13. mai 2022

I Ny Tid-teksten "Når historien må skrives på nytt: Teotihuacán, Mesopotomia, Tlaxcala" omtaler idéhistoriker Dag Herbjørnsrud bøkene The 1619 Project: A New Origin History (Hannah-Jones), "The Dawn of Everything. A New History of Humanity (Graeber og Wengrow) og Hva er globalhistorie? (Melve og Seland). Ingressen til "Når historien må skrives på nytt": Vi har tatt feil: Avanserte samfunn kom ikke med jordbruket. Snarere har mennesker levd fritt og egalitært både før og etter at noen ble bønder, viser Graeber og Wengrow i The Dawn of Everything. Mens Nikole Hannah-Jones gir en helt ny forståelse av USAs historie med sin 1619-bok." Utdrag fra Herbjørnsrudss essay: "Jeg befant meg i regnskogen i det indre av Sumatra, den nordligste øya i Indonesia, på slutten av 90-tallet. Vi var en mindre studiegruppe som skulle bli blant de første utlendingene, bortsett fra en norsk sosialantropolog, som fikk besøke det sagnomsuste talang mamak-folket –et urfolk som levde dypt inne i Bukit Tigapuluh («De tretti åser»). Noen mil unna bodde «vanlige» indonesiere. I småbyen Rengat (som betegnende nok betyr «mygg») løp tenåringene bort til oss. De begynte å fortelle hvor godt de likte Martin Dahlin og Tomas Brolin (svenske fotballspillere). Jeg ble så invitert hjem til en familie der faren spilte Elvis-låter på saksofonen sin. Men jungelen var en annen verden. Først ble vi kjørt i jeeper så langt tømmerbilveiene kunne ta oss. Og så, etter å ha brøytet oss frem på smale stier og vasset over surklende bekker med hissige blodigler, oppdaget vi til slutt en talang-mamak-landsby på den andre siden av en bred elv. Det første jeg så, var en kvinne som bar en baby i et tøystykke på ryggen. Men da vi kom til bredden på den andre siden av elven, etter å ha blitt geleidet over i en uthulet trestokk, oppdaget jeg at babybæreren ikke var en kvinne likevel. Det var snarere en mann som bar barnet på ryggen. For meg, som kom fra «den moderne verden», var deres egalitære kjønnsroller helt fremmed. Og da vi senere ble invitert opp i den største boligen, plassert på påler tre-fire meter over bakken, og fikk stilt spørsmål gjennom vår antropolog-tolk, fikk vi gang på gang utfordret våre forestillinger om hvordan ting var eller burde være. En annen verden viste seg å være mulig likevel. Misvisende og fordomsfulle. Først nå forstår jeg hva jeg egentlig opplevde der innerst i Sumatra-regnskogen. For jeg har lest meg gjennom David Graeber og David Wengrows storverk The Dawn of Everything. A New History of Humanity. Og takket være dem ser jeg nå tydeligere at de fortellingene vi generelt har om verden, utviklet gjennom de siste par hundre års koloniale fremstillinger, stort sett har vært misvisende, fordomsfulle og antivitenskapelige. Det har for eksempel ikke vært én lineær utvikling av mennesket fra primitive stammesamfunn via jordbruket til dagens mer urban-kapitalistiske samfunn. Altså ikke slik grandiose bestselgerbøker av evolusjonsbiolog og fysiolog Jared Diamond, psykolog Steven Pinker, statsviter Francis Fukuyama og historiker Yuval Harari har påstått de siste par tiårene. Ingen av disse har da heller noe fagbakgrunn for hva de lager store teorier om. Så da blir det ofte gjetninger basert på deres egne politiske preferanser. Felles for disse bestselgerne er at de fremstiller det som om hierarkiske ulikhetssamfunn er den eneste løsningen. Som om vi i dag lever «i den beste av alle verdener», slik filosofen Leibniz påsto i 1710. Men som det kommer frem i The Dawn of Everything, av antropolog Graeber og arkeolog Wengrow, viser forskning at man før den moderne tid ikke jobbet mer for å overleve enn det vi gjør nå. Moderne teknologi har altså faktisk ikke skapt mindre arbeid, men snarere mer – for dårligere betaling. Bare spør kvinnene i Bangladesh som jobber nærmest gratis for å lage Hennes & Mauritz-klær til kjøpemaniske europeere. Eller se på de slavelignende forholdene som afrikanske kaffedyrkere og koboltgruveansatte må arbeide under. Samtidig stenger nyrike Europa, og settlerkolonier som USA og Australia, grensene. Og bygger murer. På samme tid som vi tjener store summer på å selge våpen til brutale regimer – som vi hjelper å krige. Før vi så nekter å la kvinner, menn og barn flykte fra det helvetet vi har vært med på å skape. Vi lar dem heller vansmekte i flyktningleirer i Asia og Afrika, med millioner andre. Det største problemet med at så mange syriske, libyske og afrikanske flyktninger drukner i Middelhavet hver uke, synes å være at de ødelegger badevannet vårt. Nordmenn flest nyter godt av dette globale og umoralske systemet. Men de som virkelig tjener pengene, er superkapitalistene. De største milliardærene som har sikret seg «monopoler» på internett og øker formuene til mer enn hva de noensinne vil klare å bruke opp. Samtidig som andre lider. Brutale eller edle? Hvordan havnet vi her? Hvorfor tar mange i dag ukritisk for gitt at dagens urettferdige og menneskefiendtlige samfunnssystem er den eneste, og beste, løsningen? Hvordan ble vi fanget av et utfrihetsprosjekt? («How did we get stuck?») Dette er et gjennomgangstema i Graeber og Wengrows monumentale verk på 750 sider. Boken er både veldokumentert, gjennomarbeidet og engasjerende skrevet. Her får de fleste sentrale synsere og akademikere sitt pass påskrevet, om nødvendig. Graeber utga i 2018 bestselgeren Bullshit Jobs: A Theory. Og en alternativ tittel på The Dawn of Everything kunne kanskje vært «Bullshit Theories». Her dokumenteres feilene ved både dagens Hobbes-skoler (høyresideperspektiv: De opprinnelige samfunn var brutale, «vi» er bedre) og Rousseau-skoler (venstresideperspektiv: De opprinnelige samfunnene var edle, ville og enkle). Men begge hovedretningene tar feil. For det fantes både komplekse, rasjonelle og likestilte samfunn før de første byene ved Tigris, Nilen og Induselven. Og ikke minst kommer kvinnenes rolle, og kvinnelige forskere som sådanne, langt bedre frem i Graber og Wengrows nye storverk enn hva som er vanlig. Som de to sakprosaforfatterne understreker: Hovedproblemet er ikke at vi ikke har tilgang til fakta eller ny og god forskning. Utfordringen er snarere at de siste tiårenes forskning, som tilbakeviser ideologiske myter skapt under kolonitiden på 1800-1900-tallet, ennå ikke er blitt gjort tilgjengelig for folk flest. Skolebøker, lærebøker og populærbøker fremstiller ennå fortiden på kolonialt og tendensiøst vis, argumenterer Graber og Wengrow. Derav The Dawn of Everything. Boken er siden slutten av 2021 blitt en bestselger både internasjonalt og i Norge. Men i norsk presse har det nærmest bare vært én omtale, skrevet av Thomas Hylland Eriksen. Noe som sier sitt om det intellektuelle nivået her i landet. Teotihuacán. Graeber og Wengrow oppsummerer hundrevis av studier. Og denne nyere forskningen viser at det hele tiden vært et mangfold av ulike samfunnsorganiseringer. I for eksempel det klassiske Mexico (som i byen Teotihuacán, litt nord for dagens Mexico by) og i Indus-sivilisasjonen Harappa ved Punjab (som byen Mohenjo-daro i dagens Pakistan, ca. 3000-2000 år før vår tidsregning) ble det bygget store byer. Men uten at man dyrket konger og hierarkier av den grunn. Mens det samtidige Romerriket var hierarkisk og autoritært, var Teotihuacán egalitært og med valgte ledere. I den mexicanske storbyen Teotihuacán, med storhetstid ca. år 100–500, bodde det omtrent 100 000 mennesker fordelt på 20 kvadratkilometer. Og mens det samtidige Romerriket var hierarkisk og autoritært, var Teotihuacán egalitært og med valgte ledere. Mer enn 90 prosent av befolkningen bodde i det nordmenn på 1970-tallet ville kalt villaer: gjennomsnittshusholdningen i byen hadde hus på hele 200 kvadratmeters størrelse. Studier har vist at Gini-koeffisienten på ulikhet i den flerspråklige storbyen Teotihuacán er 0,12 (der 0 innebærer helt lik fordeling av ressursene, mens 1 gir totalt skjev fordeling). Dette i kontrast til Roma, som har en beregnet Gini-indeks på 0,6, og dagens USA på 0,8. Teotihuacán, der omtrent en tredjedel av innbyggerne var innvandrere, er slik beregnet å være mer egalitært enn dagens Norge (beregnet Gini på 0,3). Og ergo betydelig mer likhetsorientert fordelt enn dagens Oslo. Graeber og Wenrow viser ikke til Gini-beregningene, noe som kunne styrket argumentene deres. «Anarki» I eksempel etter eksempel får Graeber og Wengrow frem hvordan en lang rekke eldre samfunn var egalitære. At mennesker ble behandlet medmenneskelig, at det var jevnbyrdig fordeling av mat og ressurser. I flere tilfeller har samfunnsstrukturen tydeligvis vært forenlig med hva vi kan kalle likhetssamfunn. For disse samfunnene hadde verken konger eller patriarker, snarere likestilling mellom borgerne – eller «et fravær av styre» fra oven. Altså det den franske filosofen Pierre-Joseph Proudhon forsto som «anarki» – som er noe annet enn «kaos», slik «anarki» ofte brukes i dagens norske debatt." (...) "Tross påstander fra flere kritikere som misliker Graeber og Wengrows prosjekt med The Dawn of Everything, er det svakere ideologiske føringer i deres bok enn i de fleste andre tilsvarende storverk. Dagens euroamerikanske historieskrivning er ennå preget av koloniale narrativer, kanskje mest synliggjort i William H. McNeills innflytelsesrike The Rise of The West (1963): Denne boken går ut på å forklare historisk hvorfor europeere og hvite amerikanere er de rikeste og beste i verden. McNeill inngår slik i en lang tradisjon, fra Max Weber og fremover, med å påstå at det er europeeres «kultur», «ånd» eller «religion» som med ett gjorde dem rike etter 1492 – etter at disse regionene hadde befunnet seg i en teknologisk, økonomisk og kulturell bakevje de foregående 5000 årene. Det har nemlig vært vanlig å unnlate å ta i betraktning hva som skjer når fundamentalister (prester, conquistadorer) og privatiserte pirater (som britenes East India Company) bruker folkemord og slaveri for å underlegge seg store deler av verden (Amerika, Asia, Afrika og Oceania). I et nytt forord i 1991 tok McNeill avstand fra sin...

Senter for global og komparativ idéhistorie

Senter for global og komparativ idéhistorie

Dagsarkiv: 13. mai 2022

Nikole Hannah-Jones, «The 1619 Project» og «The Dawn of Everything» …