I desember 2020 gikk det en omfattende debatt om bruken av «blackface» («svartfjes») i norske medier. I kommentarartikkelen «Blackface-debatten viser Norges sanne ansikt» (Utrop 24.12.2020) gjennomgår idéhistoriker Dag Herbjørnsrud debatten og historien.
Ingress: «Noe har gått fremover i 2020. Som det at tv-kanalen Discovery advarer mot «blackface». Norge viser nå et bedre og ærligere ansikt, skriver Dag Herbjørnsrud i denne analysen.»
Utdrag:
«Året 2020 ble avsluttet med nok debatt om rasisme. Over et kvart tusen artikler er de siste tre uker skrevet om «blackface» («svartefjes») i norske medier.
Debatten viser i det minste at noe er som før her i landet: De vanlige stemmene misliker at rasisme diskuteres.»
«Som en kontrast til slike utspill har det kommersielle tv-selskapet Discovery Norge nå satt foten ned. Tv-kanalen ønsker ikke lenger ha et ukritisk forhold til den århundrelange «blackface-tradisjonen i Norge. Discovery merket fra 15. desember julekalenderen «Nissene over skog og hei», som gikk på TVNorge i 2011, med følgende tekst foran hver episode:
«Dette programmet er en del av Dplays arkiv. Det inneholder situasjoner eller karakterfremstillinger som kan oppfattes støtende.»
Årsaken til advarselen er komiker Espen Eckbos utkledte, afrikanske rollefigur: Han fremstiller mørke Ernst Øyvind som nærmest idiot, samtidig som han spiller på klassiske og stereotype «blackface»-trekk. Da sosiale medier-kontoen «Rasisme i Norge», drevet av Jamal Sheik, varslet tv-selskapet om hva de sendte som underholdning for barn og unge i desember 2020, tok Discovery-direktør Espen Skoland saken på alvor.
Noe annet skulle da også mangle, med tanke på hvor mange andre grupper som det tas hensyn til her i landet: Selv hardbarkede sjøfolk blir provosert hvis noen uttaler at regjeringen bruker pengene «som fulle sjømenn», slik MDG-leder Une Bastholm gjorde i begynnelsen av desember. Sylvi Listhaug «raste», og selv Norsk Sjøoffiserforbund synes det er «tungt å lese at partiledere bruker uttrykk som hører fortida til». Dermed måtte Bastholm ringe og beklage. Men ingen anklaget sjøoffiserene for å være «hårsåre» eller «true ytringsfriheten».
Også NRK måtte nylig beklage en grov krenkelse. NRK beklaget i oktober nemlig at noen i vanvare under en sending hadde sagt ordet «herregud». Saken var så alvorlig at Kringkastingsrådet behandlet klagen.
Noe går likevel fremover: I fjor beklaget NRK til slutt at de i fjor brukte det antisemittiske begrepet «jødesvin», et begrep som i en humorsketsj ble koblet med en stereotypisk fremstilling av en jødisk mann. (…)»
«Deler av den norske debatten ligner den vi i år har sett i Nederland om «Svartepetter» (Zwarte Piet). Siden slutten av 1800-tallet har hvite i Nederland brukt «blackface» for å kle seg ut som julenissens «afrikanske tjener» før jul. Men i juni uttalte selv landets konservative statsminister Mark Rutte at han nå begynte skjønne hvordan innbyggere med afrikansk bakgrunn ble rammet av «Zwarte Piet»-praksisen. For mange i majoritetsbefolkningen er det snakk om en langsom dannelses-, oppvåknings- og læringsprosess.
I august bannlyste Facebook og Instagram latterliggjørende «blackface» på sine plattformer. Årsaken er at blackface, i likhet med antisemittiske konspirasjonsteorier, blir definert som skadelig hatprat. I oktober begynte Google å blokkere annonser med rasistiske Zwarte Piet-karikaturer. Biblioteker i Nederland slutter nå å dytte «blackface»-bøker på barn. En FN-kommisjon ba om en slutt på praksisen for flere år siden.
Også i Norge har det i over 130 år nå vært en tradisjon med å latterliggjøre afrikaneres utseende, påståtte latskap og dårlige karakter. Mens norske medier har sviktet med å opplyse om denne bakgrunnen for blackface-debatten, har Nasjonalbiblioteket vist samfunnsansvar ved publisere artikkelen «Blackface var popkultur i Norge på 1800-tallet»: Fra 1960-tallet protesterte den amerikanske artisten Ruth Reese mot NRKs praksis med å vise show med stereotype afrikaner-fremstillinger. Men til ingen nytte. Som forskningsbibliotekar Michelle Tisdel ved Nasjonalbiblioteket påpeker om blackface-praksisen på 2000-tallet:
«Det handler om i hvilken grad disse nyere uttrykkene kan misbrukes, og om de underbygger rasistiske holdninger og dermed kan ha en tilsvarende effekt på samfunnet og de som er berørt.»
Historie er nemlig også nåtid. Spesielt når historien vises på tv og på strømmekanalene som juleunderholdning, for eksempel for barn og unge i desember 2020. I et slikt lys kan vi forstå hvorfor Discovery Norge 3. desember bestemte seg for å fjerne Espen Eckbos populære julekalender fra tv-skjermene i adventstiden. Dette begrunnet kommunikasjonsdirektør Hanne McBride og direktør Skoland da slik:
«Blackface som komisk grep har sitt utspring i en rasistisk tradisjon, der humoren lå i å etterape svarte i sørstatene og å gjøre narr av stereotypiene. (…) Men blackface som komisk grep er etter vårt skjønn utdatert og uakseptabelt på grunn av sitt utspring, opphav og hvordan det derfor blir mottatt. Dette uavhengig av intensjonen bak bruken.»
Og de to poengterte: «Ville Blackface kunne forekommet i en serie produsert i 2020, spurte vi oss. Nei, var svaret.» (…)
«Hva er det som gjør at blackface og rasisme utløser slik en opphisset debatt, igjen og igjen, blant hvite majoritetsnordmenn? Svaret kan ligge i følgende ubehagelige faktum: Majoriteten i Norge har hatt det moro i flere tiår ved å de-humanisere andre mennesker. Om det så er samer, jøder, rom eller afrikanere. Istedenfor å kritisere oppover, mot makten, har humoren i Norge ofte vært mer ufarlig. For den har heller sparket «nedover», mot de som ikke får ha definisjonsmakt. Mot de som ikke gis anledning til å svare tilbake.
Derfor oppleves det vondt for mange at de latterliggjorte nå i 2020 plutselig får medieoppslag og får publisert korrigerende kronikker:
Som når vernepleier og internasjonal modell Rawdah Mohamed går ut og kritiserer influencer Mads Hansen.Som når studentene Sandra Abena, Theresa Elisa og Frida Karla i Afryea Collective avslutter sin samfunnskritikk slik: «Konsekvensen av «blackface» som humoristisk virkemiddel strekker seg langt utover TV-skjermen. Den har gjennomsyret samfunnet i en årrekke, og disse stereotypiene er sentrale i hvordan enkelte grupper møtes av samfunnet. Det finnes ingen fjernkontroll for å skifte kanal fra virkeligheten.»
Som når journalist Ingrid Beya Ciakudia påpeker, under tittelen «Selvfølgelig er det rasistisk!»: «Lite visste jeg at førjulstida i Norge skulle bli ødelagt for mange, nettopp på grunn av ‘blackface’.»
«Tydeligvis er det slike innlegg Discovery Norge-direktør Espen Skoland har fått med seg når han 15. desember skriver:
«Vi erkjenner derfor nå at dette grepet kan oppleves krenkende, uavhengig av hva intensjonen eller konteksten har vært. Derfor er det på sin plass med en beklagelse til dem vi har såret når vi har satt serien på TV. Vi har valgt å innta et standpunkt: Vi ønsker ikke å produsere humor for våre kanaler som klart henspiller på det som historisk var et grep der bruken av mørk ansiktsmaling i seg selv ble gjort til komikk, harselering og i verste fall uttrykk for nedvurdering av noens menneskeverd. Slikt hører ikke hjemme i humor i 2020, og selv om kontekst og intensjon er annerledes, kan vi ikke overse eller fornekte de historiske, rasistiske assosiasjonene.»
Beslutningen om en «advarselsplakat» kan for mange oppleves som en mellomløsning. Som om heller ikke Discovery tar tydelig nok avstand fra «blackface». Men samtidig kan debatten i desember 2020 fortolkes som et tydelig skritt fremover.
Den anti-antirasistiske aktivisten Kjetil Rolness, omtalt som «retorisk entreprenør» av universitetsdekan Frode Helland, er nå misfornøyd. På Facebook kommenterer han Discoverys tekst slik: «Hvordan si nei til sensur, men likevel gi aktivistene rett på alle punkter.»
For visse tegn tyder på at det kan komme noe godt ut av 2020, også i Norge. Tross alt. «Blackface»-debatten viser Norges sanne ansikt. Og dét ansiktet synes ærligere og vakrere, og mindre sminket, nå enn tidligere.
Dag Herbjørnsrud er sakprosaforfatter og grunnlegger av Senter for global og komparativ idéhistorie (SGOKI): www.sgoki.org
