10. januar 2019

To tiltak mot norsk antisemittisme etter de nye bøkene fra Marte Michelet og Simon Stranger: Legg en snublestein rundt Henrik Wergeland-statuen. Og ønsk velkommen hjem de jøder, og deres etterkommere, som flyttet fra Norge etter Auschwitz. KOMMENTAR AV DAG HERBJØRNSRUD Idéhistoriker, forfatter av Globalkunnskap (2. utg. 2018), dag@sgoki.org. (En kortere versjon sto på Dagbladets Ideer-sider 09.01.19, link til Dagbladet Pluss.) Først nå, nesten 80 år etter at andre verdenskrig brøt ut, synes debatten i Norge å nærme seg det sentrale ved Hitlers krig: Rasisme satt i system. Nazismens rasistiske menneskehat medførte Shoah (Holocaust) og utryddelsen av seks millioner jøder. I tillegg kommer utrenskningen av homofile, rom og funksjonshemmede. Andre verdenskrig handlet nemlig ikke om «nasjonal selvstendighet», men om universelt menneskeverd. Dette er noe som aktualiseres av de to mest omtalte bøkene innenfor henholdsvis skjønnlitteratur og sakprosa høsten 2018 - to bøker som har de norske jødenes skjebne som omdreiningspunkt: Den ene boken er Simon Strangers roman Leksikon om lys og mørke. Den bruker fengslingen og drapet på Hirsch Komissar (1887–1942) som ramme. Samtidig skildres den psykologiske utviklingen av «ondskapens ansikt», Henry Rinnan. Og vi får innsikt i hvorfor Strangers jødiske svigerfamilie etter krigen flyttet inn i Rinnanbandens torturhus i Trondheim. Stranger skriver en historie fra A til Å. I jødisk tradisjon dør et menneske to ganger: Først fysisk, så når navnet til den døde sies, leses og tenkes på for siste gang. Romanen gjør at både Komissar og flere andre nå vil leve lenge blant oss. En historie om svik Den andre boken er Marte Michelets Hva visste hjemmefronten? Holocaust i Norge: Varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet (Gyldendal). Den omhandler skjebnen til de norske jødene da Katastrofen rammet. 773 norske jøder, 53 prosent av de registrerte, ble sendt til nazistenes dødsleirer. Michelet forteller en historie om svik: Regjeringen i London unnlot å varsle om trusselen mot jødene over radio, tross krav fra BBC og Jødenes verdenskongress. Hjemmefronten stengte rutene til Sverige. Norske politimenn pågrep barn, kvinner og menn som ble sendt til Auschwitz. Regjeringens representanter i Sverige skrev – etter at 532 jøder ble sendt på skipet «Donau» 26. november 1942 – at «staten bør ikke tre støttende til» for jøder som overlevde, siden «det jo er nettopp som jøder at de er forfulgt». DEPORTASJONEN: På morgenen 26. november 1942 ble 532 norske jøder, inkludert barn og spedbarn, tvunget inn på skipet "SS Donau". De var blitt pågrepet av norske politimenn, under ledelse av politimester Knut Rød. Skipet gikk først til Stettin, så ble de norske jødene sendt til Auschwitz. Kun 9 vendte tilbake i live. Kun to bilder finnes av hendelsen. FOTO: Georg W. Fossum/NTB SCANPIX. Kirken sviktet de norske jødene - protestene var for få og kom for sent. Og etter krigen frikjente Høyesterett politimester Knut Rød for jødedeportasjonen, før han ble gjeninnsatt. Mens Gestapo-sjef Wilhelm Wagner ble benådet i 1951 – etter attest fra en norsk biskop. I medier og bøker ble jødene gitt skylden for sin egen død. Stranger og Michelet tangerer hverandre i beskrivelsen av Carl Fredriksens Transport – de frivillige som reddet livet til anslagsvis 350 jøder, samt anslagsvis 700 andre nordmenn, ved å kjøre dem på lastebiler til Sverige. Stranger forteller fra seremonien i Oslo rådhus da fire ansvarlige i Transporten ble priset i januar 2017. Mens Michelet skriver at denne noe tilfeldige transporten først begynte etter at «Donau» hadde seilt til Auschwitz. Og at jødene, som de eneste, måtte betale for flukten sin: Hjelperne håvet inn 4,1 millioner kroner, i dagens verdi, i løpet av seks uker. Begge bøker bør leses Følgende må også stå klart for oss nå i 2019: Den utbredte antisemittismen, det som drepte jødene i Norge, forsvant ikke etter krigen. Som Rita Abrahamsen, styreleder i Det Jødiske Samfunn i Trondheim, fortalte under seminaret om Michelets bok 20. desember: «Min forgjenger som leder i Det Jødiske Samfunn i Trondheim var en av flere norske jøder som opplevde at mens de andre norske konsentrasjonsleirfangene fikk reise hjem, måtte han stå igjen – og til slutt komme seg hjem på egen hånd.» Da 4500 jøder fra de tyske konsentrasjonsleirene ble avvist av britene i Palestina sommeren 1947, og sendt tilbake til Hamburg på skipet "SS Exodus", nektet Norge å ta imot noen av de flyktende, europeiske jødene. En harmdirrende forfatter Ragnar Kvam skrev da i Dagbladet at det var en skamplett ikke å gjøre "det eneste anstendige": «øyeblikkelig å tilby flyktningene å slå seg ned her i vårt land – her i Norge.» (Kilde: Oskar Mendelsohns storverk Jødenes historie (bind II, 1986, s. 338). Men til ingen nytte. Isteden for å ta imot jødiske flyktninger ville man i Norge anno 1947 nemlig heller sende de flyktende jødene til Midtøsten. Stranger og Michelet får oss som lesere til å undre: Kan en lignende utdefinering av en minoritetsgruppering skje igjen, her hjemme? Historien gjentar seg vel å merke aldri. Men konspirasjonstenkning er også i dag skremmende utbredt i Norge. En Holocaustsenter-rapport fra 2017 viser at hele 31 prosent av alle voksne i Norge – altså 1,5 millioner nordmenn – sier seg helt eller delvis enig i at «muslimer ønsker å ta over Europa». Bare 20 prosent av nordmenn tar totalt avstand fra denne ideen, selve fundamentet for Breiviks terror. Undersøkelsen fra Holocaustsenteret viser også at 18 prosent av nordmenn mener at "Jøder ser på seg selv som bedre enn andre", mens urovekkende 13 prosent støtter påstanden om at "Verdens jøder arbeider i det skjulte for å fremme jødiske interesser." Med tanke på de siste måneders lugubre kampanje mot finansmannen George Soros, som har støttet demokratiarbeidet i Øst-Europa, kan disse tallene ha økt igjen. Den globale antisemittismemålingen fra Anti-Defamation League (ADL) har vist at Norge har Skandinavias høyest utbredelse av antisemittisme, med en andel på 15 prosent av befolkningen med klare fordommer mot jøder. Norsk kosherforbud fra 1929 Også dagens norske jøder rammes av storsamfunnets fordommer. Det er nemlig ennå forbud for med jødisk slakt i Norge, et forbud som til sommeren har vart i 90 år. 12. juni 1929 vedtok Norge, som det første land i verden ved siden av Sveits, ikke å tillate jødisk kosherslakt (shechita: å få blodet ut av dyret fortest mulig med minst mulig smerte). Da gjorde man det nemlig forbudt å slakte dyr uten forutgående bedøvelse. 88 stortingspolitikere i Odelstinget stemte for kosherforbudet, kun 21 mot. Dette mindretallet besto av 13 fra Venstre (mer enn halve gruppen), 6 fra Ap og 2 fra H (Lykke og Hambro). Alle representanter fra Bondepartiet stemte for et forbud. MOT KOSHER: Bondepartiets Jens Hundseid. I Lagtinget 18. juni stemte kun én stortingsrepresentant mot å sende forbudsforslaget til kong Haakon, som sanksjonerte det i statsråd 21. juni 1929. Dette skjedde til tross for at statsminister Johan Ludwig Mowinkel (V) og landbruksminister Hans Aarstad var sterkt mot forbudet og den manglende dispensasjonen for jødisk slakt. Også i stortingsdebatten kom klare antisemittiske holdninger til uttrykk. For eksempel uttalte Bondepartiets Jens Hundseid, statsminister 1932-33 og NS-medlem fra 1940, følgende: "Vi har ikke invitert jødene hit til landet, og vi har ingen forpliktelse til å skaffe jødene dyr til sine religiøse orgier" (Mendelsohn, 1986, s. 578). Fra 1. januar 1930 måtte dermed all slaktning, gitt at man ikke fikk dispensasjon, foregå etter bedøvelse. Dette var og er noe som kun rammer norske jøder, da samene og andre nordmenn kunne få unntak fra loven. Stortingsvedtaket i 1929 ble gjort etter langvarig mediedebatt. Allerede på midten av 1890-tallet hadde de første forslag om forbud mot jødisk slakt blitt fremmet, da av hensyn til "dyrebeskyttelse". Disse argumentene ble totalt avvist av veterinærdirektør og dr. med. Ole Malm, som også oppdaget det antisemittiske ved argumentasjonen. Allerede i 1900, i Norsk Veterinærtidsskrift, understreket Malm at kosherslakt ikke var mindre human enn annen slakt. Men snart økte presset også fra kristne forretningsmenn og fra pølsemakerforeningen, som tydeligvis så seg økonomisk tjent med å forby jødisk slakt. Allerede fra 1913 begynte en systematisk sabotering av kosherslakten, og en rekke lovforslag ble fremmet i årene etter andre verdenskrig. FOR KOSHER: Albert Einstein. Både Albert Einstein (som besøkte Norge sommeren 1920), Hulda Garborg og Fridtjof Nansen påpekte overfor norske politikere, før en stortingsdebatt i 1927, at et forbud ville bryte de forpliktelser staten har overfor en religiøs minoritet. Flere av dem viste da til et vedtak i 1922 i Nasjonens Forbund, FNs forløper. Men selv nobelprisvinnerne Einstein og Nansen klarte ikke dempe jødefordommene og de antisemittiske lovforslagene fra norske politikere. Og Norges særegne lovforbud fra 1929 ble kopiert av Tyskland bare noen uker etter at Hitler kom til makten: 21. april 1933 innførte nazi-Tyskland forbud mot slakt uten bedøvelse. Også dette ble formelt gjordt med begrunnelse i "dyrevelferd", men alle visste også dengang at det for europeiske antisemitter var viktigere å ramme jødene enn å redde dyr. Skammelig nok er det norske kosherforbudet ennå ikke opphevet, selv i 2019. Så sent som 13. mai 2014, rett før Grunnlovens 200-årsjubileum, avsto Stortinget fra å oppheve forbudet mot jødisk slakt som del av arbeidet med å "styrke menneskerettighetene i Grunnloven". Dette til tross for at Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) da hadde bedt Norge om å oppheve kosherslaktforbudet, som Norge og en håndfull andre land er alene i verden om å ha. I 2009 gjorde Europaparlamentet både halal- og kosherslakt tillatt i hele EU og EØS-området gjennom å tillate unntak fra bedøving for religiøs slakt, med mulighet for strengere nasjonale unntak. Et kosherslaktforbud synes også å være i strid med den europeiske...

Senter for global og komparativ idéhistorie

Senter for global og komparativ idéhistorie

Dagsarkiv: 10. januar 2019

Legg en snublestein rundt Henrik Wergeland-statuen