Joshua French. Steve Bannon. Hatpredikanter. Det brutale og menneskefiendtlige glorifiseres i norsk offentlighet.
AV DAG HERBJØRNSRUD
Idéhistoriker. Forfatter av Globalkunnskap. Renessanse for en ny opplysningstid (2. utg. 2018), dag@sgoki.org
Teksten er en justert utgave av «Vår fascinasjon for det totalitære«, fra Dagbladets Ideer-sider 28.03.2019.
I «Poetikken» beskriver Aristoteles hvilken effekt tragedien har på publikum. De greske dramaene vekker nemlig både medlidenhet og frykt hos de som opplever teaterstykkene. På den måten «fullbyrdes renselsen (katarsis) av den slags følelser,» skriver Aristoteles.
Ved å oppleve drap på scenen, og ved å føle på sin egen frykt og vemmelse, får tilskueren utløp for sine indre lystfølelser. Først blir man rystet – så befridd fra denne følelsen. Antikkens grekere lot seg da også seg fascinere mer av tragediene enn av komediene. Slik publikum i dag ser mer på skrekkfilmer enn komedier.
Vi lokkes av mord. Det umoralske. Det tabubelagte.
I dag går folk flest ikke på teater for å oppleve Aiskylos’ tragedier. Men til gjengjeld går nordmenn mann av huse, og betaler i dyre dommer, for å oppleve foredragsturneen til en mann dømt for to mord i Kongo. Siden 2009 har norske medier omtalt Joshua French 40.000 ganger. Det gjør ham mer omtalt enn både Kjell Inge Røkke, Olav Thon og Petter Stordalen. French er blitt Norges største kjendis utenfor sport og politikk.
Men det er tabu å nevne at han er dømt for å ha drept sin egen kamerat, som ble funnet død på cella med 2,7 i promille, og at han ikke anket dommen.
Nylig ga NRKs underholdningsprogram «Lindmo» bort et helt kvarter til reklame for Frenchs versjon og hans kommende bok. Ingen kritiske spørsmål ble stilt. Den drepte sjåføren Abedi Kasongo ble ikke nevnt i intervjuet. Ei heller hans kone Bibiche Olendjeke og deres nå ti år gamle datter.
Vår prisbelønte poet Sumaya Jirde Ali spør i Morgenbladet:
«Har vi som samfunn skyld i at grusomheten blir større enn dens faktiske størrelse når vi sluker, repeterer og videreproduserer historiene gjerningspersonene selv har skapt?»
Ledende mediefolk synes dypt fascinert av det brutale. I mai inviterer Nordiske Mediedager til storslått konferanse i Bergen. Hovedgjesten blir den ekstreme Steve Bannon, strategen bak Trumps tvilsomme valgseier i 2016 og fødselsmedhjelperen til Brexit. Nordiske Mediedager er stiftet av NRK, TV 2, DN og Universitetet i Bergen.
To uker etter Bannons opptreden i Norge holdes et avgjørende valg til Europaparlamentet. Bannons «The Movement» arbeider nå hardt for å kuppe både valget og EU ved å forene ekstremister fra Ungarn via Italia til Tyskland. Nordiske Mediedager presenterer likevel Bannon kun som «politisk strateg» – og som «politician» på engelsk. Bannon tar selvfølgelig ikke betaling. Bedre betaling enn koseprat med journalister i Trumps drømmeland, Norge, kan han ikke få.
Slik blir mediestanden nyttige idioter for ekstremisme, slik den også ble det på 1920-tallet. For to år siden fikk Matthew Boyle, en av lederne for det ekstreme nettstedet Breitbart, holde foredrag på Nordiske Mediedager. Hva blir det neste: Nynazister? Breivik? Nei, ikke Breivik – da vil selv ytringsfrihetsfundamentalister huske at hatideologi medfører knebling av andre.
Vi så det samme i fjor sommer: Klassekampen ga scene til Helge Lurås og Resett under Arendalsuka, «Norges største politiske møteplass». Invitasjonen blir en bekreftelse på at dette er en verdifull stemme. I 15 år har Klassekampens strategi vært å invitere selverklærte rasister og høyreideologer inn i den store samtalen. Resultatet har i det minste ikke blitt mindre hatprat.
Til sommeren gir Arendalsuka igjen grønt lys til det rasistiske partiet Alliansen, som allerede i fjor gikk inn for å henrette meningsmotstandere, og islamfiendtlige SIAN. Tross at Alliansens folk i fjor truet de som ble definert som innvandrere. Tross at andre ble redde. Tross at samfunnsdebattant Sofia Srour trakk seg fra Arendalsuka fordi hun ikke lenger kunne føle seg trygg.
Først da Alliansen-leder Hans Jørgen Lysglimt nylig oppfordret til statskupp i Sverige, er det blitt snakk om å revurdere invitasjonen i august.
Typisk nok blir Profetens Ummah og IS-sympatisører aldri gitt en scene ukritisk. Slike skal man nemlig aldri forstå, bare fordømme. Flertallet fascineres kun av majoritetens hvite ekstremister. De andre vises avsky.
Derfor kunne Aftenposten 3. januar 2017 uten problemer sette på trykk den mest menneskefiendtlige illustrasjonen i norsk presse siden nazi-tiden – og knapt nok da. Det nyfødte barnet til Trond Giske og Haddy Njie ble fremstilt som en orangutangbaby. Illustrasjonen sto sammen med Harald Stanghelles positive omtale av Thomas Knarviks tegninger, som den politiske redaktøren kalte en «meget talentfull og dedikert oppvisning i propagandaens manipulerende kunst».
Men Aftenposten valgte kun å publisere illustrasjonene som viste fargede og muslimer i nedverdigende posisjoner, ikke Knarviks karikaturer av hvite. Slik kan dagens redigerte medier fremstå som verre enn de som de øyensynlig forsøker å ta avstand fra. Mens avisen sviktet, tok Facebook redaktøransvar og nektet Knarvik å publisere søppelet.
Da lege Patji Alnæs-Katjavivi klaget inn Aftenpostens babyillustrasjon, et klart brudd på Vær Varsom-plakatens punkt 4.8 om «å ta hensyn til hvilke konsekvenser medieomtalen kan få for barnet», nektet Pressens Faglige Utvalg (PFU) å behandle saken. Sekretariatet mailet isteden klageren og polemiserte mot ham. Dermed finnes ikke klagen i PFUs database.
Vi fascineres av tragediens brutalitet – derfor vil vi ikke problematisere den. Det tragiske gir oss eksistensberettigelse, viser Nietzsche i «Tragediens fødsel».
Selv Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) mener nå det er greit å bruke en rasistisk tegning og uttrykket «negerarbeid» som del av en firmalogo. NIMs fagdirektør Anine Kierulf polemiserte før jul mot politiet og mente at det er «umulig» å forstå hvorfor dette er en hatefull ytring, slik politiet i Askim mener da den anmelde logoen som straffbar i henhold til paragraf 185.
Typisk nok blir det for statsministeren «et sjokk» at det ikke er antirasister som står bak angrepene på justisministerens bolig. Hun synes synd på «Tor-Mikkel», men ikke på for eksempel «Ways of Seeing»-skuespillerne Hanan Benammar (billedkunstner) og Sara Baban – sistnevnte tidligere kurdisk flyktning fra Irak. Disse som siden i høst har stått i stormen og mottatt drapstrusler etter den politiske kampanjen mot det maktkritiske stykket.
«Vi beundrer den som slår seg frem, og forakter den som taper,» konkluderer Harald Ofstad i boka «Vår forakt for svakhet» (1971).
For vi morer oss ikke til døde. Fascinasjonen for det fascistiske styrker snarere vår livsfølelse. Gjennom å dyrke det morbide drama i offentligheten renses krypdyrdelen av våre hjerner for bestialske følelser – før de veller opp på ny. Vi viser vårt sanne ansikt. Dessverre.
