I Ny Tid-teksten «Når historien må skrives på nytt: Teotihuacán, Mesopotomia, Tlaxcala» omtaler idéhistoriker Dag Herbjørnsrud bøkene The 1619 Project: A New Origin History (Hannah-Jones), «The Dawn of Everything. A New History of Humanity (Graeber og Wengrow) og Hva er globalhistorie? (Melve og Seland).
Ingressen til «Når historien må skrives på nytt«: Vi har tatt feil: Avanserte samfunn kom ikke med jordbruket. Snarere har mennesker levd fritt og egalitært både før og etter at noen ble bønder, viser Graeber og Wengrow i The Dawn of Everything. Mens Nikole Hannah-Jones gir en helt ny forståelse av USAs historie med sin 1619-bok.»
Utdrag fra Herbjørnsrudss essay:
«Jeg befant meg i regnskogen i det indre av Sumatra, den nordligste øya i Indonesia, på slutten av 90-tallet. Vi var en mindre studiegruppe som skulle bli blant de første utlendingene, bortsett fra en norsk sosialantropolog, som fikk besøke det sagnomsuste talang mamak-folket –et urfolk som levde dypt inne i Bukit Tigapuluh («De tretti åser»).
Noen mil unna bodde «vanlige» indonesiere. I småbyen Rengat (som betegnende nok betyr «mygg») løp tenåringene bort til oss. De begynte å fortelle hvor godt de likte Martin Dahlin og Tomas Brolin (svenske fotballspillere). Jeg ble så invitert hjem til en familie der faren spilte Elvis-låter på saksofonen sin.
Men jungelen var en annen verden. Først ble vi kjørt i jeeper så langt tømmerbilveiene kunne ta oss. Og så, etter å ha brøytet oss frem på smale stier og vasset over surklende bekker med hissige blodigler, oppdaget vi til slutt en talang-mamak-landsby på den andre siden av en bred elv. Det første jeg så, var en kvinne som bar en baby i et tøystykke på ryggen. Men da vi kom til bredden på den andre siden av elven, etter å ha blitt geleidet over i en uthulet trestokk, oppdaget jeg at babybæreren ikke var en kvinne likevel. Det var snarere en mann som bar barnet på ryggen.
For meg, som kom fra «den moderne verden», var deres egalitære kjønnsroller helt fremmed. Og da vi senere ble invitert opp i den største boligen, plassert på påler tre-fire meter over bakken, og fikk stilt spørsmål gjennom vår antropolog-tolk, fikk vi gang på gang utfordret våre forestillinger om hvordan ting var eller burde være. En annen verden viste seg å være mulig likevel.
Misvisende og fordomsfulle
Først nå forstår jeg hva jeg egentlig opplevde der innerst i Sumatra-regnskogen. For jeg har lest meg gjennom David Graeber og David Wengrows storverk The Dawn of Everything. A New History of Humanity. Og takket være dem ser jeg nå tydeligere at de fortellingene vi generelt har om verden, utviklet gjennom de siste par hundre års koloniale fremstillinger, stort sett har vært misvisende, fordomsfulle og antivitenskapelige.
Det har for eksempel ikke vært én lineær utvikling av mennesket fra primitive stammesamfunn via jordbruket til dagens mer urban-kapitalistiske samfunn. Altså ikke slik grandiose bestselgerbøker av evolusjonsbiolog og fysiolog Jared Diamond, psykolog Steven Pinker, statsviter Francis Fukuyama og historiker Yuval Harari har påstått de siste par tiårene. Ingen av disse har da heller noe fagbakgrunn for hva de lager store teorier om. Så da blir det ofte gjetninger basert på deres egne politiske preferanser.
Felles for disse bestselgerne er at de fremstiller det som om hierarkiske ulikhetssamfunn er den eneste løsningen. Som om vi i dag lever «i den beste av alle verdener», slik filosofen Leibniz påsto i 1710. Men som det kommer frem i The Dawn of Everything, av antropolog Graeber og arkeolog Wengrow, viser forskning at man før den moderne tid ikke jobbet mer for å overleve enn det vi gjør nå.
Moderne teknologi har altså faktisk ikke skapt mindre arbeid, men snarere mer – for dårligere betaling. Bare spør kvinnene i Bangladesh som jobber nærmest gratis for å lage Hennes & Mauritz-klær til kjøpemaniske europeere. Eller se på de slavelignende forholdene som afrikanske kaffedyrkere og koboltgruveansatte må arbeide under. Samtidig stenger nyrike Europa, og settlerkolonier som USA og Australia, grensene. Og bygger murer. På samme tid som vi tjener store summer på å selge våpen til brutale regimer – som vi hjelper å krige. Før vi så nekter å la kvinner, menn og barn flykte fra det helvetet vi har vært med på å skape. Vi lar dem heller vansmekte i flyktningleirer i Asia og Afrika, med millioner andre. Det største problemet med at så mange syriske, libyske og afrikanske flyktninger drukner i Middelhavet hver uke, synes å være at de ødelegger badevannet vårt.
Nordmenn flest nyter godt av dette globale og umoralske systemet. Men de som virkelig tjener pengene, er superkapitalistene. De største milliardærene som har sikret seg «monopoler» på internett og øker formuene til mer enn hva de noensinne vil klare å bruke opp. Samtidig som andre lider.
Brutale eller edle?
Hvordan havnet vi her? Hvorfor tar mange i dag ukritisk for gitt at dagens urettferdige og menneskefiendtlige samfunnssystem er den eneste, og beste, løsningen? Hvordan ble vi fanget av et utfrihetsprosjekt? («How did we get stuck?») Dette er et gjennomgangstema i Graeber og Wengrows monumentale verk på 750 sider. Boken er både veldokumentert, gjennomarbeidet og engasjerende skrevet.
Her får de fleste sentrale synsere og akademikere sitt pass påskrevet, om nødvendig. Graeber utga i 2018 bestselgeren Bullshit Jobs: A Theory. Og en alternativ tittel på The Dawn of Everything kunne kanskje vært «Bullshit Theories».
Her dokumenteres feilene ved både dagens Hobbes-skoler (høyresideperspektiv: De opprinnelige samfunn var brutale, «vi» er bedre) og Rousseau-skoler (venstresideperspektiv: De opprinnelige samfunnene var edle, ville og enkle).
Men begge hovedretningene tar feil. For det fantes både komplekse, rasjonelle og likestilte samfunn før de første byene ved Tigris, Nilen og Induselven. Og ikke minst kommer kvinnenes rolle, og kvinnelige forskere som sådanne, langt bedre frem i Graber og Wengrows nye storverk enn hva som er vanlig.
Som de to sakprosaforfatterne understreker: Hovedproblemet er ikke at vi ikke har tilgang til fakta eller ny og god forskning. Utfordringen er snarere at de siste tiårenes forskning, som tilbakeviser ideologiske myter skapt under kolonitiden på 1800-1900-tallet, ennå ikke er blitt gjort tilgjengelig for folk flest. Skolebøker, lærebøker og populærbøker fremstiller ennå fortiden på kolonialt og tendensiøst vis, argumenterer Graber og Wengrow. Derav The Dawn of Everything. Boken er siden slutten av 2021 blitt en bestselger både internasjonalt og i Norge. Men i norsk presse har det nærmest bare vært én omtale, skrevet av Thomas Hylland Eriksen. Noe som sier sitt om det intellektuelle nivået her i landet.
Teotihuacán
Graeber og Wengrow oppsummerer hundrevis av studier. Og denne nyere forskningen viser at det hele tiden vært et mangfold av ulike samfunnsorganiseringer. I for eksempel det klassiske Mexico (som i byen Teotihuacán, litt nord for dagens Mexico by) og i Indus-sivilisasjonen Harappa ved Punjab (som byen Mohenjo-daro i dagens Pakistan, ca. 3000-2000 år før vår tidsregning) ble det bygget store byer. Men uten at man dyrket konger og hierarkier av den grunn.
Mens det samtidige Romerriket var hierarkisk og autoritært, var Teotihuacán egalitært og med valgte ledere.
I den mexicanske storbyen Teotihuacán, med storhetstid ca. år 100–500, bodde det omtrent 100 000 mennesker fordelt på 20 kvadratkilometer. Og mens det samtidige Romerriket var hierarkisk og autoritært, var Teotihuacán egalitært og med valgte ledere. Mer enn 90 prosent av befolkningen bodde i det nordmenn på 1970-tallet ville kalt villaer: gjennomsnittshusholdningen i byen hadde hus på hele 200 kvadratmeters størrelse.
Studier har vist at Gini-koeffisienten på ulikhet i den flerspråklige storbyen Teotihuacán er 0,12 (der 0 innebærer helt lik fordeling av ressursene, mens 1 gir totalt skjev fordeling). Dette i kontrast til Roma, som har en beregnet Gini-indeks på 0,6, og dagens USA på 0,8. Teotihuacán, der omtrent en tredjedel av innbyggerne var innvandrere, er slik beregnet å være mer egalitært enn dagens Norge (beregnet Gini på 0,3). Og ergo betydelig mer likhetsorientert fordelt enn dagens Oslo. Graeber og Wenrow viser ikke til Gini-beregningene, noe som kunne styrket argumentene deres.
«Anarki»
I eksempel etter eksempel får Graeber og Wengrow frem hvordan en lang rekke eldre samfunn var egalitære. At mennesker ble behandlet medmenneskelig, at det var jevnbyrdig fordeling av mat og ressurser. I flere tilfeller har samfunnsstrukturen tydeligvis vært forenlig med hva vi kan kalle likhetssamfunn. For disse samfunnene hadde verken konger eller patriarker, snarere likestilling mellom borgerne – eller «et fravær av styre» fra oven. Altså det den franske filosofen Pierre-Joseph Proudhon forsto som «anarki» – som er noe annet enn «kaos», slik «anarki» ofte brukes i dagens norske debatt.» (…)
«Tross påstander fra flere kritikere som misliker Graeber og Wengrows prosjekt med The Dawn of Everything, er det svakere ideologiske føringer i deres bok enn i de fleste andre tilsvarende storverk. Dagens euroamerikanske historieskrivning er ennå preget av koloniale narrativer, kanskje mest synliggjort i William H. McNeills innflytelsesrike The Rise of The West (1963): Denne boken går ut på å forklare historisk hvorfor europeere og hvite amerikanere er de rikeste og beste i verden. McNeill inngår slik i en lang tradisjon, fra Max Weber og fremover, med å påstå at det er europeeres «kultur», «ånd» eller «religion» som med ett gjorde dem rike etter 1492 – etter at disse regionene hadde befunnet seg i en teknologisk, økonomisk og kulturell bakevje de foregående 5000 årene. Det har nemlig vært vanlig å unnlate å ta i betraktning hva som skjer når fundamentalister (prester, conquistadorer) og privatiserte pirater (som britenes East India Company) bruker folkemord og slaveri for å underlegge seg store deler av verden (Amerika, Asia, Afrika og Oceania). I et nytt forord i 1991 tok McNeill avstand fra sin tidligere fremstilling – han skulle nå få med Kina (de mektige imperiene i Afrika var det heller ikke da så nøye med). Og selv Samuel P. Huntington innrømmet i sin The Clash of Civilizations (1996) at det var imperialismen, kolonialismen og våpen som fra 1500-tallet ga europeerne økonomisk herredømme. Altså ikke Shakespeare-tekster og Michelangelo-malerier.
Men det vil ta lang tid å skape nye verdensbilder basert på de faktiske forhold. Graeber og Wengrow gjør imidlertid en svært god innsats gjennom å få frem et vell av eksempler fra både Asia, Afrika, Oceania og Amerika. Underlig nok har de ikke flere eksempler fra det afrikanske kontinentet. Dette til tross for at Wengrow er av de fremste europeere på nordafrikansk arkeologi, som vist i hans moderne klassiker The Archaeology of Early Egypt: Social Transformations in North-East Africa, 10,000-2650 BC (2006).
For eksempel viser de to hvordan det snarere har vært normen enn unntaket at det rundt om i verden har vært innført balanserte folkestyrer (demokrati, som man sier på dagens norsk. Se også Herbjørnsruds essay «Folkeforførere elsker flertallsavgjørelser», NY TIDs sommerutgave 2021). I Mesopotamia, i dagens Irak, var for eksempel kvinner representert. Det store tilbakeslaget kom først århundrer senere med det athenske styret, der kvinner, slaver og innvandrere ble utestengt fra folkeforsamlingene.
Mexico: neglisjeringen
På den andre siden av Atlanterhavet oppdaget Hernán Cortés og hans europeiske invasjonsstyrker et lignende opplyst styresett under erobringen av Mexico i 1520. I kontrast til de europeiske kongedømmene hadde man i byen Tlaxcala et byråd der de beste løsninger ble drøftet frem. Og da spørsmålet kom opp hvorvidt Tlaxcala skulle alliere seg med Cortés mot motstanderne i azteker-alliansen og deres storby innenlands, var det ordene til den veltalende Xicoténcatl (ca. 1420–1521) som vant frem.
Disse samtalene er gjengitt i Cervantes de Salazars krøniker (Crónica, ca. 1560). Men Graeber og Wengrow måtte selv finne frem denne primærkilden (og dens bok III) for å dokumentere den mexicanske urbefolkningens argumenter og praksis. På typisk vis utelates nemlig dokumentasjonen på ikke-europeiske skrifter og stemmer i dagens historiske fremstillinger. Det later til å være en slags ubevisst systematikk i denne neglisjeringen, noe som står i stil med den nedlatende holdningen som både den kantianske og den hegelianske arv bærer med seg.
Dessuten: The Dawn of Everything kunne med fordel også ha lagt til en gjennomgang av munken Bernardino Sahaguns tolvbindsverk fra 1500-tallet, der nahua-folkets tenkning og samfunnsstruktur ble nedtegnet i samarbeid med urbefolkningen.»
Om friheten
Et annet eksempel Graeber og Wengrow trekker frem, er Kondiaronk (1649–1701): den veltalende tenkeren og politiske lederen fra urbefolkningsgruppen huron-wendat i dagens Canada. Kondiaronk hadde fra tidlig på 1680-tallet tett dialog med de nyankomne franskmennene. Og i Nye reiser til Nord-Amerika (1703), skrevet av Louis Armand (Lahontan), har Kondiaronk (under navnet Adario) en lang rekke kritiske innsigelser mot den ufrie og hierarkiske samfunnsformen de europeiske innflytterne kom med.
En mengde akademikere har det siste århundret benektet at en «indianer» som Kondiaronk kunnet ha sagt noe så klokt. Man har grunnløst påstått at de filosofiske betraktningene til urbefolkningen måtte være Louis Armands eget påfunn. Men Graeber og Wengrow viser hvorfor slike spekulasjoner kan avvises. Og de siterer Benjamin Franklin, som på 1740-tallet nedtegnet lignende betraktninger om urbefolkningens demokratiske strukturer og filosofi. På 1770-tallet ble irokeserlederen Logan (1720–1780) kjent for sine storslåtte taler og eksistensialistiske betraktninger overfor de euro-amerikanske innflytterne.
Wengrow og Graber kunne her med fordel også ha omtalt det påviste folkestyret til konføderasjonen hos haudenosaunee (irokserne). Selv USAs kongress har nå vedtatt, i 1988 (Representantenes hus) og 2001 (Senatet), at inspirasjonen fra urbefolkningens demokrati la grunnlaget for utviklingen av de europeisk-amerikanske innflytternes versjon fra midten av 1750-tallet. Dette i kontrast til det britiske kongestyret og deres hierarki (se mer i Herbjørnsruds Globalkunnskap, 2016).
I sum handler The Dawn of Everything, som forfatterne selv poengterer mot slutten, mye om frihet. Om friheten til å flytte på seg. Friheten til ikke å adlyde. Friheten til å skape sosiale relasjoner. Og, kan vi kanskje tilføye, friheten til å lese originalkilder og forstå verden på ny. Graeber og Wenrow bruker i boken ikke begrepet «avkolonisering», så vidt jeg kan se. Men boken er i praksis en mental avkolonisering av vår tids kolonipregede forestillinger. Den representerer en ny begynnelse.
Det unike 1619-prosjektet
Et annet unikt storverk som ble utgitt rett før årsskiftet, er Pulitzer-prisvinner Nikole Hannah-Jones’ 600-siders The 1619 Project. Boken tar sin tittel fra året 1619, da de første afrikanske slavene ble brakt til USA. Det skjedde da The White Lion («Den hvite løve») brakte tyvetalls afrikanere fra ndongo-riket i Angola. Disse angolanerne hadde blitt tatt til fange av portugisiske slavejegere, og de ble ført til havnen like ved Point Comfort i delstaten Virginia. Blant dem var paret Anthony og Isabella, som fikk barnet William Tucker i 1624. Et nytt kapittel i Nord-Amerikas historie skulle begynne.
I de tradisjonelle og kolonialistiske fremstillingene av USAs historie kretses det mye rundt året 1620. Det var da fundamentalistiske protestanter fra England først flyktet til Holland, før de så reiste videre over Atlanterhavet med skipet Mayflower – og så til slutt ankom Massachusetts. Herfra stammer myten om «thanksgiving», som feires årlig.
Men afrikanere fra ndongo-folket i Angola ankom altså USA ett år tidligere. Og i 2019 fikk The New York Times-reporter Nikole Hannah-Jones gjennomslag for å markere 400-årsdagen med et eget spesialnummer i avisen: Utgangspunktet var 1619 og den avgjørende afrikansk-amerikanske innflytelsen på oppbyggingen av USA de siste fire århundrene.
For dette arbeidet ble Hannah-Jones belønnet med Pulitzer-prisen. Og i antologien The 1619 Project, som hun er med på å redigere, utdyper hun prosjektet. Med seg har hun fått 17 fremstående akademikere og skribenter – deriblant Ibram X. Kendi.
Det er intet mindre enn en imponerende gjennomgang vi her får. Boken får frem at frykten for å miste muligheten til å ha slaver, som man da ikke hadde i England, var den kanskje viktigste drivkraften for at de hvite settlerne erklærte seg uavhengige fra den engelske tronen i 1776. Og vi kan lese om hvordan «rase» og hudfarge gradvis ble viktigere, til slutt helt avgjørende, for å opprettholde slaveriet: USA ble slik ett av kun fem store, slavebaserte samfunn i verdenshistorien, sammen med Hellas, Roma, Brasil og Karibia.»
På slutten av 1700-tallet var 40 prosent av Virginias innbyggere fra Afrika. Det var de som i høy grad bygget det moderne USA. Og det var fra dem frihetskampen kom.
«All men are created equal,» skrev Thomas Jefferson i juni 1776, mens han i samme rom hadde en svart slave som tjente ham. Ordene var altså ikke verdt papiret de var skrevet på. Men så ble da også afrikanere utdefinert som mennesker.
Som det kommer frem i dette storslagne verket, er det de afrikansk-amerikanske frihetskampene, først med slaveriets opphevelse i 1865 og så med stemmerettighetene i 1965, som best lever opp til de amerikanske frihetsidealene. Og i november 2020 var det de afrikansk-amerikanske stemmene, og da spesielt kvinnenes stemmer, som sikret at Trump tapte valget, mens Biden vant. Dersom de hvite velgerne i USA hadde bestemt alene, ville landet ennå hatt en antidemokratisk og hvit-makt-orientert statsleder – 57 prosent av hvite menn og 53 prosent av hvite kvinner stemte på Trump ved siste valg.
Hva som skjer fremover, som i 2024, vet ingen. Men det vi vet, er hvor viktig historien er. Uten fortid, ingen nåtid. Og uten nåtid, ingen fremtid. Slik vi forstår historien, slik forstår vi også oss selv og våre muligheter.
Derfor er The Dawn of Everything og The 1619 Project så avgjørende. For de viser oss hvorfor en bedre verden er mulig. Hvorfor det ennå er håp. Det var nok dette jeg lærte der inne i regnskogen på Sumatra. Jeg skjønte det bare ikke egentlig før jeg fikk disse to bøkene.»
LES HELE TEKSTEN HER:
UNDERTEKST: «Det er håp om bedre tider for fortiden«
Ingress: «HISTORIE: Nasjonal-dyrkende historieskrivning har preget Norge i flere tiår, men Leidulf Melve og Eivind Heldaas Seland viser vei ut av uføret.»
Utdrag: «Debatten om Marte Michelets bøker om jøder og holocaust har vist hvor følelsesmessig tilknyttet mange norske historikere har vært til én større nasjonal fortidsfremstilling. I Den største forbrytelsen (2014) og Hva visste hjemmefronten? (2018) utfordret Michelet de siste tiårenes historieskrivning, der norske jøder og deres opplevelser i praksis er blitt skrevet ut av historien.
Oskar Mendelsohn, som var tilknyttet Det Mosaiske Trossamfund, måtte selv skrive Jødenes historie i Norge (1969/1986). Men Michelet var den første som grep tak i Gunnar Sønstebys uttalelse i 1970, tatt opp på lydbånd av Ragnar Ulstein, om at hjemmefronten hadde blitt varslet om jødeutryddelsen tre måneder i forkant av pågripelsene fra oktober 1942. Argumentet fra historikerne Bjarte Bruland, Mats Tangestuen og Elise B. Berggren er at Sønsteby «må» ha husket feil. Han uttalte jo dette 28 år etter hendelsene, «noko som aukar sjansen for minneforskyvning». Vel, mulig dét, men hvorfor grep da ingen norske historikere tak i uttalelsene før Sønsteby gikk bort i 2012?
Blindflekkene og utelatelsene bekrefter nødvendigheten av Michelets prosjekt, slik Espen Søbye viser i Hva vet historikerne? (2021). Med tanke på at 738 norske jøder ble myrdet i nazistenes konsentrasjonsleire, burde det vært åpenbart at rasisme og jødenes skjebne er en svært sentral del av norsk historie. Og ikke kun en fotnote.
Nasjonalstatene og fortidens makt
De sinte reaksjonene mot Michelet minner om hvordan Historisk Tidsskrift mottok undertegnede og Stians Bromarks Norge – et lite stykke verdenshistorie (2005). Boken tok for seg samenes, jødenes, innvandrernes og verdens påvirkning på Norge gjennom tidene. Men Jan Eivind Myhre anmeldte boken under den uvitenskapelige tittelen «Norge – et stort vrengebilde». Det finnes altså en «vrangside» og en «rettside» for å forstå Norges fortid, skal man tro de «patriotiske» fremstillingene fra instituttet på Universitetet i Oslo.
I Vinduet (27. januar i år) forklarte redaktør Ola Innset hvorfor reaksjonene blir så sterke. Årsaken ligger i at «det moderne historiefaget vokste frem på 1800-tallet, med det nokså eksplisitte formål å skape grunnleggelsesmyter for Europas nye nasjonalstater. Dette er historiefagets opprinnelige funksjon […]».
I det minste med det moderne historiefagets funksjon med fremveksten av nasjonalstatene på 1800-tallet. Spesielt i små og ressursfattige land, som Norge, blir man ekstra opptatt av å skape seg myter og én samlende, patriotisk fortelling om fortiden. Mens det internasjonale fagmiljøet har hatt en «global vending» siden 1990-tallet, har lite skjedd i Norge, slik Bo Stråth-utvalget viste i sin kritiske rapport Bortenfor nasjonen i tid og rom: fortidens makt og fremtidens muligheter i norsk historieforskning (2008).
Noe eurosentrisk
Men ved Universitetet i Bergen er noe på gang, noe vi ser med perspektivene til Leidulf Melve og Eivind Heldaas Seland. I sommer kom de med boken Hva er globalhistorie, i Universitetetsforlagets Hva er-serie. Melve har gjort viktig arbeid for eksempel med Globalhistoriografi (2014), Seland med Globalhistorisk atlas (2019).
Hva er globalhistorie har dessverre ikke en gjennomgang av de antikke egyptiske og babylonske skrifter, som Ea-iddins Babylonske krøniker fra år 500 før vår tidsregning. Ei heller av historieskrivningen til Herodot, som vokste opp under det persiske riket, stilte seg kildekritisk til greske fremstillinger og reiste oppover Nilen i sin utforskning. Kinesiske Sima Qian (f. 145 år før vår tidsregning.) nevner de bare kort. Og de får ikke med seg Ban Zhao (f. ca. 50 år før vår tidsregning) og hennes fullføring av historieverket Hanshu – noe som gjør henne til verdens første kjente kvinnelige historiker.
I stedet begynner Melve og Seland kapitlet «Globalhistoriens historie» med greske Polybios. Men uten så å nevne de globalhistoriske perspektivene til eksempelvis den persiske historikeren Abu’l Ali al-Masudi (f. 886) og hans Enger av gull (947), eller persiske Rashid al-Din (f. 1247), eller tyrkiske Mustafa Ali (f. 1541). Noe i det minste Sebastian Conrad gjør i What is Global History? (2016).
Ironisk nok blir fremstillingen noe eurosentrisk, samtidig som de påpeker at de globalhistoriske forsøkene fra 1960-tallet og til i dag har vært påfallende eurosentriske. Her kunne de med fordel presentert de mange verkene til for eksempel Sanjay Subrahmanyam, noe som ville nyansert fremstillingen av globalhistorien de siste tiårene.
Tross disse forbedringsinnspillene: Melve og Seland har levert en god introduksjon. Det er håp om bedre tider for fortiden – også i Norge.»
Lenke: