Det feilinformeres om norske religiøse i mediene og i offentligheten. Jøder og muslimer rammes hyppigst, noe som skader vårt felles samfunnslim.
Av Dag Herbjørnsrud, forfatter av Gå inn i din tid (2019, Res Publica)
(NB! Denne teksten var kronikk i Vårt Land 18.02.2020 under tittelen «Sekulær intoleranse truer Norge«.)
NB! I Vårt Land 4. mars svarte Herbjørnsrud på IMDi-direktør Libe Rieber-Mohns innlegg «Oppklaring om IMDi-tall rundt jødehat» (25.03.). Herbjørnsruds svar har tittelen «Usant om muslimer fra Rieber-Mohn» (04.03.20).
Utdrag: «De statsfinansierte rapportene fra IMDi, HL-senteret og Perduco (2011) viser at jødehatanklagene mot norske muslimer ikke har vitenskapelig belegg. Derfor skrev jeg: «Forskningsrapportene gir altså ingen grunn til å anklage spesielt muslimer, eller unge innvandrere fra muslimske land, for jødehat.» Rieber-Mohn reagerer og kverulerer, i likhet med HL-senterets Christhard Hoffmann, kun når rapporter siteres på faglig vis og når myter da tilbakevises – men ikke når TV 2, Kjetil Rolness og Aftenposten sprer usannheter om norske muslimer og «jødehat».«
Avslutning på svaret 4/3: «IMDi-direktøren får bestemme seg: Enten trekker hun tilbake 2015-rapporten. Eller så får hun forholde seg funnene i den.«
* Nedenfor er teksten «Sekulær intoleranse truer Norge«, VL 18/2: *
«Jødehets er ikke et smaksproblem, det er samfunnsproblem.»
Slik lød den treffende ingressen på Vårt Lands leder rett før jul og hanukka. Bakgrunnen var at pressens selvdømmeorgan, Pressens Faglige Utvalg (PFU), frikjente NRK for å ha brutt presseetikken ved å publisere en videosketsj med en Scrabble-spillende og karikert, ortodoks jøde. I videosnutten kvier den «norske» motspilleren seg for å legge ut ordet «jødesvin».
Det foruroligende er at verken NRK eller PFU, etter dissens fra leder Alf Bjarne Johansen og Nina Fjeldheim, kvier seg for å publisere retorikk med klare antisemittiske trekk. Dette er hva vi kan kalle «den sekulære intoleransen»: En misforstått sekulær streben som gjør at det meste utenfor et urbanliberalt verdensbilde kan bli mistenkeliggjort.
Denne intoleransen rammer alt fra jøder og muslimer til Märtha Louises åndelige søken. De eneste som ikke trenger forsvare sitt livssyn, synes å være humanetikere, ateister, agnostikere og såkalte upersonlige kristne – altså de som ikke provoserer den norske meningskorridoren ved å være religiøse «på ekte».
Om PFU-saken skrev Vårt Land: «Nok en gang ser vi majoriteten så inderlig vel tåler den urett som ikke rammer dem selv.»
Dette poenget ble godt fulgt opp av Høyesterett én måned senere, da dommerne slo hardt ned på hatytringer mot blant andre poeten Sumaya Jirde Ali. Høyesterett fastslo at de sjikanerende utsagnene er «belastende for dem som rammes, og mange vil av frykt for slike reaksjoner holde seg unna offentlig debatt. Deres ytringsfrihet, kan man si, blir da i realiteten innskrenket».
For ord gir realpolitiske effekter. Holdninger skaper handlinger. Slik vi ser når Førde Islamske Senter nå ikke får tak i lokaler, siden ingen vil leie til dem.
Utleiernes frykt kommer ikke fra fysiske møter med de religiøse og innvandrerne selv, men fra nettets og medienes omtale av dem. Som når Aftenposten, der jeg tidligere arbeidet, nå ukritisk siterer Kjetil Rolness på at muslimer er selve den antisemittiske «smittekilden» i Norge. Som når selveste Aftenposten tar aktivt kontakt med Peder «Fjordman» Jensen – den viktigste ideologen for terroristen Breivik – og ber om å få publisere Facebook-innlegget hans. Før avisen så ender opp med å publisere en reklame for Fjordman-boken i tillegg.
Er det noe rart at mange ikke-religiøse nordmenn da blir skeptiske til de religiøse og ikke vil leie ut lokaler – når de offentlig avhumaniseres som «jødesvin» og «smittekilde»?
I 2020 er stigmatiseringen blitt så utbredt at den kan skje selv blant de beste av oss. Nylig skrev Aftenpostens Harald Stanghelle en kommentar om antisemittisme og jødehat. Men også her blir enkelte religiøse nordmenn utpekt som et spesielt og nytt «problem». Nærmere bestemt minoriteten med omtrent 200.000 muslimer. Aftenposten-kommentatoren skriver nemlig at det nå er oppstått «… en ‘ny’ form for jødehat. Den er oftest representert ved yngre innvandrere fra muslimske land der jødehat og jødeforakt er en helt naturlig del av måten å forstå verden på».
Det finnes imidlertid ikke dekning for å hevde at norske muslimer bærer med seg et «jødehat» som «en helt naturlig del» av verdensforståelsen. Norsk forskning viser snarere det motsatte:
En omfattende rapport fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi, 2015) viser at innvandrere fra muslimske land har minst jødeskepsis i Norge, skal vi tro de avgitte svarene fra respondentene fra de ulike gruppene. IMDI konkluderer derfor slik: «Blant innvandrere fra muslimske land og norskfødte barn av innvandrere, er det færrest som er skeptiske til jøder.»
I befolkningen generelt er det hele 24 prosent som er «skeptisk til personer med jødisk tro». Men dette tallet er klart lavere hos innvandrere fra alle de muslimskdominerte landene som er undersøkt: Irak (19 prosent med skepsis), Pakistan (13), Somalia (12) og Bosnia (11).
«Barn av innvandrere» kommer faktisk best ut i IMDI-undersøkelsen: «Kun» åtte (8) prosent av disse uttrykker skepsis til jøder. Som IMDI påpeker: «De fleste som er skeptiske til personer med jødisk tro, er også skeptiske til personer med muslimsk tro.»
Denne sammenhengen mellom jødeskepsis og muslimskepsis kommer også frem i en rapport fra Holocaustsenteret (HL-senteret, 2017): Det er Frp-velgere, ikke muslimer, som er mest antisemittiske i Norge – basert på svarene i undersøkelsen. Mens de som skårer lavest på antisemittisme her til lands, her er velgere fra Venstre, KrF og SV.
HL-rapporten påviser et likt nivå av antisemittisme hos norske muslimer og andre nordmenn: Samleindeksen viser, slik det konkluderes i rapporten, at «resultatet for befolkningsutvalget og det muslimske utvalget ikke er signifikant forskjellig». Faktisk viser rapporten at muslimske innvandrere fra Iran og Kosovo har uslåelige null (0) prosent antisemittisme. Og i HL-rapporten kommer unge norske muslimer enda bedre ut enn eldre muslimer.
Forskningsrapportene gir altså ingen grunn til å anklage spesielt muslimer, eller unge innvandrere fra muslimske land, for jødehat. Som mor og skribent Noshin Saghir nylig påpekte i en VG-kronikk, der hun ba om at Auschwitz-reisene gjøres gratis for alle elever:
«Norske muslimer flest har ikke noe imot våre jødiske medborgere. Tvert imot. Vi ønsker å beskytte dem. Vi er sterkere sammen.»
Dessverre ser vi gang på gang at Aftenposten ikke vil trykke tilsvar med faktakorreksjon når avisen har publisert sterke anklager mot den muslimske minoriteten. Men vi må ikke tåle så inderlig vel spredningen av teorier om at noen «bærer med seg» jødehat fra utlandet. Utfordringen med antisemittisme er for alvorlig til å dytte skylden over på kun én minoritet. Vi hjelper ikke på jødefordommene ved å skape flere fordommer mot muslimene. Ei heller eller omvendt.
For vi har ikke noe «jødeproblem» eller «muslimproblem» i Norge. Men vi har et stort, felles samfunnsproblem – spesielt på nett: Spredningen av hets, feilinformasjon og fordommer mot religiøse minoriteter.
Jeg håper kristen-Norge øker sitt gode arbeid mot den sekulære intoleransen. Og at vi alle, i enda større grad, ser alvoret i situasjonen.
Dag Herbjørnsrud er idéhistoriker og tidligere Aftenposten-journalist (1995-2005). Nå grunnlegger av Senter for global og komparativ idéhistorie (SGOKI). NB! Enkelte mindre justeringer er gjort ifht papirversjonen.
