Sosialantropolog Runar Døving har anmeldt boken Gå inn i din tid. Thomas Hylland Eriksen i samtale med Dag Herbjørnsrud (Res Publica, 2019) i Norsk antropologisk tidsskrift nr 3, 2020 (årgang 31). Anmeldelsen er svært positiv. Utdrag fra Døvings anmeldelse:
«Boken er, som tittelen viser, en samtale mellom sosialantropologen Hylland Eriksen og idehistorikeren Herbjørnsrud. Den tar utgangspunkt i livet til Hylland Eriksen, hans virke i offentligheten fra hans inntreden som sivilarbeider i Gateavisa til hans store forskningsprosjekter CULCOM og Overheating. Boka er delt inn i fem kapitler etter tiår. Det første kapitlet, 1980-tallet om Gateavisa og jappetid, er mer om Geir Thomas Hylland Eriksens liv. Deretter er det mer samtaler om politiske og til dels faglige perspektiver som var aktuelle i de ulike «epokene».
Herbjørnsrud spør og Hylland Eriksen svarer. Herbjørnsrud provoserer og Hylland Eriksen forklarer. Det er en lettlest, interessant og sympatisk bok.
For en som er ganske opptatt av politikk og internasjonale relasjoner, er boka svært opplysende. De kan veldig mye, har svært godt detaljert minne og diskuterer som regel på et meget opplyst vis. For dem som er på samme alder er det også gøy å huske tilbake og høre på en som har bedre minne enn seg selv. Særlig første del, som er mer personlig om Eriksen liv med morsomme politiske anekdoter om Gateavisa, anarkismen i Norge, er interessant slik for min del.
Boka har blitt ganske godt tatt imot i resten av offentligheten: Dagbladets anmelder Marius Wulfsberg gir boka terningkast 5, og skriver slik: «Å lese «Gå inn i din tid» minner rett og slett om å ta del i en kafésamtale av den gode gamle sorten. Slike samtaler vi kunne ha i studentkantina eller på byens utesteder før vi alle ble fanger av sosiale medier […] Når de kommer inn på temaer jeg selv har synspunkter på, får jeg lyst til å gripe inn, komme med en replikk eller et oppfølgingsspørsmål. Andre ganger blir jeg fascinert og grepet av dynamikken i ordskiftet.». Jeg er meget enig i den vurderingen.
Wulfsberg skriver imidlertid at om man «ikke tåler namedropping og detaljerte diskusjoner av forskere er det mye å hisse seg opp over», og det er også sikkert riktig, men gjelder ikke meg.»
«Kanskje er de noen ganger for enige. Tom Hetland i Stavanger Aftenblad synes Hylland Eriksen burde fått mer motstand «… det kan bli litt koseprat, fordi de ofte er enige.» Det er også et godt poeng, men det er også en styrke fordi man ofte får utdypet enighet. Særlig likte jeg diskusjonene om 11. september, og analysen av Huntingtons tese om sivilisasjoners konfrontasjoner. Også om 22. juli: Beskrivelsen og analysen om den politiske konsensus og konformitet i etterkant, og det manglende oppgjøret med terroristens tankegods, er et høydepunkt.»
«Trond Berg Eriksen skriver i sin anmeldelse [Morgenbladet] av boka at istedenfor å nettopp «tviholde på et gammelt perspektiv, alltid er grunnleggende åpen». Og det som imponerer ham mest, er hans milde og forsonlige vesen: «Selv tilhører jeg en generasjon hvor det var viktig å ha rett, særlig i politiske saker. Så i stedet for å lese nok en bok, klorte man seg fast til dem man allerede kjente. Påståeligheten erstattet i noen grad leseferdighetene. Eriksen har den motsatte strategien. Det er sjelden mulig å fange ham i et hjørne, fordi ingen kan konkurrere med ham som altetende leser. Han blir snarere begeistret der hvor han møter motsigelser, fordi det minner ham på … og så følger enda flere navn som vi burde ha kjent til.» (Les «kompleksitet»)
Jeg tror dessverre det mer er snakk om en personlig unik egenskap til en akademiker, snarere enn knyttet til en generasjon, selv om Trond Berg Eriksens jevnaldrende var i en klasse for seg. Et kroneksempel på en slik, som aldri tar feil, Terje Tvedt, blir forøvrig interessant diskutert i boka.
Hylland Eriksen blir stadig mobbet for å snakke mye og fort, og av alle ting for å ha skrevet så utrolig mye. Selv om mobbingen kan være godmodig, er det tydelig når man ser Geir Thomas Hylland Eriksens resepsjonshistorie at man ikke kan bli profet i eget land. Han får i denne boka anledning til å imøtegå og vurdere sine tidligere analyser, eller forestillingen om dem. Et godt eksempel er om innvandring og globalisering, der han i offentligheten av ankelbitere blir blitt sett på som naiv og kulturrelativistisk. I virkeligheten var han en av de første som påpekte hvor tilsidesatt den norske arbeiderklassen kunne risikere å bli i en globalisert verden, og hvor viktig det må være å høre på dem (Herbjørnsrud kommer med gode eksempler). Han har også evnen til å si at han tok feil eller overså noen trekk i tidligere analyser. Da trekker han særlig fram effektene av den materielle globaliseringen og EUs fjerde frihet: Fri flyt at arbeidskraft og fravær av produksjonen i nærheten og den usikkerhet det fører til for den som blir rammet.
Det faglige høydepunktet i boka for min del er nettopp kompleksitet, som kommer indirekte fram hele tiden. Dette perspektivet var et hull i min antropologiske dannelse, og jeg tok anledningen til å lese; «Complexity in social and cultural integration: some analytical dimensions». Antropologien har en enestående mulighet til å stadig utvide kontekstene etter relevans, og stadig søke denne utvidelsen, snarere enn å søke ulike varianter av synkretisering, fenomenologi eller varianter av kausalitet, som preger de andre samfunnsfagene. Du kan ikke redusere kaka tilbake til sine ingredienser, det er lag på lag, og relasjoner er alltid mer komplisert sett fra ulike sider. Det er mye diversitet en skapstrukturalist som meg går glipp av når man søker klassifikasjon, generaliseringer og forskjeller. Og, som Bateson sa det: To forklaringer er alltid bedre enn én.»
Hele anmeldelsen:
www.idunn.no/nat/2020/03/thomas_hylland_eriksen_dag_herbjoernsrud_gaa_inn_i_din_tid
