Vi har fått et skjevt bilde av historien i Det gamle Egypt, eller Kemet («det svarte land») som innbyggerne selv kalte landet sitt. Dette fremkommer i den nye teksten til Dag Herbjørnsrud i Nettmagasinet Afrika.no, som eies av Fellesrådet for Afrika. Tittelen på teksten er «Sekulære ideer, kvinners likestilling og skriveråd i det gamle Egypt« – en utvidet versjon av hans tekst for USAs filosofiforening (the American Philosophical Association, APA): «The Radical Philosophy of Egypt: Forget God and Family, Write«
Ingress: ««Glem guder! Bruk heller tiden på å skrive!» Slik lyder budskapet i en 3200 år gammel tekst fra Kemet, Det gamle Egypt. Ny forskning viser at Platon hadde rett: Filosofien og «kjærligheten til visdom» stammer fra Afrika.«
Utdrag fra teksten:
«Antikkens egyptere kalte selv landet sitt for Kemet, «det svarte land», på grunn av Nildalens svarte og fruktbare jord. Nyere forskning har vist hvordan de førdynastiske kulturene i Egypt var nært forbundet med Nubia (Ta-Seti) i dagens Sudan og sørlige Egypt, samt at de utviklet seg i kontakt med Etiopia og Tsjad-sjøen i Sentral-Afrika. Forbindelsen sørover viser seg allerede med den før-dynastiske Badarikulturen (ca. 5000–4000 år fvt.) i det øvre, altså sørlige, Egypt. Og med den avanserte Naqada-kulturen (3800–3100 fvt.), som spredte seg sørover med Nilen. Nubierne spilte en avgjørende rolle i forkant av opprettelsen av Kemets første faraoiske dynasti med Narmer rundt år 3100 fvt., viser ny forskning fra blant andre Maria Carmela Gatto.
Narmers hovedstad Nekhen (Hierakonpolis) lå hele 900 kilometer oppover Nilen, og denne byen var også før hans tid sterkt preget av nubierne, viser de nye utgravningene. Også studiene av de nubiske funnene i Qustul ved Aswan-dammen gjør at ledende forskere nå konkluderer med at Det øvre Egypt og Det nedre Nubia «ikke sto i motsetning til hverandre», men at disse kulturene i den førdynastiske perioden snarere «uttrykte den samme kulturelle tradisjonen».
Kort sagt: Kemet, Det gamle Egypt, var en klar afrikansk sivilisasjon. Nyere DNA-analyser viser da også at den senere faraoen Ramses IIIs (f. 1217) tilhører haplogruppe E1b1a (E-M329), som har et tyngdepunkt rundt Afrikas Horn og i Afrika sør for Sahara.*
De siste års forskning på Egypt står slik i kontrast til de uvitenskapelige forsøkene fra en del europeere forskere på 1800- og 1900-tallet, som forsøkte å fremstille også Kemet som noe «ikke-afrikansk», «hvitt» og «europeisk». De siste tiårene har hundrevis av tekster fra antikkens Egypt gradvis blitt avdekket og tilgjengeliggjort. Manuskriptene stammer både fra Det gamle riket (2543–2120 før vår tidsregning), fra Det midtre riket (1980–1760 fvt.) og fra Det nye riket (1550–1069 fvt.). Disse tekstene er for det meste skrevet på hieratisk – en håndskrift som var en kursivert versjon av hieroglyfene. Skribentene skrev tekstene på papyrus med en sivpenn, mens skriften ble lest fra høyre mot venstre. De hieratiske tegnene fra Egypt er grunnlaget for fønikisk og gresk – og egyptisk og afrikansk skrift er dermed roten til de latinske bokstaver som du leser i denne teksten, på norsk.»
«Et par tiår etter Akhenaten kan vi i graven til den religiøse lederen Neferhotep (ca. 1300 fvt.) lese hele tre ulike perspektiver på døden, slik det kommer frem i teksten «Harpespillerens sang» – som bevart også i en papyruskopi. Her påpekes det at det har vært vanlig i tidligere graver å uttrykke skepsis til livet etter døden. Vi kan legge merke til formuleringen om at livet er en drøm, som minner oss på formuleringene til den kinesiske filosofen Zhuangzi ett tusen år senere:
«Jeg har hørt sangene i de gamle gravene – det de sier for å forstørre livet på jorden og minske de dødes land. Hvorfor blir dette gjort mot evighetens land? (…) Når det gjelder tiden på jorden, så er det en drøm.»
Perioden mellom de to århundrene fra Akhenaten og Nefertiti midt på 1300-tallet og til den økonomiske og politiske nedgangen fra midten av 1100-tallet, var en av de mest begivenhetsrike epokene i egyptisk historie. Dette var Kemets siste «gullalder». Vi kan se denne utviklingen i kjærlighetsdiktningen i middelklasselandsbyen Deir El-Medina. Ut fra lesning av dikt skrevet av vanlige kvinner og menn konkluderer forskeren Renate Fellinger med at den «ganske likt fordelte friheten til å ytre seg, handle og flytte på seg – slik det gjenspeiles i diktene – kan tyde på at kjønnsrollene ble ansett som likestilte». Tross alt eide Kemets kvinner egen eiendom, de kunne kjøpe land og de var likestilt med menn i rettssalene. Ett bevis på dette er testamentet etter kvinnen Naunakht. I dette testamentet – datert til november 1147 før vår tidsregning – skriver hun:
«Når det gjelder meg, så er jeg en fri kvinne i Faraoens land.»
Naunakht eide et imponerende papyrusbibliotek, som omfattet Drømmeboken, verdens eldste drømmetolkninger. I Naunakhts testamente, presentert for en domstol med 14 vitner, gjør hun tre av sine voksne barn arveløse fordi de ikke hadde tatt seg godt nok av henne. En av de arveløse var sønnen hennes, som var håndverker. Hun fastslo at hun heller ikke ville gi ham noe eiendom etter sin første ektemann. En av de mektigste herskerne i Egypts historie var den kvinnelige faraoen Hatshepsut (1507–1458 fvt.) i det 18. dynasti. Mens det 19. dynastis siste hersker var den kvinnelige faraoen Tausret (d. 1189 fvt.), slik Kara Cooney omtaler seks egyptiske dronninger i sin siste bok When Women Ruled the World: Six Queens of Egypt (2018). Historikeren Herodot var fra en by i Anatolia, i dagens Tyrkia, som var alliert med det store persiske riket. Da han besøkte Egypt på 400-tallet fvt., fortalte han forundret om hvordan det var kvinnene som styrte handelen i byene. Dette som kontrast til kvinners underordnede posisjon i de generelt patriarkalske, greske bystatene.
I Kemet kunne kvinnene være leger, som den navngitte legen Peseshet (ca. 2500 år fvt.), mens ekteskapsinngåelsene var ikke-religiøse. Det blir slik ikke tilfeldig at den egyptiske dronningen Nefertari (d. 1255 fvt.) er kjent for sine diplomatiske brev til hettitt-kongen og hans kone i det nordlige Tyrkia. Den egyptiske beskytteren for all visdom, kunnskap og skrivning var da også den kvinnelige gudinnen Seshat – som vist på tronestatuen av Ramses II i Amun-tempelet i Luxor.»
BILDETEKST TIL HOVEDBILDET: Dronning Teje (Tiye, 1398–1338 fvt.) var en av Det gamle Egypts viktigste dronninger. Hun overlevde sin ektefelle Amenhotep III, og brevvekslet da med mektige herskere som Mittani-kongen. Teje ble mor til Akhenaten, som innførte den monoteistiske religionen atenismen, noe hun støttet. Kronen her ble laget av sønnen, som inkludert både horn, fjær og selve solskiven. Fra Det egyptiske museum i Berlin. Foto: Wikicommons.
