Bangstad om rasisme, Store norske leksikon og «etnisitet»

31. oktober 2019 avholdt Norsk sosiologforening sin konferanse «Ut av akademia 2019» på Litteraturhuset i Oslo. Årets tema var «Rasialisering og klassifikasjonskamp«, og konferansens «keynote» (hovedforedrag) ble fremført av Sindre Bangstad – sosialantropolog, forsker I ved KIFO og forfatter av bla Hva er rasisme (2015) og Anders Breivik and the rise of islamophobia (2014).

Bangstads foredrag «Mellom «rase» og «etnisitet»: spiller våre begreper noen rolle?» er nå gjengitt i sin helhet hos Sosiologen.no. Foredraget ble kommentert av sosiologene Grete Brochmann, Mette Andersson og Gunn Birkelund, før det ble paneldebatt også med Julia Orupabo (ISF) og Mats Lillehagen (UiO) – en samtale ledet av Laura Führer (UiO).

Utdrag fra Bangstads tekst/tale:

«Disse komparativt sett svake forskningsmessige tradisjonene på rasismeforskningsfeltet innebar også at det på få unntak nær (Gullestad 2003, Fangen 1993, 1996 og Andersson 2006, 2018 er igjen  eksempler) var ytterst få norske forskere som synes å ha vært på høyden i forhold til utviklingen innen internasjonal samfunnsvitenskapelig rasismeforskning. Hvor man altså alt tidlig på 1980-tallet, inspirert av blant andre intellektuelle som Frantz Fanon  og Stuart Hall tok i bruk et begrep som ‘kulturell rasisme’  og ‘strukturell rasisme’ som en begrepsfesting av de endrede legitimeringsgrunnene for rasisme i en europeisk og vestlig kontekst. Det hadde en rekke ulykksalige konsekvenser, herunder at man inntil nylig knapt nok kunne bli dømt for rasistiske hatytringer i en norsk rettssal med mindre man i hatytringsøyeblikket hadde vært dum nok til også å snakke om ‘raser’ i biologisk forstand.

Enkelte norske samfunnsforskere var saktens også en integrert del av denne innsnevringen av begrepet rasisme til biologiske og fenotypiske forskjeller. Det måtte en iherdig innsats fra Stian Bromark og Dag Herbjørnsrud til for at sosiologiprofessor Sigurd Skirbekks skandaløse og problematiske rasismedefinisjon i Store Norske Leksikon på nett og i bokform fra 1998 til 2002 omsider skulle bli fjernet.

Som Herbjørnsrud og Bromark dokumenterte, forsøkte Skirbekk også i denne konteksten å innføre den uvitenskapelige og arvebiologiske rasetenkningen til den sørafrikanskfødte psykologen J. Phillipe Rushton, å naturalisere rasismen ved å insinuere at den var mer eller mindre sammenfallende med etnosentrisme; å viske ut de klare forbindelsene mellom rasisme og Holocaust, apartheid i Sør-Afrika og de amerikanske sørstatene; og å stemple antirasismen som «irrasjonell» (Bromark og Herbjørnsrud 2002: 75-134).

Den parodiske høyden i så måte kommer i form av en dom fra Oslo Tingrett i 2005 der filosofen Lars Gule i egenskap av daværende generalsekretær i Humanetisk Forbund (HEF) ble dømt for æreskrenkelser mot den ekskluderte HEF-lederen i Vest-Agder, Arne Tumyr, for å ha karakterisert den senere grunnleggeren og lederen av SIAN eller Stopp Islamiseringen av Norge som rasistisk etter Tumyrs rasistiske utfall mot muslimer i en sørlandsavis på slutten av 1990-tallet.»

«I en norsk kontekst kan man eksempelvis se det i det enkle faktum at begrepet ‘etnisk norsk’, som man må kunne anta først ble introdusert av aktører som hadde lest og forstått sin Barth og som sikkert var velmenende og fullt ut oppmerksomme på at dette fra Barths side var et forsøk på å begrepsfeste sosiale og relasjonelle prosesser hvor det dynamiske, vilkårlige og foranderlige stod sentralt, blir forstått som mer eller mindre synonymt med ‘hvit nordmann eller kvinne født i Norge’ i brede kretser.  At det ikke bare er lekfolk som verken har lest eller forstått den etter hvert omfattende og nyanserte antropologiske litteraturen på etnisitetsbegrepet fremgår klart og tydelig av statsviteren Asle Tojes mye omtalte dissens fra Brochmann II-utvalget. Hvor de altså het at det er «en nødvendig konsekvens» av «dagens innvandringspolitikk» at «etniske nordmenn» vil «komme i mindretall».

Som Dag Herbjørnsrud påpeker i en ny samtalebok med Thomas Hylland Eriksen gir dette utsagnet fra Tojes side knapt nok mening med mindre Toje «skulle mene at kun «hvite nordmenn er «etniske nordmenn». Og som Hylland Eriksen legger til er det faktisk «så man mistenker at «etnisk norsk» blir et kodeord for «den hvite rase»» her (Herbjørnsrud og Eriksen 2019: 116). Gitt at den samme Toje gjentatte ganger har anbefalt klassisk rasistisk og identitaristisk litteratur både her til lands og i utlandet synes Hylland Eriksens mistanke på dette punkt nokså berettiget.

Vi har saktens nylig også fått den smått absurde neologismen «norsk-norsk» lansert fra byråkratisk og sosialdemokratisk hold i Oslo. Og at man med mindre man for tilfellets skyld skulle være født med hvit hudfarge av innvandrerforeldre med tilsvarende hvit hudfarge foreløpig dessverre ser ut til å være dømt for evig og alltid til å være en innvandrer eller en «etterkommer av innvandrere» i slektsledd etter slektsledd av norske samfunnsforskere. Det skal mye til for å bryte med denne begrepsmessige logikken, men et sted å starte kan være en sober og pragmatisk erkjennelse – inspirert av Stuart Halls arbeider av at rasialiserte forestillinger ikke forsvant i det øyeblikk vi fant på å erstatte begrepet ‘rase’ med ‘etnisitet.’ Å gå motsatt vei fremstår knapt som noen farbar vei, og kritikken av ‘rase’-begrepet i så vel dets biologiske som kulturalistiske artikuleringsformer er en nødvendig og påkrevet intellektuell øvelse i vår tid. En rent ut sosialkonstruktivistisk tilnærming som erklærer at noen forestillinger må være sanne i vitenskapelig forstand fordi folk anser dem som sanne er heller ingen vei å gå

Utheving utført av SGOKI

RESTEN AV TEKSTEN: https://sosiologen.no/essay/essay/mellom-rase-og-etnisitet-spiller-vare-begreper-noen-rolle/

SHARE THIS: