi ble så utsatt for hets og drapstrusler.

I Dag og Tid brukte Ronny Spaans overskriften «Fjern Platon og Kant!» Han forklarte tittelen slik: «Kvifor? Fordi dei er kvite.» Påstanden er selvfølgelig feil. Kravet er snarere at man ikke ukritisk dyrker enhver europeer.

Istedenfor en ukritisk framstilling av Kant, kan studentene få vite at han mente kvinner hadde liten intellektuell verdi: De er til for sex. Kant skrev at «menneskeheten når sin ypperste perfeksjon gjennom de hvites rase». Både han og Hume la et grunnlag for den moderne raseideologien.

Vi bør lese Hamsuns romaner selv om han støttet Hitler, men nye generasjoner bør også få kjenne til hans ideologiske kortslutning. På lignende vis er det problematisk hvis dagens studenter ikke får vite om Kants menneskesyn, Platons totalitære statsideologi eller Max Webers antisemittisme i «Den protestantiske etikk» (1905/1920).

I et kolonialisert narrativ inkluderes ikke bidragene fra minoriteter, kvinner eller de 90 prosent utenfor det «hvite» eller kristne Vest-Europa/USA. Men nylig kom USA-professor Bryan W. van Norden med boka Taking Back Philosophy. A Multicultural Manifesto (2017). Og i august 2018 utgir Jason Arday og Heidi Safia Mirza antologien Dismantling Race in Higher Education. Racism, Whiteness and Decolonising the Academy (Palgrave MacMillan).

Norsk motstand

I Norge er motstanden mot fagkritikken sterk. Da student Nora Warholm Essahli våren 2016 etterlyste et mer mangfoldig exphil-pensum, som et alternativ til dagens forsimplende versjon, påsto filosofene Knut Jørgen Vie og Per Ivan Grini: «Vestlig idéhistorie består i all hovedsak av hvite menn, og å si noe annet er historieforfalskning.»

Dette er en moderne versjon av Kants «hvite menn»-ideologi. Mye av dagens kanon er bygget på identitetspolitikk. Det eurosentriske får en politisk funksjon: Majoriteten på norske universiteter opplæres til å tro at vitenskapen er «deres», i det minste «europeisk», og dermed noe man har et kulturelt eierskap til. Nyere internasjonal forskning blir dermed «historieforfalskning».

Det kolonialistiske narrativet baserer seg på en feilslutning, da mesteparten av verdens idéhistorie fram til kolonitiden ble skrevet av andre enn «hvite menn». Filosofien i de indiske «Upanishadene» ble utarbeidet tre århundrer før Sokrates – og kvinner som Gargi og Maitreyi har der en sentral plass. Kinas lange rekke av sentrale filosofer gjennom 2600 år synes Vie og Grini heller ikke kjenne til.

I Norge omtales Thales som den «første filosof», men han var ifølge antikkens kilder en føniker fra Vest-Asia som dro til Egypt for å søke visdom. Platon skriver i Faidros at skriften og matematikken kommer fra Egypt. Aristoteles fastslår i Politikken at det eldste, beste og mest demokratiske styringssettet fantes i fønikiske Kartago, i Nord-Afrika, ikke i Athen. Og i gresk mytologi er Andromeda – hun som gir navn til vår nærmeste galakse og hun som er oldemoren til Herkules – en prinsesse fra Etiopia.

Ukjent arv

Antikkens grekere var verken «hvite menn» eller europeere. Snarere levde de i ytterkanten av det enorme persiske riket. Grekerne var kulturelt en del av dagens Midtøsten – sterkt påvirket av de eldre kulturene til babylonere, egyptere, fønikere, kaldeere og persere.

Kolonialiserte framstillinger, som exphil etter Arne Næss, får heller ikke fram at det var araberne som gjennom århundrer videreutviklet og introduserte gresk tenkning i Europa. Men studerer man Dantes Komedien (1320) eller Raphaels freske i Vatikanet, ser man hvordan muslimske Ibn Rushd (Averroes) hylles for analysen av Aristoteles.

Hva gjør muslimske Averroes i Rafaels freske (1510), som er plassert i Vatikanets vakreste rom? Utsnitt fra Dag Herbjørnsruds bok «Globalkunnskap» (2016)

I 2018 får ikke studentene lenger vite hvorfor «Medisinens kanon» av persiske Ibn Sina (Avicenna) var pensum i Europa i fem århundrer – fram til 1700-tallet. Eller hvorfor Ibn Khaldun fra Tunis, med sitt storverk fra 1377, regnes som sosiologiens grunnlegger. Eller hvordan Indias matematikere Aryabhata (f. 476) og Brahmagupta (f. 596) utarbeidet dagens tallsystem, inkludert tallet null, noe Kopernikus anerkjente i sitt hovedverk i 1543.

Kvinnelige akademikere står bak fredagens PRIO-arrangement. Likevel: Ikke alle mannlige akademikere, som globalhistoriker Eivind Heldaas Seland og sosialantropologer som Thomas Hylland Eriksen og Sindre Bangstad, føler seg truet av avkolonialisering. Men deres perspektiver utgjør ikke dagens hovednarrativ. Økonomi og prestisje kan forklare forsvaret av pensumlister som er blitt stadig mer eurosentrisk de siste årene.

Den voksende, hvite identitærbevegelsen kommer ikke ut av det blå. Snarere blir «generasjon identitet» et resultat av dyrkelsen av «den europeiske sivilisasjon». I en slik stund trengs en dypere og bredere allmenndannelse. Det virker umulig, men noen burde prøve.

** Mer info i boken Globalkunnskap (Scandinavian Academic Press, 2016) **

** 30. april 2018 deltok Dag Herbjørnsrud på arrangementet «Decolonizing Knowledge» ved UBUNTU/SAIH Ås. Mer info her.

SHARE THIS:

Org.nr: 915294154 (samvirkeforetak). Center for Global and Comparative History of Ideas