Afrika som forbilde

Kvinnene var sentrale da Sudans mangeårige president ble kastet 11. april. Rett før fikk demonstrantene i Algerie fjernet sin enehersker. For ett år siden skapte Etiopia en demokratiske revolusjon: Nå har landet fred, kvinnelig statsminister og 50 prosent kvinner i regjering. Afrika kan igjen bli et forbilde, slik det var for Platon og Dante.

KOMMENTAR AV DAG HERBJØRNSRUD (dag@sgoki.org)

Idéhistoriker. Forfatter av Globalkunnskap (2. utg. 2018). Initiativtager til Senter for global og komparativ idéhistorie (SGOKI)

«De drepte oss i religionens navn», synger den 22-årige ingeniør- og arkitektstudenten Alaa Salah fra taket av en bil i Khartoum sist mandag. Hun står med pekefingeren høyt løftet mot himmelen, som en levende Frihetsgudinne midt i Sudans hovedstad.

«Revolusjon!» svarer folkemengden under henne.

«Men religionen skal ikke få skylden,» roper Salah. «Revolusjon!» svarer tilhørerne – med sine mobiltelefoner rettet mot henne.

FORBILDET: Alaa Salah (22) leder folkemassene i sang mot regimet i Khartoum, 8. april. Et ikonisk bilde tatt av den sudanske kvinnen Lana H. Haroun. FOTO: WikiCommons

Demonstrantene gjentok revolusjonskravet for alt Salah sang denne 8. april. Tre dager senere ble Sudans autoritære president Omar Bashir, som hadde hatt makten siden 1989, fjernet fra makten.

Da hadde sudanere protestert mot regimet i nær fire måneder, fra 19. desember – nærmest på dagen åtte år etter at Den arabiske våren brøt ut i Tunisia i 2011…

Opptil 70 prosent av demonstrantene i Sudan er beregnet å være kvinner. Og den mest kjente er Alaa Salah – hun som er blitt symbolet på det sudanske folkets opprør mot et brutalt styre. Da hun ble verdenskjent på biltaket, etter et bilde av Lana H. Hroun, var hun var kledd i hvit bomullskjole, populært på hennes bestemors tid på 1960- og 1970-tallet. Salah var også ikledd store gulløredobber formet som en sol. Ikke uten grunn ble hun sammenlignet med en dronning, en «kandake», navnet på Nubias mektige dronninger – som omtalt blant annet i Bibelens Det nye testamente.

SYRIA: Alaa Salah er blitt et forbilde verden over.»Frihet er ikke en statue lenger. Hun er i live, av kjøtt og blod,» står det på dette veggmaleriet i Kafranbel, Syria. Skapt av den «syriske Banksy», Abu Malik al-Shami/Kesh Malex. ILL: Wikicommons.

Samtidig med maktkravene i Sudan pågikk det store demonstrasjoner noe lenger nord og vest, i Algerie. Protestene der startet 16. februar, etter at den 82-årige eneherskeren Abdelaziz Bouteflika varslet at han ville stille til gjenvalg som president igjen, for femte gang.

Men algererne hadde fått nok. De gikk ut i gatene. 2. april måtte Boutflika gå av, etter 30 år ved makten.

ALGERIE: Folket i Blida, vest for Alger, protesterer mot president Boutflika 10. april 2019. Foto: Wikicommons.

Rett nok har militæret ennå kontroll i både Sudan og Algerie etter at de mangeårige herskerne har gått av. Og det kan ennå gå så dårlig som i Egypt, der millioner av demonstranter fikk fjernet Mubarak i februar 2011 – før militærdiktaturet etterhvert overtok med støtte fra en rekke utenlandske land. Men for Sudan og Algerie kan det også gå så bra som i Tunisia, der demokratirevolusjonen startet i desember 2010. Landet der sekulære, religiøse og fagforeninger har klart å skape et land som nå defineres som fritt og demokratisk av den uavhengige tenketanken Freedom House. Det unike fredsprosjektet i Tunisia ga landet og dets Kvartett (arbeidstagerorganisasjonen, næringsliv, menneskerettighetsforkjempere og jurister) Nobels fredspris i 2015.

Og det kan også gå så bra som i Etiopia det siste året: Ofte er det deprimerende å lese nyhetsmeldingene fra Amnesty International. Men i høst publiserte menneskerettighetsorganisasjonen en av sine få positive nyheter: Etiopias regjeringsadvokat gikk til arrestasjon av 36 statsansatte for tortur og brudd på menneskerettighetene. Tiden var kommet for et oppgjør med de som har misbrukt sin makt under det tidligere diktaturet.

Etiopia har nemlig det siste året gjennomgått en demokratisk revolusjon. 2018 ga nemlig en helt ny start for Afrikas nest-mest folkerike land med 102 millioner innbyggere. Med et flertall ortodokse kristne, en tredjedel sunnimuslimer og noen etiopiske jøder – og med dusinvis av språk og etniske grupper – blir Etiopia ofte et symbol på utviklingen av kontinentet som sådan. I tilfelle lover mye godt for Afrika i årene som kommer.

De positive nyhetene fra Etiopia har nemlig stått i kø etter at den 41-årige Abiy Ahmed ble valgt til statsminister 2. april 2018, som følge av at den autoritære forgjengeren trakk seg. Ahmed er fra oromo-folket, men har lært seg tigrinja, som spesielt brukes i Eritrea. Han er fra den muslimske minoriteten og har muslimsk far og kristen mor.

Etter å ha tatt master i ledelse ved Greenwich-universitetet i London, ble Ahmed ferdig med doktorgraden i konfliktløsning ved Addis Abeba-universitetet. Etiopias nye statsminister praktiserer sin ledelses- og fredsutdanning. Bare noen uker etter innsettelsen løslot Ahmed hundrevis av politiske fanger. I juli vedtok parlamentet en lov som gir amnesti for de som er blitt urettmessig forfulgt. I september ble ytterligere 9000 fanger løslatt. Samtidig har den nye statsministeren frigjort pressen og internett, og i sommer opphevet han unntakstilstanden.

ETIOPIA: Doktorgradsutdannede Abiy Ahmed har tatt Etiopia og verden med storm etter at han tok over statsministerposten våren 2018. Foto: Wikicommons.

Tidlig gjorde Ahmed det klart at alle borgere i Afrika kan reise visumfritt til Etiopia. Regelendringen ble iverksatt 9. november. Målet er et tettere integrert Afrika, «hvor sinnene er åpne for nye ideer og markedene åpne for handel». Istedenfor å stenge grensene, åpner han dem. Ikke uten grunn sammenlignes statsminister Ahmed med Nelson Mandela, Barack Obama og Canadas Justin Trudeau.

I juli inngikk Ahmed så en historisk fredsavtale med Eritrea. Over to ti år med blodig krig og konflikt er med ett over. Grensene åpnes. Familier gjenforenes. I høst ble det arrangert fredsløp i hovedstaden Addis Abeba, med etiopiere og eritreere side om side. Og nå i april ble det undertegnet en fredsavtale med oromo-opprørere.

Det muligens mest radikale skjedde i oktober: Ahmed kuttet antall ministerposter ned til 20 – og halvparten av regjeringsmedlemmene ble da kvinner. Etiopia er altså helt i verdenstoppen i kvinneandel i regjering, sammen med Rwanda (50 % kvinner i regjering, 61 % kvinner i parlamentet), Sør-Afrika og Seychellene. Flere land i Afrika leder altså an når det gjelder kvinner med makt. Vi kan også merke oss at selv krigsridde Mali er på vei tilbake mot mer demokratiske tider – en tredjedel av de nylig utnevnte ministerne er nå kvinner, inkludert utenriksminister Kamissa Camara (35).

Men Etiopia er landet i verden med mest demokratisk framgang siste år. Etiopias første kvinnelige forsvarsminister er nå ingeniøren Aisha Mohammed. Et nytt fredsdepartement er også opprettet. Statsminister Ahmed betonte nemlig at fred er det viktigste. Den første fredsministeren blir Mufuriat Kamil, hun er tidligere stortingspresident.

Hvorfor så mange kvinner i regjering? «Kvinner er mindre korrupte enn menn», uttalte statsminister Ahmed. Tja, dette er nok et noe vågalt og radikalt utsagn, men det går nok ikke verre med Etiopias nye kvinnestyre enn med det brutale mannsstyret som har vart de siste årene. For kun ett år siden ble Etiopia regnet som et av verdens verste regimer.

PRESIDENT: Tidligere FN-utsending Sahle-Work Zewde er Etiopias nye president og statsoverhode. FOTO: WIkipedia.

Riktignok har Namibia både kvinnelig statsminister og visestatsminister. Men Etiopia fikk i slutten av oktober også kvinnelig president: Tidligere ambassadør og FN-utsending Sahle-Work Zewde ble valgt til statsoverhode av parlamentet.

Og i november valgte parlamentet så en kvinne, juristen Meaza Ashenafi, til også å lede Etiopias Høyesterett. Ashenafi har tidligere vært medlem av FNs økonomiske kommisjon for Afrika, og hun er blitt nominert til Nobels fredspris for sitt fredsarbeid.

HØYESTERETT: Den anerkjente juristen Meaza Ashenafi leder nå Etiopias Høyesterett. Foto: Wikicommons

Det gjenstår å se om Etiopia nå vil skape større feministisk framgang enn hva Erna Solberg, Siv Jensen og Trine Skei Grande får til i Norge. Men de to landene konkurrerer i det minste om den uoffisielle verdensrekorden i kvinnelige innflytelse på makttoppen.

Etiopia er langt fra det eneste afrikanske landet hvor situasjonen bedrer seg. Den uavhengige, amerikanske tenketanken Freedom House analyserer den politiske situasjonen i alle verdens land – og nå i februar 2019 kom den med sin årlige rapport, nå for 2018. 10 afrikanske land er definert som frie demokratier (i utg.p. har man da fått 70 poeng eller mer: Norge, Sverige og Finland topper med 100).

Afrikas demokratiske land var dermed følgende ved inngangen til 2019,
ifølge oversikten fra Freedom House:

Kapp Verde-øyene (90 poeng), Mauritius (89), Ghana (83), Sao Tomé og Principe (83), Benin (79), Sør-Afrika (79), Namibia (75), Senegal (72) , Botswana (72) og Tunisia (69).

De afrikanske øystatene Kapp Verde og Mauritius ligger dermed på nivå med sentrale land i kontinental-Europa: Frankrike har 90 poeng, mens Italia får 87 – og hos italienerne er demokratiet under økende press. Ghana er med sine 83 poeng definert som mer demokratisk og fritt enn for eksempel EU-landet Bulgaria (80), samt på nivå med Polen (84).

Vi kan merke oss at utviklingen i Europa er negativ: De to eneste landene i verden som skiftet status fra «fritt» til «delvis fritt» var EU-landet Ungarn (70) og EU-håpefulle Serbia (67). Mens det eneste land i verden som skiftet status oppover, var Zimbabwe. Landet til nylig avgåtte Mugabe gikk fra «ufritt» til «delvis fritt», altså er det nå i samme kategori som Ungarn og Serbia.

Og det første landet som trekkes frem med positiv utvikling i Freedom House-rapporten, er Angola. Årsaken er at den nye presidenten, João Lourenço, tok tydelige skritt mot korrupsjon og vanstyre. Mens Etiopia delte førsteplassen med Malaysia av land i verden med mest demokratisk fremgang i 2018, ble Angola nummer fire.

Land som ressursrike Kongo sliter med vold og konflikt, som nordmenn får skildret i mediene og på kino. Zimbabwe er ennå intet forbilde, men om ikke annet har landet nå kvittet seg med Robert Mugabe. Gabon er et diktatur, men det er håp om overgang til demokrati om ikke for lenge.

Et forbilde for land i overgangsfasen, som Sudan og Algerie, kan være Gambia: Der ble den autoritære presidenten byttet ut med folkevalgte Adama Barrow i 2016. For 2017 gikk Gambia frem med rekordhøye 21 poeng til 41 på Freedom House-oversikten, og etter fremgang i 2018 gis landet nå 45 poeng. Gambia er vel å merke ennå kun definert som «delvis fritt».

Framgang er det også i Liberia: I januar 2018 opplevde landet sitt første fredelige maktskifte siden 1944. Vinneren av parlamentsvalget ble ingen ringere enn George Weah (52), tidligere fotballstjerne for Chelsea og Milan. For noen uker siden skapte Weah positiv oppmerksomhet verden over da han erklærte at Liberias universiteter skal bli gratis, omtrent som i Skandinavia.

Det gjenstår å se om Weah og parlamentet får økonomien for dette forslaget på plass, men de opplyste ideene og positive visjonene er i det minste tilstede. Liberia gis nå 62 poeng og defineres som «delvis fritt» av Freedom House.

Den nye årsrapporten fra Reportere uten grenser (RSF), datert 16. april 2019, viser også positiv utvikling i en rekke afrikanske land: Etter fremgang er Namibia nå på 23. plass, Kapp Verde på 25. og Ghana på 27. plass i verden når det gjelder pressefrihet. Dette er bedre enn Spania på 29., Frankrike på 32. plass og Storbritannia på 33.

Vi kan også merke oss at Sør-Afrika på 31., Burkino Faso på 36. og Botswana på 44. plass har bedre forhold for journalister enn USA på 48., Polen på 59. og Ungarn på 87. plass (sistnevnte med dramatisk tilbakegang på 14 plasser). Etiopias nye statsminister har på 8 måneder sikret verdens fremste fremgang på pressefrihetsindeksen, med en fremgang på 40 plasser, til nr 110. Alle journalister er nå frigitt fra fengsel.

Ikke alt går likevel fremover i Afrika: Den sentralafrikanske republikk, Tanzania og Mauritania har hatt tilbakegang på 22-33 plasser i pressefrihet i 2018. Men fortsetter kontinentets generelle og relative framgang også i resten av 2019, kan flere land i Afrika bli et forbilde for store deler av verden.

Spesielt hvis Sudan, Algerie og Etiopia lykkes med sine demokratiske revolusjoner. For da synes i tilfelle ringen være sluttet: Platon skriver nemlig i Faidros at både skriften, matematikken og kunnskapen først oppsto i Egypt. Aristoteles konkluderer i Politikken med at fønikiske Kartago, i dagens Tunisia, hadde det eldste, beste og mest stabile demokratiet/styresettet.

Mens Dante i «Paradiset»-delen av Den guddommelige komedien erklærer at folk i Etiopia er de som skal dømme rike og fattige på dommedag. Etiopia var nemlig et legendarisk sted for Europas kristne i middelalderen: Her var det prestekongen Johannes skulle holde til, det kristne håpet for europeere. Den kanskje viktigste helgenen innenfor katolisismen var da også St. Maurice (Moritz), afrikaneren fra Theben som på 300-tallet skal ha gitt sitt liv i de sveitiske alper da han nektet å drepe uskyldige germanere på oppdrag fra den romerske keiseren Maximian. Store katedraler i dagens Tyskland ble bygget for å ære Moritz.

Tegn i tiden tyder på at flere deler av Afrika igjen kan nærme seg fortidens opphøyde status.

Teksten er basert på Dag Herbjørnsruds «Ideer»-tekst «Afrika som forbilde» i Dagbladet 05.12.2018.

SHARE THIS: