I tre nye bøker høsten 2017 blir Globalkunnskap. Renessanse for en ny opplysningstid (Scandinavian Academic Press, 2016) omtalt på sentral plass.

Den ene er fagboken Grep om fortiden. Perspektiver og metoder i idéhistorie (Cappelen Damm Akademisk) av Ellen Krefting, Espen Schaanning og Reidar Aasgaard (red.). I det første kapitlet, «Idéhistoriefagets idéhistorie», skriver Vidar Enebakk (sek.leder ved Den nasjonale forskningsetiske komité for humaniora og samfunnsvitenskap, NESH) om bl.a. det han kaller den femte fase i idéhistoriefaget – fra 2006 til i dag:

«Et tema som nylig er blitt løftet frem er globalhistorie – forholdet mellom ‘vi’ og ‘de andre’, eller mellom Vesten og resten av verden. Det norske idéhistoriefaget har jo nesten utelukkende fokusert på den europeiske kulturarven. Vi kan si det går en linje fra Vestens tenkere (1962) og Vestens tenkere (1993) til Vestens idéhistorie 

(2012). Det kan nesten virke som om noe av arven fra den annen front fremdeles henger igjen i korridorene på idéhistorie, selv etter flere flyttinger og institusjonelle omlegginger, slik også idéhistorikeren Dag Herbjørnsrud nylig har påpekt i boken Globalkunnskap: Renessanse for en ny opplysningstid (2016). Inspirasjonen til faglig fornyelse finner han, ironisk nok, hos filosofien Arne Næss. I sine ex. phil.-bøker Filosofiens historie inkluderte Næss både indisk og kinesisk filosofi før han kom til den eldre greske filosofien…

I vår tid, med store utfordringer knyttet til migrasjon og kulturmøter både globalt og nasjonalt, er det rart at idéhistorie som fag fremdeles skal være avgrenset til Europas kultur og Vestens tenkere.»

Den andre boken er antologien Skal liksom liksom – passet ditt bety noe (Minotenk/Frekk Forlag), som ble lansert på Kulturhuset i Oslo 7. oktober.

I avslutningsteksten «Barn av multikulturalismen» skriver Mori Diakite, filosof og leder av Landsforeningen mot rasisme (LMR):

«Dag Herbjørnsrud, i boken Globalkunnskap – Renessanse for en ny opplysningstid, føyer seg i rekken av ‘Norges internasjonale strateger’, en rekke bestående av visjonære nordmenn som presenterer konturene for en utadvendt, inkluderende og kosmopolitisk idé om norskhet.

En idé som han sporer tilbake til en rekke av personlighetene som regnes som nasjonalhelter: Eksempler på slike helter er Henrik Wergeland, Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson og Moltke Moe. Til tross for deres ulikheter, så delte de en rekke av de samme visjonene for datidens og framtidens Norge. Ideer som at det ikke var en kontrast mellom det internasjonale og nasjonale, at det å trekke linjer og hente inspirasjon fra utlandet ikke regnes som en trussel mot vår kulturarv, men heller forsterker den, og sist, men ikke minst, at Norge har en naturlig plass som en del av den store verden.»

Den tredje boken er Bushra Ishaqs mye medieomtalte bok Hvem snakker for oss? Muslimer i dagens Norge – hvem er de og hva mener de? (Cappelen Damm 2017).  I kapittel 5, «En felles fremtid», skriver Ishaq:

«Ifølge den norske idehistorikeren Dag Herbjørnsrud handler det norske reduksjonistiske tilnærming til muslimer og islam om en mer overordnet samfunnsutvikling som få har et bevisst forhold til. Herbjørnsrud skriver i sin bok Globalkunnskap om hvordan etnosentriske ideologier får mer plass i vestlige lands forståelse av verden. Det gjelder alt fra hvordan populistiske politikere fremstiller dagens verdensbilde, til den akademiske selektivismen. Herbjørnsrud påpeker for eksempel hvordan arven fra Arne Næss, som ga innsikt i kinesiske, arabiske og indiske filosofer, nå er tatt ut av pensum på norske universiteter. Hvis vi som samfunn beveger oss mot et verdisyn som kun er opptatt av egne premisser og egenar, mister vi ikke bare evnen til å forstå annerledestenkende, men også evnen til å ivareta egenverdien av mangfold.» (s. 213-214)

Ishaq henviser også til Globalkunnskap i følgende avsnitt i kapittel 2:

«Samtidig handler en slik innsikt i global historie også om makt til å definere dagens virkelighet. Vår forståelse av historien setter premissene for hvordan vi oppfatter dagens verdensbilde, og hvilke roller ulike identiter spiller i dette bildet.» (s. 56)