I Ny Tid-essayet «Folkeforførere elsker flertallsavgjørelser» viser idéhistoriker Dag Herbjørnsrud til det greske språks første begrep for et godt styre: isonomia. Dette innebærer likhet for loven, noe mer enn kun at flertallet bestemmer (demokrati). Isonomia-begrepet skal ha oppstått i Jonia (dagens vestlige Tyrkia), og ifølge Herodot hadde perserne den første diskusjon om det «det gode styre». Mens Aristoteles mente Kartago (dagens Tunisia) hadde den beste, og mest balanserte, demokratiske styreformen.
Bildetekst: Kartago som forbilde: Aristoteles trakk frem fønikernes metropol Kartago (ved dagens Tunis, i Tunisia) som byen med den beste forfatning og med et godt og balansert styre i praksis. ««Mange trekk ved forordningene i Kartago fungerer godt. Det er et tegn på et velorganisert samfunn at folket er villig til å innordne seg systemet, og at det ikke har funnet sted noe opprør verdt å nevne, og heller ikke noe tyrannstyre.». Ill: Wikicommons.
Utdrag fra Herbjørnsruds Ny Tid-essay, på nett 22/6-21:
«Da nazistene tok makten i Nederland under andre verdenskrig, var den antifascistiske historieprofessoren Johan Huizinga (1872–1945) blant den totalitære okkupasjonsmaktens viktigste fiender. Selv i 1942 uttalte Huizinga seg kritisk mot naziregimet. I juli samme år satte Hitlers menn ham i arrest i tre måneder, før 70-åringen til slutt ble sluppet fri da han var døden nær. Huizinga ble utestengt fra Leiden-universitetet, så han bosatte seg i den lille landsbyen De Steeg, øst for Arnhem. Der fullførte han samme høst et skjellsettende skrift, Geschonden wereld («Ødelagt verden», 1945).
Manuset forble upublisert til etter frigjøringen fra de totalitære kreftene. Og selv døde Huizinga allerede i februar 1945, mens nazistene styrte. Men mot slutten av den energiske teksten kan vi lese hans erkjennelse av at folkestyre ikke er en garanti mot tyranni. Tvert imot. Som han selv hadde opplevd, sikret Adolf Hitler tross alt en «demokratisk valgseier» i Tyskland idet hans parti ble det klart største i de to siste frie riksdagsvalgene. Med henholdsvis 37 og 32 prosents oppslutning, i valgene i juli og november 1932, ble Hitlers naziparti plutselig nær dobbelt så stort som det nest største, Sozialdemokratische Partei Deutschlands (Tysklands sosialdemokratiske parti). Veien til det nazistiske diktaturet ble brolagt med folkestyrets gatestener.
Holocaust og verdenshistoriens største menneskelige tragedie hadde slik sitt utspring i demokratiet. Eller rettere sagt: i det altfor lette misbruket av styreformen. Begrepet demokrati sier nemlig kun noe om hvor mange som styrer, altså flertallet. Dette i kontrast til et monarki – hvor én har det siste ordet.
Men demokrati (folkestyre), i likhet med monarki, sier ikke noe om hvordan makten utøves. Det var dette Johan Huizinga innså da han skrev i det naziokkuperte Nederland. For et rettferdig samfunn trenger noe mer enn kun at flertallet styrer. Demokrati alene er ikke nok for å ha et godt, rettferdig og balansert styre. Huizinga relanserte derfor et gresk begrep som har gått tapt siden Hellas fikk sin selvstendighet i 1832 – i en periode da Europas koloniale imperier begynte å gjøre Athen til et ideal.
Istedenfor demokratia viste Huizinga til det første begrepet for et godt styre som vi kjenner på gresk, nemlig isonomia Begrepet er satt sammen av iso, som kommer av likhet eller likevekt, balanse, og nomia, som stammer fra lov eller vane/tradisjon.
Kort sagt: Isonomia betyr «likhet for loven». Og det innebærer at ingen gruppering skal herske over en annen, slik at det i praksis blir et regulerende «ikke-styre» – et samfunn i balanse. Isonomi innebærer altså likhet og rettferdighet først, med allmenngyldige lover. Noe som så sikrer alle borgere frihet.
Huizinga kom med følgende argumentasjon i 1942: «Det er beklagelig at kulturene som vokste frem fra den greske stammen, ikke tok til seg, som et alternativ til ordet demokrati, det andre begrepet som klang så godt […] selve ideen om en god regjeringsform, nemlig begrepet isonomi – likhet for loven […]. Med dette ordet, langt klarere enn demokrati, kommuniseres frihetsidealet øyeblikkelig, og det bærer ikke med seg sin egen uoppfyllbarhet, slik ordet demokrati faktisk gjør. Med isonomi ble det viktigste prinsippet i den konstitusjonelle stat presist og klart uttrykt» (s. 89 i originalen, oversatt av DH).
Fra Ibsen til Arendt til Karatani
For å følge opp Huizinga kan vi si at begrepet demokrati først og fremst sikrer sin legitimitet dersom flertallets avgjørelser vinner frem. I praksis, med mindre man har et tyrannisk enevelde eller et upopulært monarki, sikrer flertallskonseptet ofte de sterkeste og dem med mest makt fra før. Også dagens kommunistiske regime i Folkerepublikken Kina er opptatt av hva flertallet mener – for å holde seg ved makten og unngå opptøyer.
Men folkestyreideen sier ikke noe om mindretallets rettigheter og friheter. Ei heller sier demokrati noe om fornuften eller lovligheten ved flertallsavgjørelsene. Et lignende dilemma er det Henrik Ibsen kritiserer i dramaet En folkefiende (1882), som når dr. Stockmann uttaler: «Sannheten og frihetens farligste fiender iblant oss, det er den kompakte majoritet. Ja, den forbannede kompakte, liberale majoritet.»
Det er altså ikke kun de nye Facebook-algoritmene som kan true sannhet og frihet gjennom den kompakte majoritets illiberale flertallstyranni. Og historisk sett har mange ganger individ, likhet og fornuft blitt nedprioritert hvis det kun er flertallets interesser som skal ivaretas. Ikke til å undres over at både det britiske imperiet, naziriket og dagens Putin-regime terper på sitt påståtte folkestyre og demokrati (hva «folket»/flertallet ønsker). Til forskjell fra hvorvidt det er likhet for loven og balanse i det styrende prinsipp (isonomia) for alle individer – og spesielt for sårbare minoriteter.
I den imperiale kolonitiden ble begrepet demokrati en hedersbetegnelse, mens isonomia gikk i glemmeboken. Inntil Huizinga tok det frem igjen. Og inntil Hannah Arendt så fulgte opp, i On Revolution (1963) – nettopp utkommet i norsk oversettelse på Solum Bokvennen. Hun viser til at isonomi var det opprinnelige greske ordet for et samfunn hvor borgerne levde sammen uten et skille mellom «de styrende» og «de styrte».
Og i mars i år kom Charlott Schubert, ved Leipzig-universitetet, med sin grundige gjennomgang av isonomi-begrepets tidlige historie i boken Isonomia: Entwicklung und Geschichte (De Gruyter). Hun starter med Solons begrenset vellykkede forsøk på å innføre et «godt styre», eunomia, 594 år før vår tidsregning. Noe av problemet ligger nemlig i at det ikke finnes greske kilder som systematisk forsvarer demokratipraksisen i Athen. Vel så gjerne er det Sparta som fremheves som godt styrt. Dyrkelsen av kun det athenske demokratiet er først og fremst et moderne fenomen.
En mer radikal nylesning er nylig kommet fra den japanske filosofiprofessoren Kōjin Karatani. I boken Isonomia and the Origins of Philosophy (engelsk utgave 2017) viser han hvordan forståelsen av isonomia først oppsto i Vest-Asia. Altså i Milet og de flerkulturelle joniske byene på vestkysten av dagens Tyrkia – ett århundre før Athen begynte med sin heller mislykkede demokratiske variant. Karatani skildrer hvordan begrepet med balanse og likhet for loven (isonomia) utviklet seg i den kulturelle smeltedigelen Jonia, der fønikere, babylonere, egyptere og nyinnflyttede grekere kom til å leve sammen.
«Karatanis bok gjør at du ser hele filosofiens historie på en ny måte», siteres filosofen Slavoj Zizek på bokens omslag. Zizek har dekning for sine ord. Karatani viser hvordan det var i dette Jonia at grunnlaget for hele den senere greske kulturen oppsto: diktningen med Homer og Hesiod, filosofien med Thales, Pythagoras og Heraklit, den medisinske etikken med Hippokrates, historieskrivningen med Herodot. Og altså «det gode styre» gjennom balanse, rettferdighet og likhet: isonomi.
Hvorfor akkurat i Vest-Asia, og ikke i Athen? Jo, fordi de joniske greske innvandrerne her hadde kunnet komme seg vekk fra det greske klan- og stammesamfunnet. I Jonia kunne de begynne på ny. Her kom jonerne i nær kontakt med det mektige Lydia og dets intellektuelle hovedstad, Sardis, som de kan forstås som en del av. Og her var man frie, intet system påla en joner å være slave. I dette kosmopolitiske og urbane miljøet kunne man fritt flytte videre: «Folk var faktisk økonomiske likestilt […] frihet ga opphav til likhet», skriver Karatani. Og likebehandling, isonomi, skal så legge til rette for individets frihet.
I Athen ser vi det motsatte, argumenterer Karatani. Her dyrket man blodsbånd og homogenitet, ikke frihet og heterogenitet (uensartethet).
I kontrast til det joniske prinsipp om likhet mellom alle borgere elsker folkeforførere flertallsavgjørelser. For da trenger man ikke ta hensyn til det svakeste ledd. Ikke til å undres over at slavestaten Athen utover på 1800-tallet ble et ideal i USA og i et Europa som tjente godt på slavesystemet og okkupasjonen av «ikke-hvites» land: Anslagsvis en tredjedel av innbyggerne i Athen – frem til makedonske Filip IIs frigjøring – var slaver. Disse slavene holdt hjulene i det athenske bysamfunnet i gang, mens de frie athenske menn så ned på handel og fysisk arbeid. Isteden dyrket disse retorikk og krig.
I Athen var det også like mange innvandrere som slaver. Et eksempel var en innvandrer fra Stageira i nord, nemlig Aristoteles. Han ble slutt, i 323 før vår tidsregning, kjeppjaget fra Athen på grunn av sitt samarbeid med det makedonske kongehuset. Innvandrere som Aristoteles ble aldri anerkjent som borgere av byen, de kunne aldri få stemme. I dette athenske stammesamfunnet hadde også kvinner liten verdi, i kontrast til det ganske så likestilte antikke Kemet (Egypt), som ikke var slavebasert. I praksis fikk altså kun omtrent 10–15 prosent av befolkningen – altså «de frie menn» – stemme ved valg i Athen. Disse stemte så årlig på hvem de ville kaste ut av borgerne, såkalt ostrakisme. De som ble utstøtt fra den athenske bystaten, var ofte byens dyktigste eller mest ressurssterke, påpeker Aristoteles i et av sine etterlatte skrifter, senere samlet til en bok vi i dag kaller Politikk (Vidarforlaget, 2007): De forviste var ofte de som hadde «stor innflytelse gjennom rikdom, stort nettverk eller en annen politisk ressurs» (1284a).
Athen endte da også opp med å være i konstant krigføring fra midten av 400-tallet før vår tidsregning, etter på kolonialt vis å ha underlagt seg andre bystater. For så til slutt, i 404, å tape borgerkrigen mot Sparta, som noen år tidligere inngikk en avgjørende allianse med persiske Kyros fra det akamenidiske riket.
Sokrates ble så dømt til døden i 399 av Athens demokratisk valgte forsamling, fordi han hadde satt seg opp mot byens guder. Mens hans elev Platon endte opp med å argumentere for et totalitært system, der de frie kunster skulle forbys, noe han prøvde å praktisere i Siracusa på Sicilia.
Athen er altså intet ideal for en moderne demokrat. Snarere kanskje et skrekkeksempel på hvor ille det kan gå når kun et samfunns aksepterte «borgere» blir anerkjent som fullverdige mennesker.
Kartago som eksempel på «godt styre»
Ikke til å undres over at Aristoteles i Politikken ikke engang inkluderer Athen i drøftelsene av hvilken av antikkens byer som hadde den beste forfatningen. Denne vurderingen ble kun gitt for dem som «nyter stor anseelse», altså Sparta, Kreta og Kartago (sistnevnte ligger i dagens Tunis, Tunisia, i Nord-Afrika). Og det er Kartago, grunnlagt og styrt av fønikere, som kommer best ut hos Aristoteles: «Mange trekk ved forordningene i Kartago fungerer godt. Det er et tegn på et velorganisert samfunn at folket er villig til å innordne seg systemet, og at det ikke har funnet sted noe opprør verdt å nevne, og heller ikke noe tyrannstyre.»
Fønikiske Kartago ble grunnlagt rundt 800 før vår tidsregning, og denne storbyen var på Aristoteles’ tid den mektige handelsbyen i Middelhavet – før det imperiale Romerriket ødela byen et par århundre senere. Aristoteles påpeker at kartagerne ikke bare hadde det eldste og mest langvarige stabile styresettet; de hadde også den mest balanserte og inkluderende grunnloven – samt et tilhørende styre med både demokratiske, oligarkiske og aristokratiske trekk: Kongene og eldrerådet la der forslagene «frem for folkeforsamlingen», noe som gjorde at folket hadde «fullmakt til å fatte den endelige beslutning, og den som ønsker det, kan protestere mot forslagene. Disse mulighetene foreligger ikke i de to andre forfatningene [i Sparta og Kreta]» (1273a).
Her ser vi hvordan enkeltindividet respekteres i fønikiske Kartago, noe som ga stabilitet og et hinder mot tyranni. Som en kontrast setter Aristoteles opp Athen – der Solon ga domstolene politisk makt. For da «ga man etter for folket som for en tyrann, og forfatningen ble til det nåværende demokratiet». Dette var ikke ment som ros.
Heller ikke de amerikanske grunnlovsfedrene æret grekerne og Athen, som på slutten av 1700-tallet lå under ottomansk styre. John Adams, USAs andres president, skrev derfor i sin klassiske tekst om USAs konstitusjon (1787) om fønikernes metropol i Nord-Afrika: «Dette styret [i Kartago] ligner slik langt mer på USAs regjering enn noen annen antikk republikk, kanskje mer enn noen av de moderne […].» (…)
Les mer (se underteksten nedenfor):
Undertekst: «Herodots isonomia«
Herodot har den tidligste, om ikke også den vakreste, beskrivelsen av et godt styre, isonomia.
«Så hva gjør vi når selv våre fremste «fullverdige demokratier» i 2021 vedtar fascistoide lover mot sårbare barn i vår midte? En løsning kan være å søke seg til bøkene. Både Schubert (2021) og Karjani (2017) viser spesielt til en av Anatolias tidligste historikere, nemlig Herodot (ca. 484–425). Han ble født i kosmopolitiske Halikarnassos, en by i Vest-Asia som var en del av det persiske riket, og oppvokst på Samos – som handlet med Egypt snarere enn med Athen. I Herodots historieverk Undersøkelsen (også kjent som «The Histories», av historíai̯, granskning/undersøkelse) kommer hans kosmopolitiske perspektiver tydelig frem, som når han irettesetter grekere flest enn rekke ganger.
I del tre av sitt verk har Herodot den tidligste, om ikke også den vakreste, beskrivelsen av et godt styre, isonomia. Det skjer når han skildrer diskusjonene om statsform før den persiske kong Darius skulle overta makten i september 522 fvt. Syv allierte var da samlet for å diskutere den kommende maktfordelingen, og den første som tok ordet, var persiske Otanes. Han argumenterte mot monarkiet og det at én person skulle ha det avgjørende ord. Istedenfor argumenterte Otanes for rettferdighet for alle, utgått fra likhet for loven. Otanes bruker i Herodots språkføring ikke begrepet demokratia, men snarere isonomiēn:
«Styret ved mange har for det første det vakreste navnet for å beskrive det – isonomia (plēthos de arkhon prōta men ounoma pantōn kalliston ekhei, isonomiēn). Og folkene ved makten gjør da intet av hva monarkene gjør.» (3:80. Oversettelse: DH).
Ved et slik styre holdes de styrende «ansvarlige for oppførselen ved makten, og alle spørsmål settes frem for debatt».
Vi kan her se en likhet med hvordan Aristoteles opplyser hvordan også fønikiske Kartago la alt frem for debatt for sine borgere. Herodot forteller at Otanes taper avstemningen blant de syv: De velger et opplyst monarki for Darius’ persiske rike istedenfor både isonomi og oligarki. Men til gjengjeld ble Otanes og hans familie tilkjent retten til å være en fri familie i Persia. De trengte ikke følge kongens ordre, noe som gjaldt også på Herodots tid, forteller historikeren.
Mange vil i dag betvile at en slik forfatningsmessig diskusjon kan ha funnet sted i det antikke Persia. Herodot skrev da også at hans samtids grekere mistrodde beretningen, og det er mulig at skildringen var et retorisk grep fra historieskriverens side. Men om ikke annet kan vi her se forløpet til Thukydids svulstige gjenfortelling, noen år senere, av athenske Perikles’ gravtale for Athens døde i krig.
I sjette del av Herodots verk kan vi se en ny understreking av at «det gode styre» ikke var en athensk oppfinnelse, slik det fremstilles i dag. Han skriver der at persiske Darius i år 492 sendte svigersønnen Mardonius ut til den «asiatiske kyst» ved Jonia, vest i det persiske riket:
«Her gjorde han noe som storlig vil forundre de grekere som ikke kan tro at Otanes erklærte til de syv medsammensvorne at Persia skulle ha et demokratisk styre [her bruker Herodot begrepet dēmokrateesthai]: Han fjernet tyrannene i alle de joniske statene og satte opp demokratiske institusjoner isteden.» (6:43)
Ny bok fra Momrak om Mesopotamia
Og når vi er klar over de grunnleggende tekstene fra Herodot og Aristoteles, er det også lettere å ta et nytt steg videre inn i skildringene av det gode styre gjennom tidene. På slutten av 2020 kom det også på norsk ut en bok som gir nye perspektiver på tiden før den kortvarige, athenske «gullalder». Nemlig historiker Kristoffer Momrak og hans Midtøstens metropoler (Scandinavian Academic Press).
Mot slutten av boken følger Momrak for eksempel opp den danske assyriologen Thorkild Jacobsen (1904–1993) og hans banebrytende studie fra 1943: «Primitive Democracy in Ancient Mesopotamia». I likhet med Geoffrey Evans fant Jacobsen tegn på folkeforsamlinger og demokratiske institusjoner i sumeriske bystater omtrent 2000 år får vår tidsregning, altså over ett årtusen før de joniske bystatene ble dannet. Professor Marc Van de Mieroop er blant de som har gått videre på slike perspektiver, som i Philosophy Before the Greeks: The Pursuit og Truth in Ancient Babylonia (Princeton University Press, 2016).
Momrak skriver i en norsk kontekst, så han må da naturligvis være noe forsiktig med for omkalfatrende fremstillinger. Men også i hans noe konservative drøftinger får han fint frem hvordan «folkets representanter deltok i forsamlinger som dømte i rettsaker» – ved å vise til tekster som skildrer domstolene i de gammelbabylonske bystatene. Tidvis virker det som man i det antikke Irak hadde et mer humanistisk styre enn i det senere Athen, eller i USAs slavebaserte sørstater for den del. Som når Momrak skriver:
«Borgerne hadde ukrenkelige privilegier og var beskyttet av loven (…) Babylonerne selv mente imidlertid at ikke engang en hund kunne drepes når den først var blitt innbygger av byen.»
Hammurabis lover (fra ca 1750 fvt.) åpnet da også for nabolagsdomstoler, babtum, der folk flest dømte eller frifant sine medborgere. I det antikke Babylon aner vi tegnene til det første «gode styre» med likhet for loven, noe av det man i Jonia senere kom til å kalle isonomia. Nyere forskning, for å sitere Momrak, viser at Hellas blir «å regne som en kulturell periferi til Midtøsten, snarere enn som opprinnelsen til en unik vestlig kultur. Med utstrakte forbindelser til fønikerne, Egypt og Mesopotamia i jernalderen, var det mange veier påvirkning fra Midtøsten kunne nå grekerne».
Det fantes altså intet «gresk mirakel». Og med dét perspektivet kan vi kanskje lettere forstå hvorfor et land som Botswana er det 33. mest demokratiske land i verden i 2021, ifølge Demokrati-indeksen, kun et halvt århundre frigjøringen fra UK. Botswana er nå på «godt styre»-nivå med Italia – samt foran land som Belgia og Slovenia. Vi har da også en lang rekke tidlige eksempler på folkestyre, fra for eksempel antikke Licchavi og Shakya i nord-India til irokeserne i det nordlige Amerika.
Det vi kan ta til oss fra alt dette, er vel at verken gode eller dårlige styrer er forbeholdt én tradisjon eller «én kultur». Snarere kan isonomia, uansett om det først oppsto i Mesopotamia eller i Jonia eller et annet sted, forstås som et universelt mål.
Det holder nemlig ikke at folkeflertallet styrer. Det avgjørende er om det finnes rettferdighet, frihet og likhet for loven – for alle. Bare spør Johan Huizinga.»
