Dagen etter 15-årsdagen for drapet på Anna Politkovskaja, 7. oktober 2006, offentliggjorde Nobelkomiteen at hennes russiske Novaja Gazeta-redaktør Dimitrij Muratov er tildelt Nobelprisen 2021, sammen med filippinske Maria Ressa. I et intervju med VG forteller idéhistoriker Dag Herbjørnsrud, som i 2006 var Politkovskajas redaktør i Ny Tid, om opposisjonelle i Russland og betydningen av Nobelprisen 2021.
Lenke til intervjuet i VG+: www.vg.no/nyheter/utenriks/i/8QEezW/anna-politkovskaja-ble-drept-jeg-er-ikke-den-eneste-i-fare
Utdrag fra VG-artikkelen «Jeg er ikke den eneste i fare» (8. oktober 2021):
«Politkovskaja var fra februar 2006 og frem til sin død, fast spaltist i det norske nyhetsmagasinet Ny Tid. Der hadde hun månedlig spalteplass. Det var daværende redaktør Dag Herbjørnsrud som ansatte Politkovskaja. Han husker den russiske journalisten godt:
– Anna var en vågal, tøff, modig og ærlig dame. Samtidig var hun veldig omsorgsfull. Hun kunne stå midt oppe i det verste av det verste, og likevel evne å se alle menneskene rundt seg, selv rett etter at hun hadde blitt matforgiftet eller truet på livet.
Noe av det Herbjørnsrud husker best, er hvor åpen hun var for kritikk mot regimet. Det at hun våget å si fra.
– Hun hadde et «ingen er fri før alle er fri»-type-tankesett, sier han til VG.Herbjørnsrud hadde jevnlig kontakt med Politkovskaja.
Han berømmer hvordan hun alltid hadde motet til å ta opp de tøffe og kritiske temaene.
– Ny Tid var dessuten den eneste avisen hun hadde utenfor Russland som hun skrev i. Hun sto nok mye friere til å belyse de viktigste temaene hos oss, enn det hun noensinne gjorde i Russland, kommenterer han.
Etter at Politkovskaja ble skutt og drept, endret Ny Tid litt på konseptet til spalten deres.
– Vi døpte den «Uten grenser», til ære for henne, sier han videre.
Den tidligere redaktøren sier det er stort å se at Nobelkomiteen nå anerkjenner arbeidet til Politkovskaja og Novaja Gazeta. Samtidig benytter han sjansen til å trekke frem andre ytrende journalister som tør og kjemper:
– Elena Milashina er et viktig navn, og nok en tøff, modig dame som tør å stå frem.
Milashina er journalist i den uavhengige russiske avisen Novaja Gazeta. Hun er tidligere kollega av Anna Politkovskaja og skriver eksklusivt for Ny Tid.
Herbjørnsrud roser Novaja Gazetas viktige stemmer og sier fredsprisen er mer enn fortjent.
– De gjør et fantastisk viktig og veldig modig arbeid. Man ser jo hva som har skjedd med de som våger å stå opp imot regimet i Russland, og likevel tør folk å fortsette.»
Begrunnelse fra Nobelkomiteen
«Dmitrij Andrejevitsj Muratov har i en årrekke forsvart ytringsfriheten i Russland under stadig mer krevende forhold. I 1993 var han med å grunnlegge den uavhengige avisen Novaya Gazeta. Siden 1995 har han vært avisens sjefredaktør i til sammen 24 år. Novaya Gazeta er den mest uavhengige og prinsipielt maktkritiske avisen i dagens Russland. Ved sin faktabaserte journalistikk og faglige integritet har avisen blitt en viktig kilde til informasjon om lite omtalte og kritikkverdige sider ved det russiske samfunn. Siden oppstarten i 1993 har Novaya Gazeta publisert kritiske artikler om alt fra korrupsjon, politivold, urettmessige arrestasjoner, valgfusk og «trollfabrikker» til bruk av russiske militære styrker i og utenfor Russland.
Avisens motstandere har svart med trakassering, trusler, vold og drap. Siden oppstarten er seks av avisens journalister blitt drept, deriblant Anna Politkovskaya som skrev avslørende reportasjer om krigen i Tsjetsjenia. Til tross for drap og trusler har redaktør Muratov nektet å gi opp avisens uavhengige linje. Han har konsekvent forsvart journalisters rett til å skrive hva de vil om det de vil, så lenge de etterlever journalistikkens egne faglige og etiske standarder.»
Herbjørnsruds minneord over Anna Politkovakaja (1958-2006), publisert i oktober 2006, «Slik husker vi Anna Politkovskaja«:
Hennes skjebne er beretningen om et varslet mord. Hun nærmest varslet mordet selv, som da hun talte til Reportere Uten Grensers Wien-konferanse i desember i fjor: «Folk betaler noen ganger med livet for å si høyt hva de tenker. Faktisk kan man til og med bli drept for å gi meg informasjon. Jeg er ikke den eneste i fare.»
Eller som da Politkovskaja i sin siste spalte i Ny Tid (29.09.) kunne fortelle norske lesere følgende, under tittelen «Russlands nye middelalder»:
«President Putins kriminelle grupper i Tsjetsjania sprer nå sine grusomme overgrep og «tsjetsjeniserer» resten av Russland.»
Dessverre fikk hun rett. Det var ikke pessimisme, men realisme hun beskrev.
Tragisk skjebne
Politkovskaja visste at hennes kritiske artikler om Vladimir Putin, Tsjetsjenia-krigen og russiske overgrep kunne koste henne livet. Likevel fortsatte hun.
I 2001 måtte hun flykte til Østerrike etter trusler fra en politimann hun hadde skrevet kritisk om. I september 2004 ble hun forgiftet på flyet på vei til Beslan, hvor hun skulle forhandle med gisseltagerne på skolen. Isteden ble hun liggende i koma under ragnarokket.
Politkovskaja ble drept på Putins fødselsdag, to dager etter at hun på Radio Liberty avslørte ny videodokumentasjon av drap utført av Tsjetsjenias statsminister Ramzan Kadyrov, tilfeldigvis på dennes 30-årsdag. Hennes egen 48-årsdag var da markert åtte dager tidligere, uten feiring. Faren var nettopp død etter et hjerteinfarkt, som han fikk på vei til sykehuset for å besøke hennes døds- og kreftsyke mor.
Politkovskajas tragiske skjebne til tross: Hennes journalistiske kamp i Russland vil fortsette. Eller som Roman Shleynov, redaktøren for gravejournalistikk i hennes avis Novaja Gazeta, forteller oss på telefon: «Vi har både en journalist som skal dekke Tsjetsjania-krigen og en kvinnelig journalist som skal følge opp Politkovskajas journalistikk på Beslan.»
Ny Tid-spaltist
I slutten av januar takket hun entusiastisk ja til å bli spaltist i Ny Tid ved omleggingen til magasinformat. Totalt ni beretninger fra dagens Russland leverte Politkovskaja til Ny Tid. Alltid presist, alltid engasjert, alltid aktuelt, alltid åpen for dialog om temaer. Som ved planleggingen av den nestsiste spalten hennes, 1. september, på toårsdagen for Beslan-tragedien. 18. august sendte hun en e-post:
«Jeg har akkurat kommet tilbake fra nord-Kaukasus-republikkene Tsjetsjenia, Ingutsjetia, Dagestan. Jeg har lyst til å skrive noe fra denne regionen. OK?»
Selvfølgelig var det ok. Spesielt når det viste seg at hun hadde funnet et nytt hemmelig dokument om Beslan-skolen, som viste at de «hemmelige tjenestene visste at det ville skje, men gjorde ingenting for å stoppe det».»
Politkovskajas siste tekst i Ny Tid, åtte dager før hun ble drept:
Russlands nye middelalder
15. september ble kjøttvarefabrikken Samson i St. Petersburg omringet av en gruppe soldater fra såkalte «Moskva-tro maktstrukturer». Disse er dannet etter direkte ordre fra president Putin, som også holder sin hånd over dem. Gruppen satte ut vaktposter rundt fabrikken, kuttet all forbindelse med omverdenen og satte i gang med å torturere direktøren. De ga seg ikke før han hadde overdratt bedriften til ham de utpekte som ny eier.
Hva var det som skjedde?
Svaret er enkelt: Kjeltringer stormet og tilrøvet seg annen manns eiendom.
Da de ansatte på fabrikken forsto at det var fullstendig lovløse tilstander der, fikk de tilkalt det lokale politiet. Politiet kom, men sa seg fornøyd med forklaringen til bandittenes/okkupantenes kommandant. Han fortalte at han var Sulim Jamadajev, øverstkommanderende for Tsjetsjenia-bataljon øst, innehaver av ordenen Helt av Russland, aktivt medlem av Putins støtteparti Forent Russland og bror av Ruslan Jamadajev, statsdumarepresentant for Tsjetsjenia. Jamadajev sa at han var på fabrikken for å se til at alt foregikk «i lovlige former». Da den forslåtte direktøren hadde skrevet under på dokumentene Jamadajev hadde med seg, fikk han lov til å dra på sykehus. På spørsmål om hva som hadde skjedd med direktøren og om han hadde blitt slått, svarte legene: «Han ble ikke slått, men torturert» .
Og hva skjedde så? Kanskje torturistene ble tatt likevel?
Svaret er enkelt: Nei, det ble ikke engang gjort noe forsøk. Så sent som 20. oktober hadde ingen representanter for myndighetene sagt et ord om tragedien på fabrikken – verken guvernøren i St. Petersburg, det vil si Putins vanligvis så frittalende venninne Valentina Matvienko, eller forsvarsminister Sergej Ivanov, som er en svært nær venn av Putin og aspirerer til å bli hans etterfølger i 2008, og som er øverste sjef for ministeriet Sulim Jamadajevs bataljon hører inn under. Heller ikke Putin selv, som har alt som er relatert til Tsjetsjenia under sine vinger, sa noe. Matvienko og Ivanov tier fordi alt som har med disse «nye tsjetsjenske bandittene» å gjøre, er Putins og bare Putins gebet. Enhver kritikk på dette området vil han forstå som kritikk av ham selv.
Og livet fortsatte i sitt vante spor, som om dette var noe normalt, som om det var slik det skulle fortsette. Jamadajev og gangsterne hans kunne rolig reise tilbake til Moskva.
Det er Kremls stil å ignorere sine egne folks guttestreker. For eksempel var det ingen fra myndighetene, inkludert Putin – eller snarere fra Putin og nedover – som kom med en eneste kommentar etter det som skjedde i sommer.
I slutten av juli skar soldater fra søstergrupperingen til Bataljon øst , nemlig Bataljon sør, hodet av en fiende de hadde tatt til fange dagen før – opprørssoldaten Khozj-Ahmed Dusjajev. For å oppdra folket reiste de til allmenn beskuelse nidstang i den store landsbyen Kurtsjalaja, hvor Dusjajev var født. Den ble stående en hel dag før representanter for påtalemyndigheten kom og ga ordre om å ta ned hodet og sy det på igjen. Soldatene fra Bataljon sør tok noen tykke trådstumper og sydde det på.
Som om dette var noe normalt. Det eneste påtalemyndigheten fastslo, var at Bataljon sør hadde tatt til fange og likvidert enda en «terrorist», og at det var en ny fjær i hatten for deres antiterroroperasjoner i Nord-Kaukasus.
Hva er det egentlig som skjer? Først gjennomførte Putin en såkalt tsjetsjenisering av Tsjetsjenia, det vil si at noen tsjetsjenere, de gode, drepte andre, de onde. De gode har man organisert i fire bataljoner som har fått navn etter de fire himmelretningene (øst, vest, sør og nord), gitt dem våpen, klær, fottøy, lønn og kontroll over en firedel av det tsjetsjenske territoriet. Nord fikk den nordlige delen, sør den sørlige og så videre.
Helt i begynnelsen drev disse bataljonene jakt på opprørssoldater og avsløring av potensielle terrorister i tsjetsjenske landsbyer og byer. Russiske myndigheter var rause med belønning, grader, titler og våpen, og så gjennom fingrene med det bataljonene gjorde på si. Og det de drev med på si, var utpressing og bandittvirksomhet: Bedrifter som lå i deres område ble pålagt å betale tributt, eller de ble ranet. De som prøvde å unndra seg dette, ble hardt straffet. Mange ble kidnappet, og det ble opprettet ulovlige fengsler hvor de som ikke ville betale tributten, ble torturert.
Myndighetene var tause, som om det var helt normale ting som skjedde. De fortsatte å drysse æresbevisninger over bandittene som takk for at de opprettholdt ro og orden i Tsjetsjenia og for at man kunne stole på at de sørget for at opprørssoldatene ikke skulle gjennomføre flere terrorhandlinger i Russland. På alle måter velsignet Kreml tsjetsjeniseringspolitikken i Tsjetsjenia. Man lukket øynene for bandittvirksomheten så vel som for alle mulige guttestreker, eller vekstproblemer hos «den nye generasjonen av tsjetsjenske politikere i det nye Tsjetsjenia», som Kreml liker å si.
Tiden gikk, og guttene ble sterkere. Og så kom tiden da det ble for liten plass for dem i Tsjetsjenia. Det som hendte i Sankt-Petersburg er starten på en tsjetsjenisering av hele Russland. Den totale mangelen på reaksjon fra myndighetene på den voldelige overtakelsen av kjøttvarefabrikken 15. september er et håndslag, det er et tegn på at dette kommer til å være tillatt også i fremtiden.
«Freden» de prøvde å opprette i Tsjetsjenia løpet av de siste to årene, har spredt seg utover Tsjetsjenias grenser.»
