Ukraina-krigen, Norges afghanske tolker og advarselen fra Anna Politkovskaja (1958-2006)

I analysen «Krigen i Ukraina avslører vår dobbeltmoral» (Utrop 14/3-22) gir idéhistoriker Dag Herbjørnsrud ny informasjon for eksempel om flyktningene fra Syria og Irak som døde på grensen mellom Polen og Belarus (Hviterussland) før jul 2021. Om Justisdepartmentet som, midt under Ukraina-krigen i mars 2022, avslo å redde livene til familiemedlemmene av de afghanske tolkene, som i flere år risikerte sine liv for å hjelpe Norge mot Taliban i Afghanistan. Om rasisme mot afrikanske studenter som flykter fra Ukraina. Og om hvordan Norge bryter internasjonale lover ved å nekte å sikre livene til norske kvinner og barn som sitter i kurdiske leire i Syria-regionen.

Bildetekst til hovedbildet: «Ukraina-krigen: En ukrainsk jente og hennes mor på toget i Przemyśl Główny, Polen, etter å ha kommet seg ut av krigens redsler. Medisinstudent Jessica Orakpo (23) (t.v.) kom seg ikke ut fra Ukraina og til Polen, så hun måtte dra til grenseovergangen til Ungarn isteden. Øverst t.v.: Putin er ansvarlig, mens Anna Politkovskaja (1958-2006) advarte mot hans regime for over 15 år siden. Foto: Wikicommons (Hovedbilde: Pakkin Leung).»

Begynnelsen på Herbjørnsruds tekst 14. mars 2022: «Vi ble advart. Men vi lyttet ikke. Og for de mange drepte i Ukraina er det nå for sent. Den russiske stjernejournalisten Anna Politkovskaja (1958–2006) advarte mot Putin-regimet allerede i boken Putins Russland, som kom på norsk i 2005. Året etter ble hun skutt og drept utenfor sin egen leilighet i Moskva, på Putins 54-årsdag.

Rett før hun gikk bort, sendte Politkovskaja meg sin siste tekst, «Russlands nye middelalder». Jeg var da hennes redaktør i ukeavisen Ny Tid – den eneste avisen, bortsett fra russiske Novaja Gazeta, som hun da var spaltist for. Politkovskaja ble Putins fremste kritiker etter at han ble statsminister i august 1999. For Tsjetsjenias ønske om selvstendighet fra Russland skulle ikke etterkommes. Etter at Putin iverksatte en brutal utbombing av hovedstaden Groznyj, som minner om de siste dagers bombing av den ukrainske havnebyen Mariupol, sikret han seg presidentmakten. Titusener av uskyldige sivile døde i Tsjetsjenia. Hundretusener av kvinner, barn og menn måtte flykte.

Politkovskaja fikk rett

Politkovskajas siste politiske tekst ble trykket i Ny Tid åtte dager før hun, den 7. oktober 2006, ble myrdet. Hun skrev da: «På alle måter velsignet Kreml tsjetsjeniseringspolitikken i Tsjetsjenia.» Politkovskaja spådde nemlig at den putinske terror tsjetsjenerne hadde blitt utsatt for, skulle spre seg. Først utover resten av Russland – og så, underforstått, utenfor Putin-rikets grenser.

Hun advarte oss, men hvor mange lyttet? Nå er mye for sent: Putins ordre 24. februar om å invadere og bombe storbyer i Ukraina har gjort at millioner av mennesker nå er på flukt.

Dagens krig inntreffer 16 år etter at Politkovskaja kom med sine sannspådde advarsler. Og etter at Putin-kritiker Alexander Litvinenko, tre uker etter drapet på henne, ble forgiftet med plutonium av to russiske FSB-agenter. Før han i sin siste hilsen til Putin på dødsleiet i november 2006 uttalte: «Du har vist deg å være så barbarisk og hensynsløs som dine mest fiendtlige kritikere har hevdet.» 

Dobbeltmoral viser seg i økonomien

Ukraina-krigen kommer også etter at Putin-kritiker og Politkovskaja-kollega Natalia Estemirova ble kidnappet og drept utenfor Groznyj tre år senere. Og etter at Putin-regimet invaderte Georgia under OL i Kina i 2008. Og etter at Putin okkuperte den ukrainske Krim-halvøya under OL i Russland i 2014, for så å gå inn i Donbass-regionen

For hver gang det har vært OL i Kina eller Russland, har Putin benyttet anledningen til å invadere et annet land. Så også i 2022, selv om Ukraina-krigen ble forsinket og startet først fire dager etter at OL-ilden ble slukket.

I årene etter drapene på Politkovskaja og Litvinenko fortsatte Norge og Statens pensjonsfond utland (Oljefondet) å handle med Putins Russland, som om intet hadde skjedd. Mens Tyskland, så sent som i perioden 2018–2021, kynisk sikret sine gassleveranser fra Putin ved å bygge gassrørledningen Nord Stream 2 gjennom Østersjøen og frem til Leningrad-fylket. 

Europeernes avhengighet av fossilt brensel har i over to tiår finansiert Putin, hans kriger og hans drap på opposisjonelle. Og selv etter to uker med Putins bombing av sivile mål i ukrainske byer, ble det 11. mars klart at EU ikke vil stanse kjøp av russisk olje og gass under Ukraina-krigen. Under den pågående krigen kjøper dermed Tyskland og europeiske land olje, gass og kull for 9 milliarder kroner daglig fra Putins regime.

Dobbeltmoralen viser seg ofte tydeligst innen økonomien. Det er lett å tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv. (…)»

* Avslutningen på Herbjørnsruds tekst *

«Vanligvis heter det i norsk politikk: «Vi må hjelpe dem der de er.» Men nå er det plutselig ingen norske politikere som får seg til å si at de ukrainske flyktningene skal «hjelpes der de er». Uansett om de ukrainske flyktningene er i Lviv i vest-Ukraina eller i de første Schengen-landene de kommer til, som Polen og Østerrike. 

Som en kontrast: Da flyktende kvinner, barn og menn (mange fra Syria og Irak) forsøkte å krysse grensen til Polen og EU i ukene før julen 2021, ble de fysisk kjørt og dyttet tilbake til diktaturet i Belarus (Hviterussland). Polen sendte ut soldater til skogene for å stanse barnefamilier i vinterkulden. Mange døde der i de polsk-belarusiske skogene, uten at det var noe ramaskrik verken her eller der. 

En gjennomgang fra Der Spiegel, publisert lille julaften, dokumenterer navn og alder på 16 av de menneskene som døde i grensetraktene mellom Belarus og Polen før jul. Blant dem var de to kvinnene Rajaa Hasan (44) fra Hama i Syria og den kunstneriske tobarnsmoren Wafaa Kamal (38) fra Bagdad i Irak. Rajaa flyktet fra en palestinsk flyktningleir, Wafaa fra truende sjiamilitser i Iraks hovedstad.

Felles for begge kvinnene var at de klarte å komme seg over til «sikkerheten» i EU og Polen. Men felles er også at de så også, utrolig nok, ble kjørt tilbake til de hviterussiske skogene av polske grensevoktere og politi. Der døde kvinnene av sjokk, kulde og utmattelse.

Døde: Etter å blitt kjørt tilbake over grensen fra EU-landet Polen og tilbake til diktaturet Belarus (Hviterussland), døde Rajaa Hasan 8. november 2021. Her info tyske fra Der Spiegel. Foto: Faksimile, Der Spiegel

Men Rajaa og Wafaa var jo ikke europeere, må vite. I norske medier ble krigsflyktningene omtalt som «migranter». Aftenposten brukte i november tittelen «De er blitt våpen i en hybridkrig», i tråd med ytre høyre-retorikk fra Polen.

Som om flyktningene fra Afghanistan-, Syria-, Jemen-, Irak- og Libya-krigene kun er et påfunn for at regimer skal «skade oss». Til tross for at de flykter fra land som er såpass «nærområder» for Norge at vårt land enten har bombet der eller har sendt våre soldater dit – eller at vi har tjent godt på å selge våpen til krigførende parter.

Påstanden var uansett lenge at vi ikke har plass. At alt var fullt. Eller at alt var så vanskelig. Men nå har altså Norge og Europa plass til hundretusener, om ikke millioner, av ukrainske flyktninger. Som helt tilfeldigvis er både hvite og kristne. På internasjonale tv-sendinger sies det på avslørende vis: Flyktningene har «blå øyne og blondt hår». For: «De ligner på oss». Eller: De er «relativt siviliserte, relativt europeiske», som NBCs reporter Charlie D’Agata uttalte i en sending. Så vet vi dét. 

Tør vi møte speilbildet vårt?

Europeiske flyktninger synes å være likere enn andre. The Arab and Middle Eastern Journalists Association (AMEJA) kom allerede 27. februar med en uttalelse der de «fordømmer og kategorisk avviser orientalistiske og rasistiske» narrativer i europeiske og amerikanske medier. AMEJA påpeker at eksemplene viser hvordan mentaliteten med å «normalisere tragedier» i land med ikke-hvit befolkning gjennomsyrer vestlig journalistikk.

En lignende logikk og retorikk ser vi i forskjellen på behandlingen selv av norske borgere. For utenriksminister Huitfeldt nekter ennå å hjelpe fengslede norske kvinner, som tidligere levde under styret til Daesh (ISIS), tilbake fra Syria-leirene. Kvinnene får ikke hjelp selv om de har små barn – og selv om kurdiske selvstyremyndigheter ber Norge ta ansvar, slik andre land har gjort. «Som en generell grunnholdning så henter vi ikke hjem de som har reist ut som fremmedkrigere,» uttalte Huitfeldt i høst. 

Uten belegg stempler hun slik kvinnene som «fremmedkrigere», før det finnes noen dom mot dem. De er terrorsiktet, for å ha tilsluttet seg Daesh, men det er opp til domstolene å avgjøre om de har gjort noe straffbart.

Som en kontrast: UD brukte millioner på advokater for å få drapsdømte Joshua French tilbake fra Kongo, samtidig som det i februar ble klart at norsk UD nå nekter advokathjelp til de norske barna i Syria. Dette til tross for at Advokatforeningens menneskerettighetsutvalg og Legeforeningens menneskerettighetsutvalg har konkludert med at de norske barna utsettes for «nedverdigende og umenneskelig behandling». Huitfeldt har ennå unnlatt å svare på hva som skal skje med de fire norske jentene, som er mellom fire og seks år gamle.

Ukraina-krigen er et speil. Hvis vi ser inn i speilet, stirrer vi inn i vårt eget ansikt. Liker vi det vi ser?

Dag Herbjørnsrud var ansvarlig redaktør i ukeavisen Ny Tid da Anna Politkovskaja (1958-2006) ble spaltist der i januar 2006. Etter at Politkovskaja ble drept, ble spalten «Uten grenser» dedikert til henne. Her fikk opposisjonelle kvinner fra noen av verdens verste regimer en stemme. Blant de som bidro var Elena Milashina (kollega av Politkovskaja i Novaya Gazeta, Russland), Natalia Novozhilova (Russland), Martha Roque (Cuba), Nyien San (Burma) og Nawal El-Saadawi (Egypt). Herbjørnsrud er grunnlegger at Senter for global og komparativ idéhistorie (SGOKI): www.sgoki.org«

Resten av Utrop-teksten kan leses her:


SHARE THIS: